Det har ikke alltid gått et 17. maitog

Av Gunnar Molden, Næs Jernverksmuseum | Publisert i Agderposten 8. mai 2014

Hadde vi hatt uflaks hadde vi endt opp med 4. november som Norges nasjonaldag. Da hadde det neppe blitt så mye barnetog og bjørkeløv. I de første tiårene etter 1814 var det bare de mest ivrige og standhaftige som insisterte på at det var 17. mai som skulle feires. Noen måtte gå foran, også når det gjaldt noe så typisk norsk som det å feire nasjonaldagen. Og det var ikke bare Wergeland og andre åndshøvdinger som fulgte kallet og gikk i spissen for det som ble en folkebevegelse. En av de som var med på å gå opp de første 17. mai-rutene var offiseren Carl Bonaparte Roosen, som var født og oppvokst i Arendal. For denne innsatsen fikk han lite heder og ære, mens livshistorien hans gir et interessant innblikk i den innsatsen som måtte til for å gjøre 17. mai til Norges nasjonaldag.

Omstridt spørsmål

For Roosen og mange av de andre 17. mai-pionerene var kampanjen for å feire 17. mai en del av den stadige forsvarskampen for grunnloven og norsk selvstendighet, som foregikk i 1820-og 30-årene. For dem var 17. mai et symbol på motstanden mot svenskekongens forsøk på å begrense Stortingets makt og å smelte sammen de to delene av den svensk-norske unionen.

I samtida var dette omstridte spørsmål, som det foregikk en heftig og kontinuerlig diskusjon om, og som alltid i politikken ble symbolene tillagt betydning på begge sider av frontlinjene. Kong Carl Johan betraktet 17. mai-feiringen som provokasjon og oppvigleri, og mente at nordmennene burde velge 4. november som nasjonaldag, den dagen da Stortinget i 1814 hadde godtatt unionen med Sverige og samtidig vedtatt den reviderte grunnloven.

Ikke alle nordmenn heller, syntes det var noen god ide å feire 17. mai, i hvert fall ikke for høylytt. Eidsvollsmannen Jacob Aall, f.eks., mente det spilte liten rolle om det var 17. mai eller 4. november som ble feiret. Han ønsket ikke å provosere unionspartneren Sverige for mye. Arendals Eidsvoll-representant, doktor Møller, var derimot en ivrig 17. mai-feirer, både privat og offentlig.

Roosen fra Arendal

Carl Bonaparte Roosen var et ektefødt barn av det arendalske byborgerskapet. Da han ble døpt var byens fremste menn, Peder Thomasson og Morten Kallevig, blant fadderne. Bedre kunne det ikke bli, hvis det var status man var ute etter på denne tida. Faren, Hermann Roosen, var en av byens storkjøpmenn, og mora var datter til Holt-presten Thestrup. Men det gikk dårlig med farens forretninger og i likhet med Sam Eyde noen tiår senere måtte Roosen ut i verden for å prøve lykken. For Roosen ble ikke resultatet rikdom og makt, men han kom til å gjøre en stor innsats for landet og fellesskapet – på mange områder og steder.

Allerede som tolvåring begynte han på offisersutdannelsen som kadett ved Krigsskolen i Christiania. Dermed var han i nærheten av begivenhetenes sentrum, da det norske opprøret mot Kiel-freden brøt ut i 1814. Som 14-åring så han med misunnelse på at de litt eldre kameratene «fikk lov til» å delta i krigshandlingene. Lederen for Krigsskolen, oberst Hegermann, var hans store helt, som både gjorde en innsats på krigsskolen og som var med på å vedta grunnloven som Eidsvoll-representant. I likhet med Alexander Møller fra Arendal var Hegermann en sterk forkjemper for allmenn verneplikt, som også ble et av Roosens hovedprinsipper.

I hvor stor grad hadde han også med seg impulser hjemmefra, når han endte opp som en av 1830-tallets radikale patrioter? Faren hans er blitt framhevet som en av de få blant trelasthandlerne i Arendal som fikk et godt skussmål av bøndene i forbindelse med Lofthus-opprøret. At foreldrene valgte å kalle han opp etter Napoleon Bonaparte, må jo indikere at i hvert fall en av dem var positivt innstilt til de store politiske omveltningene som hadde skjedd i Frankrike og som Napoleon symboliserte. Men bortsett fra en hilsen fra Roosen til Alexander Møller, som er tatt vare på i Aust-Agder-Arkivets samling (nå: Kuben), er det få kilder som forteller om direkte kontakt med folk i fødebyen etter at han flyttet ut.

Politisk aktivist for 17. mai

I andre halvdel av 1820-tallet sto Roosen fram som en politisk aktivist, som engasjerte seg i mange av tidas liberale, radikale og nasjonale kampsaker. Når det gjaldt 17. mai-saken deltok han på mange fronter, men særlig som initiativtaker og arrangør og som avisskribent med sterke forsvar for betydningen av 17. mai som symbol på grunnloven og selvstendigheten. Han utga også to pamfletter, som var med på å spre budskapet, men som neppe gjorde han populær blant sine militære overordnede og andre myndighetspersoner. Den ene ble skrevet i etterkant av det berømte «Torvslaget» i 1829 og det andre handlet om avdukingen av Krohgmonumentet i 1833.

I 1828 ble han innkalt til den svenske stattholderen i Christiania, von Platen, og irettesatt for den måten han hadde omtalt 17. mai på i en turistbrosjyre han hadde utgitt. «Han blev foreholdt Viktigheden og Betydningen af 4. November, den mindre Viktighed og Betydning af den 17. mai, og fik en Lection over den militaire Subordination [underordning]». Som Henrik Wergeland skrev i et dikt til ære for Roosen: «Hvad skal en Krigsmand tænke paa Grundlovs Snak og Tant? Han pudse skal Monduren og lystre sin Skjersant.»

Året etter, da «Torslaget» fant sted, kunne han allikevel ikke holde seg unna. Da var han en av de mange som ropte hurra da dampskipet «Constitutionen» ankom tollbodbrygga i Christiania. Det ble ikke tatt særlig nådig opp, særlig ikke at han hadde vært der i uniform, og han ble innkalt til forhør. Han fortalte at han måtte legge bånd på seg under forhøret, fordi han var redd for å bli beordret til Vardøhus i Finnmark, som var en stående trussel for offiserer.

Krohg-monumentet

Avdukingen av Krohg-monumentet ved Ankerløkka i Christiania, 17. mai 1833, var et viktig delslag i kampanjen for å gjøre 17. mai til nasjonal festdag. Også her spilte Roosen en svært aktiv rolle, både i innsamlings- og PR-arbeidet i forkant, og i etterkant når det gjaldt å framheve monumentet som et nasjonalt samlingssymbol. Han var også en av de som ivret sterkt for at avdukingen skulle skje 17. mai, noe som var omstridt blant de som sto bak monumentet, men som viste seg å være en genistrek når det gjaldt å gjøre 17. mai til nasjonaldag.

Juristen og politikeren Christian Krohg hadde spilt en hovedrolle da Stortinget i 1824 hadde forkastet Carl Johans forslag til endringer i grunnloven. Etter det ble Krohg oppfattet som «grunnlovens redningsmann» og monumentet var et uttrykk for den sterke posisjonen Krogh hadde i hele den norske befolkningen.

Avdukingen skjedde klokka åtte om morgenen, men allikevel hadde folk møtt fra i tusentall, for å hylle Krohg, men også for å feire 17. mai uten å risikere å bli beskyldt for oppvigleri. Mange av stortingsrepresentantene var på plass, men ellers holdt det offisielle Norge seg borte. Det hadde også vært vanskelig å få overtalt noen til å holde hovedtalen, men tilslutt hadde en ung student ved navn Henrik Wergeland sagt seg villig.

Wergeland kom til å holde en gnistrende tale, men det var bare så vidt han rakk fram til denne viktige begivenheten i hans karriere som «folketalsmann». Og det var faktisk Roosen som indirekte var skyld i at det holdt på å gå galt. Dagen før dagen hadde nemlig de to kampfellene møtt hverandre på gata, og Roosen hadde fortalt at han ikke kunne være med på avdukingen fordi han var blitt beordret til festningen i Halden neste dag. Wergeland var som vanlig spontan og forståelsesfull og foreslo at de skulle samle noen venner og starte feiringen ved midnatt. Så kunne Roosen bestille hesteskyss til klokka to og allikevel rekke fram. «Skulde du komme lidt forsent, saa faar du vel blot nogle rap…», forsikret Wergeland.

Da hesteskyssen sto klar, foreslo Wergeland at selskapet skulle følge med et stykke av veien. Dermed ble det arrangert et eget 17. mai-tog for Roosen, gjennom Grønland og ut til Ekeberg. Men dette førte også til at Wergeland kom alt for sent i seng, og dessuten hadde han fått ødelagt klærne under en slåsskamp på hjemveien. Hadde det ikke vært for gode venner som vekket og kledde på han, hadde Wergeland ikke rukket fram til avdukingsermonien.

Solidaritet og køsniking

Roosen ble betraktet som et uromoment av sine overordnede og en kan få inntrykk av at de forsøkte å dempe virkningen av hans engasjement ved på beordre han bort fra begivenhetenes sentrum. Men i så fall var dette bare delvis vellykket. På hvert eneste sted Roosen dukket opp, ble det nemlig fart på 17. mai-feiringen. Hans innsats blir behørig notert i flere lokalhistoriske framstillinger. Halden: «Denne mangfoldige herre har æren for at vi fikk i stand det første 17. mai tog i byen i 1832». Trondheim: «I Tider, hvor faa havde Lyst eller endog Mod til at holde Liv i den 17de Mai-fest, som vi nu saa jublende feirer – holdt han Festdagen oppe i Trondhjem.»

I likhet med Wergeland og andre kraftpatrioter på 1830-tallet engasjerte Roosen seg også i internasjonale spørsmål, som f.eks. det polske opprøret mot Russlands overherredømme som ble slått ned i 1831. Mange av de som overlevde opprøret ble flyktninger og Roosen deltok aktivt i støttearbeidet. I et innlegg i Morgenbladet skrev han: «saa fattige ere vi dog ikke, at vi skulde aflade at yde den mindste Skjærv til Bedste for vore Brødre, de ulykkelige Polakker, der nu efter forgjæves at have kjæmpet den store Strid, vandrer om imellem Fremmede…»

Roosen var en av de som aktivt tok ytringsfriheten i bruk. Han var over hodet ikke redd for å utfordre de rike og mektige og bidro til å tøye og utvide grensene for hva som kunne skrives. I en artikkel i 1834 tok han f.eks. for seg tre navngitte embetsmenn, som han mente hadde sneket i køen når det gjaldt å skaffe seg en jobb. Den ene var Jacob Aalls svigersønn, O.V. Lange, som hadde vært overlærer, men som nå var utnevnt til tollkasserer i Arendal. «Hvorledes skal man kunne antage, at en Skolemand skal være i Besiddelse af de Egenskaber, som utfordres til at bestyre en af Landets viktigste Toldembeder», spurte Roosen troskyldig.

Skål for Roosen

Blant de mange sakene han engasjerte seg i, må jeg også nevne skisportens fremme. Det påstås faktisk at det var Roosen som lærte befolkningen i Trondheim å sette pris på skisport. Det var ihvertfall han som tok initiativet til de fellesutfluktene på ski, fra byens torv til Gråkallen, som ble arrangert fra 1849 og utover. På grunn av denne innsatsen heter idag en av veiene som krysser det skisporet Roosen gikk opp for «Kaptein Roosens vei».

Men bortsett fra denne æresbevisningen må vi konstatere at Roosens innsats er gått i glemmeboka, enten det gjelder 17. mai-feiringen, skisporten eller de mange andre gode sakene han engasjerte seg i. I samtida ble han av mange oppfattet som en kverulant og oppvigler, og i ettertid har ikke historikerne fattet særlig interesse for han. Som offiser med radikale meninger har han kanskje falt mellom to stoler? I historiebøkene er det dessuten bare plass til et begrenset antall personer og Wergeland har skygget for mange av de som var hans medarbeidere og kampfeller. Men enten vi liker det eller ikke, så var det Roosen og folk som han som banet vei for den 17. mai-feiringen vi tar som en selvfølge. Det hadde ikke vært helt det samme om det var 4. november som hadde blitt dagen. Under årets 17. mai-feiring foreslår jeg derfor: en skål for Carl Bonaparte Roosen!

 

Kilder

Carl B. Roosen, Betragtninger i Anledning af Nordmændenes Folkefest: Den 17de May, 1829, og En Nordmands Alvorsord i Anledning Begivenhederne ved Krohgsstøttens Afsløring paa Norge Friheds- og Constitutionsdag den 17de Mai 1833, 1834. Hans Tønsager, Barndoms- og Ungdomsminder om Henrik Wergeland, 1897. Samtidige aviser.

Gunnar Molden, f. 1956. Arbeider som historiker ved Næs Jernverksmuseum. Bor på Tromøya. Har skrevet bygdebøker for Tromøya og en rekke artikler om arendalsdistriktets historie.

Denne artikkelen sto på trykk i Agderposten 8.5.2015 under vignetten “I et historisk lys”, som er et samarbeid mellom HIFO Agder og Agderposten. Abonnenter av Agderposten som eAvis kan se hvordan den illustrerte artikkelen så ut på trykk her.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s