Historiske beklagelser

Av Ingrid Næser

Historien er noen ganger så grusom eller urettferdig at vi – eller noen på vegne av mange – sier unnskyld. Hvorfor sier vi unnskyld for historien?

”Berserk”-kaptein Jarle Andøy, filmskaper Eilert Munch Lund og journalist Kristine S. Henningsen har satt i gang en underskriftskampanje for at krigsseilerne skal få en offentlig beklagelse fra regjeringen. De skriver: ”Yrkeslivet og pensjonen for krigsseilerne under etterkrigstiden er en skammelig, intrikat og tilslørt historie. De ble satt i en umulig skvis. De ble svartelistet fra yrkeskontorene, og fikk dermed ingen mulighet til å jobbe. De fikk heller ingen form for erstatning, trygd eller pensjon som følge av senskadene de slet med. De måtte bevise at disse skadene var direkte knytte til krigen. Men traumer og andre mentale sår ble ikke akseptert som grunnlag for ytelser”.

Trekløveret er ikke de første som har vært opptatt av offentlige unnskyldninger for historiske hendelser. Mange historiske beklagelser har også blitt gitt. Senest i fjor beklaget den norske statsministeren og politidirektøren behandlingen norske jøder fikk under andre verdenskrig. Partisanene i Kiberg mottok kong Haralds beklagelse i 1992 for måten de var blitt behandlet på etter andre verdenskrig. Den australske statsministeren ga i 2007 en unnskyldning til de hundre tusen aboriginene som ble tvangsflyttet fra foreldrene sine i perioden 1918-1970.

Og det stopper ikke der. Den britiske statsministeren beklaget i 1997 at regjeringen i London sviktet sitt folk under hungersnøden i Irland på 1840-tallet. Den danske kulturministeren sa i 2007 unnskyld til irene for all skade vikingene påførte dem. Og pave Johannes Paul II uttrykte anger for hundrevis av historiske hendelser.

Betydningsfull krigsinnsats

Tilbake til underskriftskampanjen. Hvem er krigsseilerne? Det er de norske sjøfolkene, som seilte med alt fra mat og materialer, til flybensin og soldater under andre verdenskrig. Innsatsen går for å være det viktigste norske bidraget til alliert seier. Derfor gjorde tyske militære styrker mye for å stanse frakten. Tyske ubåter ble noe av det sjøfolkene fryktet aller mest. Men de hadde også all grunn til å frykte bombefly, miner og krigsskip, som kapret eller senket handelsskip. Totalt omkom 4134 norske sjøfolk fra handelsflåten og den norske marinen.

Svært mange krigsseilere fortsatte å seile i mange år etter krigen. Noen valgte en jobb på land i Norge – eller slo seg ned i utlandet. Det er korrekt at en del av dem som ønsket å jobbe til sjøs opplevde problemer med å få hyre. Ingen har forsket på om de ble svartelistet. Dermed er det heller ikke klart hvem som i så fall stod bak, og hvorfor. Opplevelsen av å være stengt ute fra en karriere som sjømann, førte til bitterhet hos mange. Men er det riktig å kreve en unnskyldning fra regjeringen når vi ikke kjenner historien?

Det er riktig at mange som slet med traumer ikke fikk hjelp etter krigen. For mange ble familien og en god ektefelle redningen. For enkelte førte traumene til personlige katastrofer som alkoholisme og selvmord. Først i 1973 påviste legen Adam Egede-Nissen at krigsseilernes psykiske lidelser, som mareritt og ”nerver”, skyldtes krigsopplevelsene. I dag er posttraumatisk stressyndrom – dvs. senskader etter å ha levd med frykt over lengre tid – et svært kjent fenomen. Mange følte at den norske stat ikke tok ansvar for skader de fikk som følge av krigen. Men er det naturlig å be om unnskyldning for noe som i stor grad skyldtes manglende kunnskaper?

Myndighetenes sene, men utstrakte hånd

Skuffelsene var mange for krigsseilere etter krigen. Så mange at noen snudde ”på dørstokken” og valgte å flytte ut av landet. Det kan pekes på flere grunner til å be regjeringen om å gi krigsseilerne en unnskyldning. Samtidig kan vi også spørre oss om ikke krigsseilerne faktisk har fått ikke bare én, men flere oppreisninger i løpet av årene som har gått?

I 1968 kom en lovendring kalt “Tilleggsloven”. Denne endret prinsippet for all trygdelovgivning i Norge. Tidligere måtte krigsseilere som søkte om trygd, selv dokumentere at skader de hadde skyldtes andre verdenskrig. Med den nye loven ble trygd utbetalt med mindre myndighetene kunne bevise at det ikke fantes noen årsakssammenheng mellom helseplager og påkjenninger fra krigen.

Etter inntil seks krigsår på havet, ble det for mange en tung bør å bære at staten ikke så på den risikofylte seilasen som en krigsinnsats. Flere tusen krigsseilere ble riktignok tildelt ulike medaljer fra forsvaret for sin innsats under krigen. Men først i 1986 ble et krigsdekorasjonsråd nedsatt for å sørge for at krigsseilere generelt ble dekorert. Om mine tall er korrekte, har 10 755 krigsseilere, riktignok til dels post mortem, blitt tildelt Krigsmedaljen.

Økonomisk oppreisning

De såkalte ex gratia-utbetalingene i 1972 var også en utstrakt hånd fra myndighetene. Under andre verdenskrig var sjøfolkene blitt fratatt store deler av risikotillegget som var forhandlet frem før krigen. Beløpet var blitt satt i et fond, på folkemunne kalt ”det hemmelige Nortraship-fondet”. Etter krigen ble ikke pengene tilbakebetalt direkte til hver sjømann. I stedet kunne hovedsakelig krigsseilerenker, syke og invalide krigsseilere søke om støtte herfra. I 1972 fikk krigsseilerne utbetalt kr 180 for hver måned som krigsseiler. Sjøfartsdirektoratet meddelte selv etter utbetalingen at ”de fleste krigsseilere nå føler at samfunnet etter dette har gjort opp for seg”.

I 1995 vedtok et enstemmig Storting at skipet D/S Hestmanden skulle bli et flytende minnesmerke over norske krigsseilere fra begge verdenskriger. Både vedtaket om minnesmerket og 100 millioner kroner som har gått med til å restaurere skipet, må ses som en anerkjennelse fra det offentlige.

Noen skritt i retning av statlig oppreisning for krigsseilerne har norske myndigheter med andre ord tatt. Selv om også jeg skal innrømme at jeg ikke kan huske at noen fra myndighetshold har uttrykt et klart ”unnskyld”.

Hvorfor si unnskyld for historien?

Hva kan man oppnå med å si unnskyld? Fra rettssosiologi og kriminologi, der forsoning er et viktig tema, vet vi at en økonomisk eller følelsesmessig oppreisning – for eksempel en unnskyldning fra den som har gjort noe kriminelt – kan bidra til at et offer kommer videre i livet. Slik jeg oppfatter det, er det nettopp en slik følelsesmessig forsoning underskriftskampanjen for krigsseilerne vil oppnå. Når det gjelder historiske unnskyldninger, tenker man at anger for feil i fortiden kan bidra til å bygge broer og dermed føre folk sammen.

De som tilhører et kollektiv som kjenner et ansvar for en ugjerning og de som føler en tilhørighet til dem som har vært ofre for et historisk feilgrep, kan oppleve en beklagelse som et viktig skritt på veien for å kunne legge historien bak seg, forsone seg med den, og gå videre. Med det mener jeg ikke at historien skal glemmes. Kanskje heller ikke tilgis. Men at man kan leve videre med den, uten at tankene på denne uretten tapper en for veldig mye energi i hverdagen.

Vårt felles ansvar

Mange av krigsseilerne jeg kjenner har forsonet seg med historiens skuffelser. De har valgt å se fremover og leve i nuet – med alt de har å sette pris på. En beklagelse fra regjeringen, som underskriftskampanjen ber om, vil likevel utvilsomt varme de rundt tusen krigsseilerne som ennå lever og dem som brenner for deres sak.

I sin beklagelse til norske jøder i fjor pekte statsminister Stoltenberg på det kollektive ansvaret om å handle når vi ser at urett skjer. Vi kan ikke endre på historiske feil, men vi kan forhindre nye fra å bli begått. Dagen i dag er morgendagens historie. Er det noe vi burde sette foten ned for i dag? Kan vi gjøre en innsats for å forhindre at noen i fremtiden må si unnskyld for våre handlinger?

KILDER

http://www.norvetnet.no/dok/attach/underskriftskampanjen.pdf

Pave Johannes Paul II: address of John Paul II to his Beatitude Christodoulos, Archbishop of Athens and Primate of Greece, 04.05.2001 http://www.vatican.va/holy_father/john_paul_ii/speeches/2001/documents/hf_jp-ii_spe_20010504_archbishop-athens_en.html (lest 13.01 2013)

Eivind Sæther: Den siste jøde, Dagbladet Magasinet, 21.12.2012 http://www.dagbladet.no/2012/12/21/magasinet/samuel_steinmann/auschwitz/konsentrasjonsleir/andre_verdenskrig/24933888/  (lest 13.01.2013)

Ingrid Næser (f. 1978) er lektor ved Vågsbygd videregående skole og tidligere prosjektleder for “Krigsseilerprosjektet” ved Stiftelsen Arkivet. Denne artikkelen ble første gang publisert i nettspalten “I historiens lys” på fvn.no 25.1.2013.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s