Hvor er Sørlandet?

Av Dag Hundstad

I dag forbinder de fleste Sørlandet med Aust- og Vest-Agder fylker. Dette er likevel ingen selvfølge. På begynnelsen av 1900-tallet ville egdene også innlemme Telemark og Rogaland i regionen. Den sørlandske regionbyggingen ble på denne tiden kritisert av arendalittene for å være et kristiansandsprosjekt, og skepsisen til regionhovedstaden er fortsatt levende.

For noen uker siden ble forslaget om å bygge et felles universitetssykehus for Agder lansert av fylkesordfører Bjørgulf Sverdrup Lund og nestleder i styret for Sørlandet sykehus HF, Jan Oddvar Skisland. De to mente tiltaket ville kunne løse sykehuskonflikten mellom Aust- og Vest-Agder, som har vært en konstant hemsko for landsdelen. Forslaget måtte tåle hard kritikk, blant annet fra stortingsrepresentant Freddy de Ruiter, som mente det ville være liten forståelse på Stortinget for at man ville be om mange milliarder til nytt sykehus fordi man ikke greide å bli enige lokalt.

Når dette gjelder sykehusstriden, dreier dette seg ikke bare om nabokonflikter, men også om regionbygging. I en region der den største byen ikke er stor nok til å ha en selvsagt plass som hovedstad, oppstår det gjerne et «andreby-syndrom» i den nest største byen. Strider knyttet til lokalisering er en naturlig følge av dette. Følelsen av samhørighet blir da koblet med en frykt fra den svakere part for å bli overkjørt. På Agder kom dette tydelig til uttrykk under folkeavstemningen om fylkessammenslåing i 2011, da bare 30 prosent av austegdene stemte for ett Agder.

Sørlandet – et kristiansandsprosjekt
Da navnet Sørlandet ble lansert i en kronikk av dikteren Vilhelm Krag i 1902, bestod i grunnen landsdelen av lite annet enn selve navnet. Egder flest hadde et forhold til sitt eget lokalsamfunn og til nasjonen Norge.  En regional identitet i liten grad var til stede, denne måtte «bygges». Dette var ekstra påkrevet da Agder ikke var noen administrativ enhet, og ikke hadde felles institusjoner. Mange egder oppfattet likevel landsdelen som en relevant samhandlingsarena. Det vises blant annet gjennom at Aust- og Vest-Agder helt fra slutten av 1800-tallet har hatt mange fylkesoverskridende organisasjoner av ulikt slag.

I årene etter at Krag lanserte «Sørlandet», var innsatsen for å gjøre landsdelen mer kjent først og fremst knyttet til et mindre miljø av Krags venner i Kristiansands borgerskap. En av dem som støttet Krag var også Tomas Torvik, som var redaktør i Fædrelandsvennen. Fra rundt 1910 ser vi at landsdelsnavnet ble brukt mer aktivt i avisen. Stadig oftere var det snakk om «vi sørlendinger» og forholdene «her på Sørlandet». Hvis vi ser på avisene i Arendal i samme tidsrom, finner vi lite spor av dette. Krags ideer fikk ikke så stort nedslag i Aust-Agder og ble nok betraktet med en viss skepsis, som det meste fra kristiansandskanten.

Et tydelig uttrykk for dette ser vi i 1913, da Stortinget etter tre år med debatter vedtok at den planlagte jernbanelinjen mellom hovedstaden og Stavanger skulle skifte navn fra «Vestlandsbanen» til «Sørlandsbanen». Særlig stavangerfolket hadde motsatt seg dette. Kristiansandsavisene skrev så svulmende ord om vedtaket at de ble bedt av hovedstadspressen om å dempe den hoverende tonen overfor rogalendingene. Reaksjonen i Arendal var annerledes. Her mente Agderposten «oprigtig talt, at det ikke hastet med navnebyttet». Dette forteller om manglende eierskap til sørlandsbegrepet, men mest om skepsis til Kristiansands motiver. Året etter påpekte samme avis at «dette nye utslag av den kristiansandske omsorg for «Sørlandets» kommunikationer bør sees i lys av byens overmot og forlorne formynderskap».

Arne Garborg – Sørlandets store sønn
I 1918 gikk Krags fetter og venn, Hans Thomas Knudtzon, fra sin stilling som borgermester i Kristiansand for å bli fylkesmann i Aust-Agder. Knudtzon var på denne tiden engasjert i å stifte Sørlandsforeningen, som skulle fremme landsdelens interesse, og proklamerte at «Sørlandets samling er Sørlandets fremtid». Selv om Sørlandsforeningen ble en heller mislykket affære, klarte Knudtzon å skape mer interesse for «landsdelstanken» i Arendal. Fra denne tiden ser vi at man også i arendalsavisene i økende grad brukte uttrykk som «vi sørlendinger» og på andre måter identifiserte seg med regionen.

Sørlandsforeningen omfattet i utgangspunktet kommuner og fylker i hele det daværende bispedømmet, der også Telemark og Rogaland var med. Det viste seg likevel raskt at engasjementet for foreningen var nokså halvhjertet utenfor Agder, og telemarkingene meldte seg raskt ut av foreningen. Selv om foreningen hyllet jærbuen Arne Garborg som «Sørlandets store sønn» ved dennes bortgang i 1924, søkte rogalendingene å distansere seg fra naboene i sør. I 1925 fikk rogalendingene sitt eget bispedømme. Samme år markerte de ved et fylkestingsvedtak at Rogaland aldri hadde oppfattet seg som en del av Sørlandet.

Sørlandet – «en svevende bastard»
I mellomkrigstiden var det innarbeidet en forståelse av at Sørlandet bestod av Aust- og Vest-Agder, og lokalt var det få kritiske røster mot sørlandsbegrepet. Et unntak ser vi i 1929, da Sørlandslaget i Oslo prøvde å sparke i gang en debatt om landsdelens navn og grenser. Utgangspunktet var den kontroversielle redaktøren Johannes Kringlebotn i Risør, som argumenterte for å legge bort sørlandsbegrepet og bruke det mer norskklingende «Agder». Det nye landsdelsnavnet var en svevende bastard, mente han, og begrepet sørlending fikk en til å tenke på «ein vanmaktig stakkar, i staden for paa ein ytande og krevjande egde». Når det gjaldt den siste debatten, foregrep han debatten som har vært de siste tiårene om det stakkarslige bildet som er skapt av sørlendingen. Kringlebotn møtte unison motstand – sørlandsnavnet var kommet for å bli, og redaktøren måtte tåle tilnavnet «Kranglebotn».

Sol, sommer, Sørland
En avgjørende fase i den sørlandske regionbyggingen var i 1930-årene, da landsdelen fikk sitt gjennombrudd som turistdestinasjon. Mer enn noe annet var det turismen som skapte en regional identitet i de to landsdelene. «Oppdagelsen av Sørlandet» førte også til at man utenfra så på de to fylkene som en enhetlig størrelse. Sørlandet ble en positivt ladet merkevare som mer var knyttet til regionen enn de enkelte lokalsamfunn. I markedsføringen av landsdelen bygget man på de kunstneriske skildringene som blant annet maleren Amaldus Nielsen og dikterne Vilhelm Krag og Gabriel Scott stod for. Som så mange andre steder viste kombinasjonen av kunst og turisme seg å være effektiv i merkevarebyggingen. Viktig i denne sammenheng var at det ble knyttet helt bestemte symboler, som terner, reker og solgangsbris, til landsdelen. Selv om dette er fenomener vi finner langs hele norskekysten, lyktes det Sørlandet å bruke disse symbolene for å markedsføre seg som et sommerferieland.

Også austegdene ville naturlig nok være med på denne kampanjen, og «Agderposten» trykket nå rikt illustrerte «sørlandsbilag». De positive assosiasjonene som Sørlandet var ladet med, førte til at hverken Kragerø i Telemark eller Egersund i Rogaland protesterte nevneverdig mot å bli betegnet som «sørlandsbyer». Reisetrafikkforeningen for Sørlandet omfattet også disse to byene. I dag kan det være uvant å lese at Egersund i 1930-årene markedsførte seg som «Sørlandets perle».

Øst er øst og vest er vest
Selv om man lyktes i å skape en regional identitet, betyr dette ikke at denne er like sterk overalt. Turismen var nesten utelukkende knyttet til kysten, og indre Agder har i mindre grad blitt inkludert i det bildet folk utenfra har av Sørlandet. Konfliktaksen mellom Arendal og Kristiansand er også høyst levende, sist sett i sykehusstriden. I Aust-Agder er man nok ikke helt ferdig med tanken om kristiansandernes «forlorne formynderskap». Uten at begge fylkene får et eierskap til regionbyggingen, kan prosjektet om å skape ett felles Agder derfor fortone seg som dødfødt. Selv om det til tider kan synes vanskelig å samle politikerne om felles mål, har man både i Aust- og Vest-Agder utviklet et nært forhold til sørlandsbegrepet og de symbolene som forbindes med landsdelen. Slik en av debattantene fremholdt under diskusjonen om landsdelsnavnet i 1929, er det kanskje slik at «Agder er geografi, Sørlandet er kjærlighet»?

KILDER

Statsarkivet i Kristiansand: Forhandlingsprotokoll for Sørlandsforeningen (Privatarkiv nr. 1079).
Sørlandslaget i Oslos arkiv: Styreprotokoller, scrapbook og håndskrevet lagsavis.
Dag Hundstad: Sørlandet – fra «terra incognita» til sommerferieland. Fire historiske analyser av regionalitet og regionalisme. PhD-avhandling i historie, Universitetet i Bergen 2013.

Dag Hundstad (f. 1976) er forsker (PhD) ved Universitetet i Agder. Denne artikkelen ble første gang publisert i nettspalten “I historiens lys” på fvn.no 31.5.2013.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s