Minnesmerker som vår tids avtrykk i historien

Av Ingvild Ruhaven

Den 28. oktober 2012 ble 22. juli-minnesmerket avduket i Kristiansand. I forkant var vi vitne til en strid om hva som ville være et verdig minnested for ofrene. Men uenighetene handler også om hva fortellingen om 22. juli er og hvor stor plass den skal ha. Minnesmerker reises gjerne på bakgrunn av tap og sorg, men de er også avtrykk av verdiene som gjelder i den tiden minnesmerkene blir reist. Da er det ikke rart at minnesmerker skaper debatt.

Historiebruk

Historisk minne handler om at et samfunn skaper et bilde av fortiden som er verdifullt for samtiden. Til forskjell fra forskningsfaget historie, som arbeider med fortiden på dens egne premisser, handler historisk minne således om bruken av historie i nåtiden. Et samfunn velger hva som skal huskes, og dette kommer til uttrykk gjennom ulike fortellinger, ritualer og myter. Det som blir utvalgt som offentlige minner forteller mye om verdiskalaen i et samfunn. Det gjør også de fortellinger som ikke blir valgt ut, men vi er normalt ikke så bevisste på hva de er. Minnesmerker er svært konkrete representasjoner av historisk minne, der en bestemt eksempelfortelling trekkes frem og gis plass i det offentlige rom. Ola Svein Stugu sier i sin bok Historie i bruk at å bygge et minnesmerke “er eit middel til å halde fast på og fryse minne som initiativtakaren ser på som særleg viktige”. Det handler med andre ord om noens verdier. Slik sett handler minnesmerker om makt og politikk. I tillegg gjøres minnesmerker ofte til arenaer for rituelle handlinger som tenning av lys, bekransning og taler der man forsterker og gjentar budskapet. Historisk minne og minnesmerker handler altså aller mest om nåtiden.

Virtuelle og konkrete minnesteder

Hva ligger i begrepene minnested, minnesmerke og monument? Et minnested kan helt enkelt forklares som et sted der en minnes noe, men i faglitteraturen er det i tråd med historikeren Pierre Nora blitt vanlig å se et minnested ikke bare som noe konkret stedlig, men som et virtuelt “sted”, for eksempel ritualer, symboler og institusjoner.

I engelskspråklig litteratur har det vært vanlig å bruke begrepet monument om noe man er stolt av, mens minnesmerke (memorial) brukes om det en sørger over. I Norge har vi ikke noen stor tradisjon for monumenter etter denne definisjonen. Her er det minnesmerkene, et mer moderne fenomen, som preger landet.

I det daglige hersker likevel nokså stor forvirring, og noen eksempler fra Lillesand kan illustrere dette. I likhet med de fleste steder i Norge har byen to krigsminnebautaer til minne om omkomne i 2. verdenskrig. Men Lillesand har også markert den lokale helten Kristian Lofthus på flere vis. Bondeopprøreren som i siste halvdel av 1700-tallet talte makta midt imot, har ikke bare fått en gate oppkalt etter seg, men i turistbrosjyren heter det at Lofthus-monumentet på Havnetomta er reist til minne om ham, mens bautaen på Lofthus er reist til ære for ham, og til slutt har han fått en minneplate, som heldigvis definerer seg selv.

Ulike avtrykk til ulike tider

Hvis vi analyserer norske minnesmerker fra de siste drøyt hundre år, ser vi at verdiene i samfunnet har vært i endring. Rundt forrige århundreskifte var nasjonen Norge den fremste referanserammen. I Kristiansand ser vi avtrykk av denne nasjonsbyggingen gjennom blant annet minnesmerket over Eidsvollmennene, reist i 1914, og statuene av brødrene Henrik Wergeland og Oscar Wergeland, reist i henholdsvis 1908 og 1917.

Det er særlig minnesmerkene fra andre verdenskrig som preger Norge. På utallige torg og ved kirker finnes monumenter, bautaer og plaketter med navn på våre falne. De uttrykker sorg, verdighet og takknemlighet, og skal samtidig fremheve verdiene demokrati og frihet. Krigsminnesmerkenes sentrale plassering vitner om hvor viktige disse verdiene var for samtidens initiativtakere.

I den senere tid har verdier som menneskeverd, toleranse og forsoning vært viktige. Den nye bølgen av minnesmerker om andre verdenskrig som kom fra 1990-tallet, inkluderte flere perspektiver enn tidligere, også de mindre ærefulle sett med norske øyne. De norske jødene, krigsseilerne og de sovjetiske krigsfangene fikk sine minnesteder og minnesmerker. Disse strømningene har også gjort sitt til at noen av de gamle krigsminnesmerkene nå fremstår som utdaterte. På Stiftelsen Arkivet i Kristiansand henger minneplaketter over de om lag 3500 sørlendingene som satt i fangenskap under andre verdenskrig. Men hvorfor bare sørlendinger, og ikke sovjetiske krigsfanger eller østlendinger som også ble fengslet i Agder?

Hvilke verdier representerer 22. juli-minnesmerkene? I dagene etter tragedien i fjor ble tverrpolitiske idealer som nasjonalt fellesskap, samhørighet, demokrati og menneskeverd trukket frem. 22. juli representerer også verdier som inkludering og et flerkulturelt samfunn. Her ser vi tydeligere det politiske og potensielt kontroversielle ved minnesmerkene. Enigheten om disse verdiene er neppe like stor som den “politiske korrekthet” tilsier.

Stedets betydning

I mange tilfeller kan et minne knyttes til et bestemt sted. Minnestedet betyr noe i seg selv, og dette forsterkes ved at det reises et fysisk minnesmerke akkurat her. I andre tilfeller kan man ikke knytte det som skal minnes til konkrete steder lokalt der minnesmerket skal stå. Dermed får vi en plasseringsdebatt. 22. juli-minnesmerkene representerer hendelser som skjedde i Regjeringskvartalet og på Utøya, og det siste året har vi sett slike plasseringsdebatter i kommunene som mistet noen av sine. Når det ikke er gitt hvor minnesmerket skal stå, vil det å finne et verdig sted være viktig. Hvorvidt stedet er egnet for kontemplasjon er naturligvis vesentlig her. Men det er også enormt mye symbolikk i plassering: sentralitet, synlighet og tilgjengelighet. En sentral, synlig og tilgjengelig plassering vitner om at noe oppleves som viktig. Gitt det som er skrevet om minnesmerker og verdier ovenfor, er det ikke vanskelig å se at plassering i det offentlige rom kan tolkes som en konkretisering av den plass samfunnet vil at de aktuelle verdiene skal ha i samtiden og i fremtiden.

Vår tids avtrykk

22. juli-minnesmerkene vil være til hjelp i den individuelle og kollektive sorgprosessen som fremdeles pågår. Hovedpoenget i denne artikkelen har vært å vise hvordan minnesmerkene er konkrete representasjoner av minnet om 22. juli. De inngår i det historiske minne som nå etableres. Det er ettertiden som vil se tydeligst hva slags fortelling dette er og hvor stor plass vår tid mente at denne fortellingen skulle få.

KILDER

Lenz, Claudia og Nilssen, Trond Risto (red.) 2011. Fortiden i nåtiden. Nye veier i formidlingen av andre verdenskrigs historie. Oslo: Universitetsforlaget.

Stugu, Ola Svein 2008. Historie i bruk. Oslo: Samlaget.

Young, James E. 1993. The Texture of Memory. Holocaust Memorials and Meaning. New Haven and London: Yale University Press.

Ingvild Ruhaven (f. 1975) er cand.philol. og undervisningsleder ved Stiftelsen Arkivet. Denne artikkelen ble første gang publisert i nettspalten “I historiens lys” på fvn.no 3.11.2012.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s