Mobilisering for kvinners stemmerett

Av Siri Hangeland

Norge var den første suverene staten i verden som gav kvinnene alminnelig stemmerett.  Men i hvor stor grad var kvinnene sjøl pådrivere? Og skjedde det noe på Agder? Stemmerettsjubileet har fått oss til å se 100 år tilbake og vel så det.

Brev fra Gina Krog

I februar 1896 får Hilda Torjusen i Kristiansand brev fra Gina Krog, der hun  oppfordrer Hilda til å starte en “kvindestemmeretsforening”. Dette lå i tiden. Horten Diskusjonsforening ble stiftet 4. mars samme år, som den første i landet. Men diskusjonsforeningene går inn i et større mønster av organisering av kvinner. Norsk Kvinnesaksforening (NKF) ble stiftet i 1884. NKF var i 1904 med på å danne verdens første feministorganisasjon – International Alliance of Women. Her ble de norske kvinnene inspirert til videre arbeid. Egne nordiske møter ble arrangert med det svenske Fredrika-Bremer-Förbundet (1884), Dansk Kvindesamfund  (tidligst ute her i Norden, i 1871) og den islandske søsterorganisasjonen Kvenrettindafelag Islands (1907).

Hva gjorde så Hilda med brevet fra Kristiania? ”Skjæbnen var meg gunstig. Den førte meg sammen i et selskab med frk Hoch… Gina Krogs brev falder ud af lommen og frk Hoch tager det op”, skriver Hilda noen år seinere.  Andrea Hoch lover å bli med hvis Hilda starter en forening. Hilda kontakter deretter frk. Ragnhild Olsen, frk. Louise Moe som var ”interesseret i tidens samfundsspørgsmaal”, frk. Dorthea Reinhardt og fru ”stiftamtmandinde” Stang for å danne et styre.

Dette er ukjente navn for oss i dag. Hvorfor har vi så lite kunnskap om disse modige pionerene? Tenk at vi ikke hadde flere kvinner enn Kirsten Flagstad og Camilla Collett på lista da vi skulle finne navn til plassen foran Kilden. Andre har tatt bedre vare på sin historie, f. eks. Fredrikstad med byvandringen Kvinner på kartet.

”og herrerne var overmaade vrede”

Styret i Diskusjonsforeningen bestemte at foreningen skulle være privat og at den skulle ta opp litterære og samfunnsmessige spørsmål. Hvis de satset bare på stemmeretten, fryktet de at kanskje bare 5–6 kvinner ville stille opp. Å kalle den en kvinnesaksforening, våget de ikke etter å ha fått direkte tiltale av redaktøren i Christianssands Tidende Chr. H. Michelet: ”For alt i verden, kald den ikke kvindesagsforening, i vil gjøre stor skade for byen”. Hilda Torjusen skrev siden at “mange hadde mistro til dette nye og herrerne var overmaade vrede, ja, rasende”. Og kravet om stemmerett var ”en brandfakkel i herrenes leir, som naturligvis mente vi vilde efterabe mændene og være mænd herefter”.

Diskusjonsforeningen

Diskusjonsforeningen arrangerte sitt første møte i Klubbens spisesal lørdag 11. april 1896 med kvinnestemmeretten som tema.  Andrea Hoch holdt innlegg om alminnelig stemmerett, frk. Reinhardt talte for begrenset stemmerett, mens andre mente at kvinner hadde nok å gjøre med mann og barn.

Til det første møtet kom 60 kvinner, men snart var de over 100 medlemmer. Langt flere var nok informert om foreningens eksistens. På samme tid fikk også flere byer på Agder en avdeling av Landskvinnestemmerettsforeningen, mens andre var organisert i Sanitetsforeningen og Lærerinnelaget.

Ikke bare de organiserte kvinnene fulgte med på de politiske stridstemaene. Det ble også organisert massemøter for kvinner. Det best besøkte samlet 600 kvinner i Kristiansand 15. oktober 1901. Samme år hadde kvinner fått inntektsbegrenset stemmerett ved kommunevalg, og kvinnene var selv valgbare. På Agder ble ni kvinner valgt inn. Gusta Heldal og Fredrikke Henschien ble valgt inn i Vestre Moland. I Kristiansand fikk syv kvinner plass i bystyret. Marie Beer, Helga Refsnes, Anna Jensen, Elisabeth Rasmussen og Ebba Kirsebom, datter av general Wergeland, kom inn. Anna Brunvand ble valgt inn både i 1901 og 1904, mens Anna Hoch satt i bystyret i flere perioder. Flere av dem hadde bakgrunn fra Diskusjonsforeningen, hvor de hadde øvd seg på å ta ordet.

1905

I 1905 stemte norske borgere et overveldende ja til oppløsningen av unionen. Mange kvinner reagerte på at de ikke fikk stemme da. Var de ikke å regne som ”borgere” i eget land? Da tok Landskvinnestemmerettsforeningen initiativ til en landsomfattende underskriftsaksjon for å gi kvinnene mulighet til ”at føie sit JA til de Mænds, der har Ret til at deltage i Folkeafstemningen.” Mandag 7. august 1905 stod oppropet om å skrive under i landets aviser, bl.a. Agderposten, Lillesandsposten, Vestlandske Tidende og Fædrelandsvennen.

Det ble lagt ned en formidabel innsats for å få flest mulig til å skrive under, de hadde bare to uker på seg. Kvinner, men også menn, la lister ut i butikker og banket på dører. 28 000 kvinner skrev under i Agder-fylkene, det kan tilsvare omtrent 70 % av kvinnene som kunne hatt rett til å stemme. Da blir det vanskelig å hevde at bare de velsituerte kvinnene brydde seg!

Stortingsarkivet har nå lagt disse listene ut på nett, og er interessant lesning. Håndskriften gjør kvinnene og tiden de levde i, mer levende for oss. Simon Nilsens enke skrev under, ellers er det nesten ingen titler. Selv fant jeg underskriften til alle mine fire oldemødre. På en av listene fra Tveit fant jeg Alvilde Foss, som var født på Stendal i Høvåg. Fra Kristiansand ble det sendt inn omkring 200 lister, på en stod Ingeborg Zachariassen. Også hennes mor, min tippoldemor, Jeanette Peersen, hadde signert – 71 år gammel. Dette var det morsomt å oppdage. Jeg ante ikke at noen av dem hadde interesser i slike retninger. Hvem som helst kan gå inn og finne listene, med et tastetrykk får du skrevet ut håndskriften til en av dine.

Aksjonen ga full seier. På landsplan regner man med at 280 000 kvinner underskrev. Nå var det riktignok ikke kvinnelig stemmerett de forlangte, det var et nei til unionen. Men engasjementet gjorde sånn inntrykk at underskriftsaksjonen ble et vendepunkt i retning av fulle statsborgerlige rettigheter for kvinner.

1913: ut av “det heilage kvinneburet”

I årene som kom, ble stemmeretten gradvis utvidet. Motargumentene om at man ikke måtte utfordre naturens orden eller bibelens ord hadde ikke den samme kraften. Først i 1912 snudde Høyre slik at stemmeretten ble enstemmig vedtatt 7. juni 1913. Arbeiderklassens kvinner fikk den retten som deres mer velstående søstre hadde fått i årene før. En lang kamp for rettferdighet var over.  

Spørsmålet hadde modnet over tid. Som vi har sett på Agder, lot høy og lav seg mobilisere. Kvinnene hadde mer skolegang, de dyktiggjorde seg som deltakere i samfunnet og tok del i kampen for kvinners rettigheter om enn bare ved underskriften sin. Men dette kunne bare skje fordi noen modige gikk foran, som Hilda Torjusen. Forkjemperne våget å skille seg ut ved å tre ut av den tradisjonelle kvinnerollen, “det heilage kvinneburet”, som forfatteren Åse-Marie Nesse kalte det i diktet “Camilla Collett”.

Jubileum

Vi har mye å feire i anledning stemmerettsjubileet. Kvinner har maktposisjoner i organisasjonslivet, i næringslivet og ikke minst i politikken. I FNs målinger figurerer vi i tet. Prevensjonen har endret kvinners liv. Og tenk så langt sertifikatet har brakt oss. Samtidig vet vi at myten om Likestillingslandet hindrer oss i å nå nye mål. Voldtekt og partnerdrap rammer kvinner i alle sosiale lag. Det gjør også det nedverdigende kvinnesynet som ligger bak prostitusjon. Tidsnyttingsundersøkelser og likestillingsbarometre er nedslående lesning, ikke minst på Agder.  Og hvem troner på toppen av skattelistene? Når enkelte unge mødre ivrer etter å være uten inntektsgivende arbeid, er det grunn til å minne om at tre av fire minstepensjonister er kvinner. Mira Svartnes Thorsen hevder i Fædrelandsvennen 1.3.2013  at det fins en æreskultur: “Mange kvinner måler sin ære i hva slags omsorgsperson de er”. Er dette en parallell til det heilage kvinneburet fra hundre år tilbake?

Vi har en jobb å gjøre. La oss  bli inspirert av formødrene våre. Har vi egentlig tid til å bake cupcakes?

KILDER

Statsarkivet i Kristiansand, Kristiansands Diskusjonsforening, møteprotokoll 1896- 1921

Fløystad, Ingeborg: Agderkvinnene og unionsoppløsningen, i Agder historielags årsskrift 2005

http://stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Historikk/Kvinnestemmerett/underskriftsaksjonen1905/Underskriftslistene-fra-1905—oversikt/

Siri Hangeland (f. 1952) er lektor ved Tangen videregående skole i Kristiansand, og er tidligere leder i Norsk Kvinnesaksforening og styremedlem i International Alliance of Women. Denne artikkelen ble første gang publisert i nettspalten “I historiens lys” på fvn.no 8.3.2013.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s