Kon-Tiki og suget i historien

Av Thomas V.H. Hagen

De mest populære norske filmene de siste årene har vært historiske filmer som Max Manus og Kon-Tiki. Hva forteller det om oss?

Filmer og tv-serier danner våre bilder av tidligere samfunn og mennesker som har levd før oss, sannsynligvis mer enn all historieundervisning og alle historiebøker. La oss ta utgangspunkt i Espen Sandberg og Joachim Rønnings spillefilm Kon-Tiki (2012). Samme regissørduo laget Max Manus (2008). Den formidable publikumssuksessen disse to filmene har hatt i Norge, gjør det rimelig å snakke om en nyhistorisk vending.

Det nasjonale som ramme

De aller fleste historiske filmer som er laget, uansett produksjonsland, har det nasjonale som forståelsesramme. Hvorfor er det slik? For det første ble skolefaget historie født av nasjonalstaten. For det annet oppsto selve filmmediet i en periode da nasjonalismen sto sterkt. Den historiske filmen ble tidlig etablert som sjanger. Når den har beholdt sin popularitet fram til våre dager, er det fordi den har vist seg egnet ikke bare til å konstruere og rekonstruere nasjonale fortellinger, men også til å dekonstruere dem.

“Tidsreisefilmer”: fortida som kulisse

Historiske filmer kan deles i tre hovedtyper ut fra måten de forholder seg til fortida på. Typene angir også en grov historisering. De konstruksjonistiske historiefilmene betjener seg av historisk stoff for å skape sammenheng mellom fortid og samtid. Det er i og for seg ikke fortida som interesserer, men hva den kan brukes til instrumentelt. En tar med seg samtidas tenkemåte og moralske vurdering tilbake på en tidsreise til fortida.

En spesiell form for slike “tidsreisefilmer” er de historiske propagandafilmene. I perioden 1933-1945 ble det produsert en lang rekke tyske nasjonsbyggende filmer med utgangspunkt i historisk stoff. De skulle framheve betydningen av Tyskland som den skapende nasjon og fremme nazistisk tankegods. Om Bismarck, Tysklands første kansler, ble det laget ikke bare én, man mange filmer. To av dem ble av den særdeles filminteresserte propagandaminister Goebbels utpekt til “Film der Nation”, den høyeste utmerkelse en film kunne få.

Mange av de mest kjente Hollywood-filmene med handling fra antikken, hører også hjemme her; fra Ben-Hur (1959) og Cleopatra (1963) til Ridley Scotts prisbelønte Gladiator (2000).

“Dokumentasjonsfilmer”: dyrking av det som var

Flesteparten av de norske filmene om annen verdenskrig som ble laget fra 1946 til 1960-årene, okkupasjonsdramaene, var rekonstruksjonistiske historiske filmer. De tok mål av seg  være autentiske vitnesbyrd om den norske motstandskampen. “Dokumentasjonsfilmene” søker å rekonstruere fortida slik den var. I fokus står gjerne begivenheter av stor nasjonal betydning. Kampen om tungtvannet (1948), Shetlandsgjengen (1954), Kontakt (1956) og Ni liv (1957) hører til denne kategorien.

“Refleksjonsfilmer”: undersøkelse av det som endrer seg

Dekonstruksjonistiske historiefilmer er ute etter å bygge ned nasjonale mytefortellinger. En del av de amerikanske filmene om Vietnamkrigen laget i en tiårsperiode fra slutten av 1970-årene, hører hjemme her. “Refleksjonsfilmene” inviterer til en langsommere og mer refleksiv resepsjon, fordi fortida framstår som en helt annen verden. Det er ikke konkrete hendelser eller fysiske miljøer som skal gjenskapes mest mulig nøyaktig, men visse sider ved fortidas eksistensielle situasjon. Å formidle sannferdig om fortida blir et spørsmål om troverdig framstilling. Selv om handlingen i to så forskjellige filmer som Hjortejegeren (1978) og Det hvite båndet (2009) er fiktiv, vil begge filmer oppfattes som historiske filmer, fordi de konstituerer en historisk troverdig verden.

Den nyhistoriske filmbølgen i Norge et stykke inn på 2000-tallet innebærer en tilbakevending til de store nasjonale fortellingene. Jeg lar det være opp til leseren å plassere filmene om Max Manus og Thor Heyerdahl innenfor typebetegnelsene jeg har gjennomgått ovenfor, og vil i stedet ta for meg fire aspekter ved den nyhistoriske vendingen som fenomen.

1. Skaper kollektivt minne

I markedsføringen av Kon-Tiki  plasseres handlingen i tid på følgende måte: “i kjølvannet av en krigstrett verden”. Det er en interessant markør. Den som har sett filmen, vil trolig være enig i at informasjonsverdien er lik null. Men det fins en sammenheng mellom norsk okkupasjonshistorie og Thor Heyerdahl. Det var to norske motstandshelter om bord på balsatreflåten som la ut fra Peru i april 1947. Den mest kjente, Knut Haugland, deltok i Vemork-aksjonen mot tungtvannsfabrikken ved Rjukan i 1943. Noe filmen poengterer. Aktiveringen av krigsminnet bidrar til å skape indre sammenheng i norgeshistorien, med annen verdenskrig som omdreiningspunkt og moralsk målestokk.

2. Bekrefter historiens tyngde

Det er også mulig å se den nyhistoriske vendingen som en reaksjon mot fragmenteringen av historisk kunnskap i dagens samfunn. Kanskje også som en protest mot det som oppleves som en nedvurdering av de store nasjonale fortellingene, som jo tidligere nettopp var den røde tråd i historiebøkene. Den nyhistoriske vendingen ser ut til å ta opp i seg flere trekk som beskriver en klassisk tilnærming til hva historie er, den som var rådende fram til 1900-tallet: Historie er historien om enkeltpersoner, den formidler et moralsk poeng og formålet er dannelse.

En lærer jo ærlig talt ikke stort om Oslo-gjengens bragder eller Thor Heyerdahls folkevandringsteorier i allmennutdanningen, dermed må spillefilmer til for å bøte på forsømmelsen! Vi kan takke duoen Rønning/Sandberg for at Max Manus og Heyerdahl med ettertrykk har fått sin plass i samtidas historiepensum.  Den historiske filmen høyner bevisstheten vår om at ting har foregått før oss – og at fortidas betydning ikke er gitt en gang for alle, men må re-forhandles og tilpasses hver nye samtid.

3. Gir felles opplevelser

Et publikum søker vel primært ikke historisk kunnskap, men opplevelser i kinomørket. En kan, grunnleggende sett, forholde seg til fortida på to forskjellige måter: som vitenskap om fortida og som levd fortid. Det siste kaller May-Brith Ohman Nielsen for historiens mytiske dimensjon. Kinoopplevelsen stimulerer og betjener seg av begge disse to dimensjonene.

Så er jo da spørsmålet: Hva er karakteren av denne fellesopplevelsen? Over en million nordmenn så Max Manus på kino fra desember 2008 til juli 2009. Kon-Tiki ligger an til å slå alle rekorder; største besøk av en norsk film i en åpningshelg noensinne (165 000), mest sette film så langt i år etter bare fem visningsuker (700 000).

4. Befester gamle fellesskap

I en tid preget av globalisering, klimaendring, natur- og sultkatastrofer, økonomisk krise i Europa, norsk deltakelse i krigen i Afghanistan, fundamentalisme, ekstremisme og bearbeiding av 22. juli, går nordmenn mann av huse for å dyrke sine nye, gamle helter på kino.

Fellesskap kan knyttes til fortidige erfaringer, men også til forventninger om framtidige opplevelser. De tyske nasjonsfilmene er eksempler på bruk som i dag kan virke skremmende, men som også peker på muligheter.

Den nyhistoriske vendingen galvaniserer nasjonen som et relevant og betydningsfullt fellesskap. Framtrer norgeshistorien som et selvtilstrekkelig univers? Det kan se ut til at filmene bidrar til en felles samtale om hvor samfunnet vårt kommer fra og hva det vil si å være menneske. Født og oppvokst i Norge.

KILDER

M.-B.O. Nielsen, Historiebevissthet og erindringsspor, i Sirkka Ahonen m.fl. (red.), Hvor går historiedidaktikken?, Trondheim 2004

Riksarkivet (Oslo), Reichskommissariat, Abteilung Presse

http://no.wikipedia.org/wiki/Kon-Tiki_(spillefilm) (lest 1.10.2012)

Thomas V.H. Hagen (f. 1974) er historiker ved Stiftelsen Arkivet. Denne artikkelen ble første gang publisert i nettspalten “I historiens lys” på fvn.no 6.10.2012.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s