En «frihetssyk» vinglepave? Arendals representant på Eidsvoll i 1814

Av Gunnar Molden, historiker ved Næs Jernverksmuseum

[PDF: En frihetssyk vinglepave 20.12.2013]

Alexander Møller var Arendals representant på Eidsvoll i 1814. Han huskes i dag først og fremst fordi han testamenterte en stor del av formuen sin til opprettelsen av et dagsenter for fattigbarn i Barbu og fordi han var en av stifterne av Arendals bibliotek og museum.

Hva han sto for og foretok seg på Eidsvoll er vel mer eller mindre gått i den lokalhistoriske glemmeboka. I likhet med de fleste andre eidsvollsmenn er han blitt en del av den grå massen som vi kaller «fedrene på Eidsvoll».

Men i Møllers tilfelle er det også noen spesielle forhold som kan ha bidratt til at det har lagt seg et ekstra glemselsslør over hans innsats i 1814. I framstillinger av begivenhetene på Eidsvoll er Møller ofte blitt framstilt som en vinglepave, en som var tilhenger av unionen med Sverige da han dro hjemmefra, men som lot seg rive med av den patriotiske yrheten på Eidsvoll og endte opp som en av de ivrigste selvstendighetsmennene. Hvem ønsker å bevare minnet om en vinglepave og opportunist?

Møller er også blitt framstilt som en av de ivrigste forkjemperne for frihet og rettferdighet blant Eidsvoll-representantene.  I vår tid er vel ikke dette nødvendigvis en negativ betegnelse, men i Møllers samtid – både på Eidsvoll og senere – var det flere som oppfattet standpunktene hans som uforsvarlig radikale.

Men var Møller så vinglete i unionsspørsmålet som det er blitt påstått og hva gikk hans radikalisme egentlig ut på?

Jacob Aalls opptegnelser 

Så vidt jeg kjenner til bygger påstanden om Møllers vingling i unionsspørsmålet på bare ett samtidig vitnesbyrd. I sine opptegnelser fra 1814 skrev Møllers gode venn og medrepresentant dette:

«I sine Grundsætninger viste han [Møller] megen Vankelmod. Da vi drog herhid havde han de samme Begreber om Norges Selvstændighed som Grøgaard og jeg. Hans Tale var endog kjækkere end vores, og han erklærede høyt, at vores første Krav burde være Forelæggelsen af hvad der var passeret mellem Regenten og udenlandske Magter. Denne Tale var her [på Eidsvoll] saa aldeles Glemt, efter at han havde tilbragt en kort tid i Deres Selskab, som havde modsatte Ideer, saa at han stedse stemmede med dem, som viste sig Prindsen og Selvstændighedens Sag varmest opofret.»

At det nettopp er Jacob Aall som er kilde til påstanden om Møllers «Vankelmod» har sannsynligvis bidratt til at den har blitt godtatt uten videre, uten at det er blitt stilt kildekritiske spørsmål. Aall var en av de ytterst få Eidsvoll-representantene som etterlot seg fyldige og sammenhengende framstillinger av det som skjedde på Eidsvoll.

Aalls karakteristikker har flittig og ofte ukritisk blitt brukt som «sannhetsvitnesbyrd» av historikere, på tross av at de er subjektive ytringer skrevet ned i en dramatisk situasjon. At de var private opptegnelser, som ikke ble offentligjort før etter at både Aall og Møller var døde, innebærer at Møller sannsynligvis aldri fikk anledning til å «forsvare» seg mot påstanden.

To gode venner

Møller og Aall var i utgangspunktet svært gode venner, hadde mange felles synspunkter om hvordan samfunnet skulle utvikles og forbedres og sto side om side når det gjaldt mange av tidas stridsspørsmål. De hadde også reist i følge fra Nes Verk til Eidsvoll, og dette forholdet har sikkert også bidratt til at så mange lett har festet lit til Aalls beskrivelse.

Men når man skal vurdere sannhetsgehalten i det han skriver, kan man ikke se bort fra de sterke politiske spenningene som var mellom tilhengerne av unionen med Sverige og de som ønsket å satse på norsk selvstendighet på Eidsvoll i 1814.

Jacob Aall tok på et tidlig tidspunkt standpunkt for unionen med Sverige. Etter hans mening ville selvstendigheten bare føre til fortsatt krig og elendighet. Etter hvert som det under oppholdet Eidsvoll ble klart at Selvstendighetspartiet hadde et stort flertall, ble Aall mer og mer frustrert over at hans syn ikke vant fram. På bakgrunn av de sterke motsetningene, og Aalls sterke engasjement, bør vi være varsom med å oppfatte det han skrev som den hele og fulle sannheten.

Dessverre har vi ikke noen uttalelse fra Møller selv som en gang for alle kan avkrefte eller bekrefte påstanden om Møllers vingling. Men leser man nøye gjennom hans egne nedtegnelser fra 1814, finner man ingen uttalelser som kan tolkes i retning av at han opprinnelig var en overbevist unionstilhenger.

Mellom linjene kan man kanskje lese en viss skepsis til prins Christian Frederik, som på denne tida var Norges regent, men denne skepsisen kan like gjerne oppfattes som uttrykk for Møllers generelt maktkritiske holdning. Han gir også uttrykk for tvil og usikkerhet, men det skulle da bare mangle i den vanskelige valgsituasjonen han og de andre Eidsvoll-representantene befant seg i.

Partiuavhengighet som ideal

Under oppholdet på Eidsvoll sendte Møller flere rapporter hjem til sine velgere i Arendal. Like etter ankomsten til Eidsvoll skrev han dette:

«Jeg har under alle disse Omstændigheder ikke funden nogen Grund til at forandre mine Grundstætninger, som de kiender og ligesaalidet nogen af de andre Deputerede, som ere af den samme Tænkemaade – og disse ere ikke faae. – Men alle blive vi meere og meere varsomme, for at ansees for, at ville danne et Partie.»

Her snakker altså Møller om sine egne grunnsetninger, men – dessverre for oss – uten å beskrive nærmere hva disse gikk ut på. Men det er verd å merke seg at han aldri senere i brevene hjem har funnet det nødvendig å informere om at han hadde endret standpunkt.

Samtidig inneholder sitatet ovenfor en viktig opplysning når det gjelder å finne forklaringen på hvorfor Aall opprinnelig hadde oppfattet Møller som unionstilhenger. På denne tida ble det ikke nødvendigvis oppfattet som positivt å tilhøre et parti. De fleste mente at en politiker skulle være uavhengig og selvstendig; idealet var en person med et åpent sinn som ventet med å ta standpunkt til alle saksopplysninger og synspunkter var kommet fram. At Møller i tråd med et sånt syn ikke ønsket å stå fram med sitt standpunkt før forhandlingene på Eidsvoll var kommet godt i gang, kan ha bidratt til at det oppsto tvil om hva han egentlig mente.

Møller fortsatte med å holde kortene tett inn til brystet, men i et brev han skrev i slutten av april går det fram at det nå snart var på tide å slippe katta ut av sekken. Da skrev han hjem til Arendal:

«Det lader nu, som at, Usælvstendighed Partiet begynder at tabe dets Haab om at trænge igiennem med deres Meening. – Dette er mig anfortroed at en dets Høvding, uden at jeg egentlig hører til samme, eller noget Andet. – Jeg lader som jeg nok ynder begge Partier, og har herved befunden mig vel hidtil; men snart kommer jeg dog nok til at røbe mine egentlige Grundsætninger ved de skrivtlige Vota som man skal afgive […].»

At han omtaler unionstilhengerne som «Uselvstendighetspartiet» tyder ikke på at han like i forveien hadde delt deres grunnsyn. Tragisk nok kan det hende at det er Møllers insistering på partiløshet som har bidratt til at han er blitt stående som eksempelet på en som vendte kappa etter vinden.

Selvstendighetstilhenger og «frihetssyk»

Etter dette er det ingen tvil om at Møller var selvstendighetsmann fullt og helt. På bakgrunn av de momentene jeg har trukket fram, er det etter min mening liten grunn til å tro at Møller skiftet fullstendig ham når det gjaldt unionsspørsmålet. Det kan godt hende at han ikke var helt sikker i sin sak da han reiste hjemmefra, og det er sannsynlig at han tvilte seg fram til et endelig standpunkt, men kildematerialet gir ikke grunnlag for å framstille Møller som en lettpåvirkelig sjel som lot seg rive med av stemningen til å skifte standpunkt.

Men hva så med det andre elementet som trekkes fram i forbindelse med Møller og 1814, hans radikalisme eller «frihetssyke» som Jacob Aall kalte det? I sine opptegnelser fra Eidsvoll skrev Aall dette om Møllers politiske holdninger:

«Hans Betragtninger over de borgerlige Forhold ere temmeliger eensidige. Alt det mørke, som findes i de lavere Stænder betragter han som en Følge af deres Friktioner med de højere. Enhver Rigmand er herskesyg og pengegjærrig, enhver Fattig fortrykt og forurettet. Disse Ideer udviklede han og her […].»

I dette tilfellet er det ingen grunn til å tvile på innholdet i beskrivelsen, selv om det selvsagt ikke er nødvendig å gå god for den polemiske og ironiske språkbruken som preger sitatet. Mange uavhengige kilder kan bekrefte Møllers radikalisme, både når det gjelder innsatsen på Eidsvoll og hans sterke samfunnsengasjement både før og etter.

På Eidsvoll kom dette særlig til uttrykk i Møllers forsvar for allmenn verneplikt og i spørsmålet om avskaffelsen av privilegier og andre særordninger fra enevoldstida. Et sitat fra en tale han holdt om vernepliktssaken, kan stå som eksempel på hans sterke engasjement og radikalisme:

«Den himmelraabende Uret, som med tung Jernhaand har hvilet fornemmelig paa den ringere og fattigere deel af Statsborgerne, ved den […] vilkaarlige Udtagelse af Mandskaber til Land- og Søtjenesten, vil formodentlig herved ophøre, til uudsigelig Glæde for den Lidende og alle Retsindige. Det er vitterligen nok, at der af de fattigste og  mindst formuende Familier stedse, under alle Krigsbevægelser og selve Krigen, have været bortrevne Fædre og Sønner, saamange de have været, indtil at ikkun Konerne og Børnene ene have været tilbage i disse Armodens Hytter […].»

Setningene er kronglete og ordbruken pompøs, men det Møller sier er rett og slett at det ikke skal være forskjell på folk når det gjelder hvem som skal delta i forsvaret av landet. Her snakket han i høyeste grad på vegne av befolkningen på Sørlandet som hadde måttet bidra med en stor andel av de menige sjøfolkene i den dansk-norske marinen.

Også når det gjaldt begeistring for den nye og friere offentligheten som var blitt skapt i og med løsrivelsen fra Danmark og innkallelsen til den folkevalgte grunnlovsforsamlingen, var Møller mere preget av radikalisme enn moderasjon. F.eks. skrev han i et av brevene til arendalsvelgerne dette om den demokratiske ånden som hersket på Eidsvoll:

«Det er et glædeligt Skue, at see Bønder, Soldater, Generaler, Biskopper, Præster og Folk af alle Slags Rang og Stand, at sidde ved Siden af hinanden og paa en venskabelig Maade underholde sig med hinanden om Fædrenelandets Anliggender.»

I pakt med vår tid?

For de fleste av oss er ikke dette spesielt oppsiktsvekkende eller radikalt, men i 1814 var ikke nødvendigvis alle, heller ikke på Eidsvoll, glade for at bønder og menige soldater skulle være med på å bestemme landets framtid. Det positive som kom ut av 1814 – grunnloven og en større grad av selvstendighet – var resultatet av innsatsen til en rekke mennesker med forskjellige politiske grunnsyn og forskjellige holdninger til hvordan forandring burde skje. Noen var inspirert av radikale opplysningstanker og ideene fra den amerikanske og den franske revolusjonen. Andre var påvirket av «den moderate opplysningen» og ønsket f.eks. både trykke- og næringsfrihet, men ikke nødvendigvis drastiske forandringer i styreformen.

Den grunnloven som ble vedtatt på Eidsvoll var fri og framtidsrettet, men det norske demokratiet som vi kjenner ble ikke innført i 1814. Det er resultatet av en prosess som har foregått helt opp til i dag. I et sånt perspektiv kan det hende at Møller var mer i pakt med vår tid enn mange andre Eidsvoll-representanter, som enten hadde minst et bein i fortidas samfunn eller som ikke hadde et gjennomtenkt syn på hvordan samfunnet kunne utvikles og forbedres.

Uansett er det interessant å konstatere at Arendals representant på Eidsvoll var en sterk og klar forkjemper for frihet og rettferdighet. Det er all grunn til å fortsette å hedre han på 17. mai, som det alltid har vært gjort med kransenedlegging foran bautaen hans ved «Møllers asyl» i Juellsklev. Men det skader ikke å trekke fram at han i 1814 sto for ideer som var omstridt i samtida og som ikke alle til alle tider har satt like stor pris på.

KILDER

G. Molden, Alexander Christian Møller, i Norsk biografisk leksikon, 2003

Y. Nielsen (red.), Bidrag til Norges Historie i 1814. Afhandlinger og Aktstykker, Christiania 1882

Denne artikkelen sto på trykk i Agderposten 20. desember 2013. Annenhver fredag skriver historikere i Agder om en aktuell sak i et historisk lys.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s