En giftig affære

Av May-Brith Ohman Nielsen, professor i historie ved Universitetet i Agder

Hageselskap, velskolerte gartnere og opplyste hageeiere engasjerer seg i dag i å drive hagearbeid på miljøvennlige måter, med minst mulig bruk av gift. De fleste er bevisst på miljøgiftenes skadelige virkninger på mennesker og dyr. Slik har det ikke alltid vært. Mellom 1945 og 1970 var gift svært populært både i hus og hage.

Alle hageeiere møter dem innimellom; lus på roser eller svarthyll, kanskje midd på frukttreet, kålsommerfugler, bringebærmark eller andre dyr som skader plantene. Vi kan få ublide møter med meldugg, rust eller sorte flekker på bladene på pæretreet. Noen ganger kan ugress nesten drive oss til vanvidd. Hva gjør vi da? Hvem søker vi råd hos? Hva sier ekspertene?

Sist sommer hadde heftet til Aust-Agder Hageselskap en fin oversikt over miljøvennlige metoder for forebygge og å bekjempe skadeinsekter, sykdommer og plagsomt ugress. Hageselskapet støtter kampanjer for å ta vare på humler og bier og det naturlige livet i jorda, i hagene og i nabolag. Over hele verden legger flere og flere hager og parker om til økologisk og miljøvennlig drift. Forskere bringer stadig mer kunnskap om skadevirkningene av miljøgift, plantevern- og ugrasmidler. Vi blir stadig mer bevisst på giftstoffer i mat og omgivelser. Dette er flott.

Analogt med atombomben

De fleste av oss har et forhold til hage og hagearbeid. Men også som hageeiere er vi historiske, vi er i stadig forandring. Våre dagers skepsis til giften står i skarp kontrast til holdningene blant hageeiere, gartnere og eksperter i de første etterkrigsårene. Den gang gikk forskere foran i anbefalingene av insektsdrepende midler som inneholdt DDT, og produkter som Bladan, Hexa, sterke hormonbaserte ugrasmidler og andre midler, som inneholdt giftstoffer som nå er forbudt over det meste av verden. I Norge ble disse stoffene forbudt for bruk i private hager omkring 1970. I tiårene før var imidlertid disse stoffene svært populære. Eksperter, gartnere og Hageselskapet fortalte landets mange små hageeiere at de var uansvarlige, uvitenskapelige og umoderne om de ikke brukte de moderne og vidunderlige giftstoffene. Slik lød oppfordringen i 1946:

«Likesom kampmidlene på slagmarken under siste krig gjennomgikk en sterk utvikling og nådde sitt høydepunkt i atombomben, har også kampmidlene mot insektene gjennomgått en enorm utvikling og foreløpig nådd sitt høydepunkt i de nye D.D.T. og 6.6.6. preparater. Om ikke disse i likhet med atombomben setter punktum for videre krigføring, så har en likevel oppnådd å få preparater med en hittil ukjent effektivitet, samstundes som de er ufarlige for folk og fe.»

Begeistret omtalte bladet «den sterke giftvirkningen av» Hexa. Den skyldtes at stoffet trengte gjennom innsektenes ”panser” og virket ”lammende på nervesystemet”. Stoffet var imidlertid ufarlig for mennesker og husdyr, ”folk og fe” bedyret ekspertene: Hexa hadde vist seg ”150 ganger mer aktivt i kampen mot vandregrashoppa” enn tidligere middel og mot mygglarver hadde 6.6.6. ”synt ein uhyre effektivitet” med minimale mengder, da bare en kilo HEKSA med 5 % 6.6.6. pr. dekar hadde vist seg ”praktisk talt å utrydde mygglarvene”. Det var også effektivt mot husfluer. Mest kjent var middelet blitt i England i kampen mot jordloppene. Det drepte langt flere jordlopper enn DDT umiddelbart. HEKSA-preparater hadde også god virkning mot andre insekter som blant annet maur, eplesnutebiller, glansbiller, bringebærbiller, kålmark og munkelus og innvarslet en helt ny tid i kampen mot ”skadedyr i jorda” som kjølmark og stankelbeinlarver. I dag ville vi si at nettopp disse ”fortreffelighetene” viste hvor giftig og miljøskadelig stoffet var. Tenkningen til ekspertene i samtiden var annerledes. Giftigheten og dødeligheten ble ansett som en positiv kvalitet. Målet var å drepe flest mulig innsekter.

Ingen hage var for liten

Norsk Hagetidend, det viktigste hagetidsskriftet i Norge, flommet i årene 1945-1970 nærmest over av reklamer for sterke plantevern- og ugrasmidler. Stoffene ble også anbefalt varmt av redaksjonen og ekspertene i bladet. Ingen hage var for liten til å delta i kampen mot de små krekene. Fra 1945 av ble alle hagelag oppfordret til å organisere sprøytelag slik at alle frukttrærne i området kunne sprøytes «forskriftsmessig» for å hindre at de ble arnested for skadedyr som spredte seg til andre.

Budskapet fra Hageselskapet var tydelig og spilte i de første etterkrigsårene tett sammen med de mange reklamene for produktene: Hagedyrkere måtte sprøyte planmessig, systematisk og forebyggende mot hver av de mange mulige sykdommer eller skadeinsekter som kunne ramme nyttevekstene, og dertil bruke kjemiske midler mot ugresset som kunne skape vekstproblemer eller estetiske problemer. Nødvendigheten av en skikkelig ”plan” for sprøytingen gjennom året, og for de mange ”farer” som måtte forebygges med ulike giftstoff, ble forkynt både i redaksjonelt stoff, spørrespalter og annonser. ”Sprøytesesongen står for døren” forkynte leverandøren av mineraloljemidler mot frukttremidd ‒ ”et virkelig effektivt renhold av hagen”. Ingen spurte om folk hadde fått et problem. De ble fortalt at de ville få ett, eller flere. En endeløs rekke av ulike innsekter lå til en hver tid klare til angrep: ”Nå må De snart sprøyte mot rognebærmøllet. […] I første halvdel av juli foretas sprøyting med Gesarol sprøytemiddel Original Geigy DDT. Kirsebærflua bekjempes også med Gesarol.” Etter blomstringen å dømme, kunne en regne med adskillig frukt i år, meldte bladet i juni 1947. ”Nå gjelder det bare å holde skurven og skadeinsektene stangen!” Ironisk nok klaget samme artikkel over at den flotte blomstringen ikke hadde ført til mye pollinering: ”Jo, været under blomstringen var upåklagelig, men hvor ble det av våre venner humlene og biene og de andre støvflygerne? Etter rapporter å dømme har de vært lite å se trass i sola og varmen.” Bladet mente det var vinterkulda og krigsårenes frostvintre som hadde tatt knekken på dem. At giften kunne ha bidratt virket utenkelig.

Alle metoder i denne ”krigen” mot ble bifalt i Hagetidend, og bladet meldte sommeren 1947 entusiastisk at svenskene hadde tatt i bruk helikopter med DDT, og ”lagt seg på vingene for å få has på sine vingete fiender – skadeinsektene. (…) fremgangsmåten blir jo noe den samme som ved bombing.”

En kjemisk verden

Aller heftigst var ekspertenes oppfordringer til giftbruk i Hageselskapets årlige hefte «Minneliste for hagedyrkere». Mange produsenter og selgere av plantevern- og ugrasmidler viste også til denne. Minnelista ble slik i praksis den store giftmanualen for vanlige hageeiere.

Det er svært tankevekkende å lese denne fra året 1952. Da var de aller fleste av etterkrigstidens nye giftstoffer kommet på markedet i Norge. Planteverneksperter og ugrasbiologer hos Statens plantevern, samt statsentomologen og gartnere i forsøksvesenet, hadde gjennomført flere sesongers forsøk med stoffene og ga råd. I Minnelista for 1952 sto som vanlig de helsides annonsene for plantevernmidler side om side med Hageselskapets råd mot soppsykdommer og skadedyr på grønnsaker og poteter, frukttrær og bærvekster. Anbefalingslistene var utarbeidet av Statens Plantevern. Her er noen smakebiter fra anbefalingene:

Oversikten over sykdommer og skadedyr på poteter og grønnsaker listet 10 allmenne problemer som kunne ramme flere typer av planter eller selve jorden. 9 av dem var organiske. DDT, Hexa eller andre sterke gifter som cyanamid og thiofosformiddel burde brukes mot 8 av disse. Mot de 29 andre sykdommene og skadedyrene som rammet de enkelte plantearter eller familier, ble alle unntatt råte på poteter og tomater anbefalt forebygget med DDT eller Hexa, for eksempel for 4 av 5 problemer på erter og 7 av 10 problemer på kål. Oversikten over sprøyting av frukttrær og bærvekster slo innledningsvis fast at: ”De standardsprøytningene […] som er tilrådd for hver enkelt fruktart bør alle utføre.» Dertil kom de nødvendige ekstrasprøytningene som skulle forebygge spesifikke lokale problemer.

Minnelista oppfordret alle frukttreeiere til hvert år å sprøyte etter en forebyggende plan som for eple innebar 4 standardsprøytninger med DDT og/eller thiofosformiddel (vanligvis Bladan) mot insekter. Dertil anbefalte autoritetene minst 6 ytterlige sprøytinger i sesongen samt eventuelle ”ekstra skurvsprøytinger”. Halvparten burde gjøres med DDT eller thiofosformiddel, resten med svovel, nikotin eller mineralolje. Alle sprøytinger skulle være rutinemessige og forebyggende, hageeierne skulle ikke avvente et eventuelt storangrep.Det samme gjaldt flere av ”ekstrasprøytningene”.

For øvrige frukt og bærslag burde samme type midler brukes slik: Pære; fem sprøytninger. Kirsebær; fire. Plomme; fire. Solbær og rips; tre. Stikkelsbær; to. Bringebær; to. Jordbær; fire. Den eneste advarselen var at ”Da Arsen-, DDT-, Heksaklor- og Thioforformiddel er giftige for humle og bier, er det forbudt å sprøyte eller duste med disse i blomstringstida. Blomstrende ugras under trea må slås og blomstrende bærvekster dekkes til før sprøytinga tar til.” Bruk rikelig med sprøytevæsker så trærne blir ”grundig gjennomvasket”, formante Minnelista. At stoffene var like giftige for humler og bier utenfor blomstringstida, ble ikke kommentert. Anbefalingene for sprøyting av bær og grønnsaker var litt færre, men med tilsvarende stoffer.

At en i 1952 i sannhet levde i kjemiens tidsalder, med kjemiske verdensbilder og industrielle planteforståelser, ble ytterligere understreket av oversikten over ”symptomer og rågjerder” for ”mangelsjukdommer”. Her forklarte Toralv Ramsfjell at ”vantrivsel” hos plantene oftest skyldtes mangel på et ”av de tre grunnstoffene vi vanligvis gjødsler med”, særlig kalium. Andre ”mangelsjukdommer” var i følge Ramsfjell: magnesiummangel, bormangel, manganmangel, jernmangel, molybdenmangel og sinkmangel. Løsningen for småhageeierne var å tilsette disse stoffene, ikke å arbeide med jorda, tilsette kompost eller annet organisk materiale.

Økende bevissthet

Flere internasjonale forskere advarte imidlertid mot helseskader disse ulike stoffene kunne påføre mennesker og dyr. Deres advarsler nådde på ingen måte igjennom til allmenheten, verken i hagetidsskrifter eller i andre media.

I 1952 fikk Norge nye lover om fareklasser for gift, merking av giftstoffer og forsiktighetsregler ved bruken av stoffene. Noen sterkere og akutt giftige stoffer ble også begrenset til bruk av profesjonelle. Et nytt statlig toksikologisk utvalg ble opprettet for å gi anbefalinger i forhold til bruk og undersøke rapporterte skader på avlinger, dyr og mennesker. Men kunnskapen om stoffenes virkning på mennesker og dyr var fremdeles begrenset. Samtidig ble det tydeligere at mange skadeinsekter var blitt motstandsdyktige mot DDT og at DDT-bruken førte til en formidabel økning av midd på frukttrær, slik at enda sterkere stoffer måtte tas i bruk.

Frem til 1962 var det særlig akutte og tragiske forgiftningstilfeller som fikk oppmerksomhet i media, som slike der barn hadde fått i seg stoffene ved uhell eller lek eller gartnere hadde fått dem over seg. Oppmerksomheten mot DDTs langsiktige skadevirkninger på miljøet og på mennesker og dyr ble først stor i media, blant vanlige hageeiere og hos politikere etter at den amerikanske biologen Rachel Carsons bok «Den tause våren» kom ut i USA sommeren 1962. Carsons bok ble raskt oversatt til en rekke språk, og kom på skandinaviske språk like etter. Hun introduserte begreper som «miljø» og «økologi» for det store publikum i den vestlige verden. Mange hageeiere og unge studenter forteller at det var et stort sjokk for dem å lese boken. Samtidig ble den nærmest forsøkt tiet i hjel i hagetidsskriftene og flere trykket sterke prolemiske og harsellerende motangrep på den. Gradvis bidro boken og debatten den skapte i media og politikk til å sette fart i den nye vendingen mot å forstå økologisk samspill, menneskets plass i miljøet og de langsiktige problemene ved miljøgifter. 1970 ble av FN gjort til verdens første naturvernår, og flere land, deriblant Norge, vedtok da forbud og sterke begrensinger på DDT og andre plantevernmidler. Miljøvern kom i Norge også inn i skolens undervisning med læreplanen av 1974, og naturfagslærere måtte nå også utdannes i dette.

I 2002 sluttet mange land seg til omfattende internasjonale avtaler om forbud mot miljøgifter. Dagens småhageeiere er altså vokst opp i en helt annen tid og har helt andre holdninger til dette enn deres foreldre og besteforeldre. Som vi ser, får de nå heldigvis også helt andre råd av ekspertene og av Hageselskapet. Men rundt omkring, på gamle gårder og gartnerier, i nedstøvede skap og hyller, kan unge generasjoner fremdeles kommer over rustne bokser, bleket emballasje og bruksanvisninger fra giftens glansdager. «Bladan ja, hehe,», sier mange av mine eldre informanter, «den husker vi godt!»

Kilder

May-Brith Ohman Nielsen: «Kverk krekene! Strategier for å selge liv og død til norske hageeiere 1945-1975,» i Ohman Nielsen (red.): «Å selge liv og død. Kommersielle strategier og kulturuttrykk i markedsføring av død og dødsfrykt», UPEF, Joensuu 2014.

Denne artikkelen sto på trykk i Agderposten 13.6.2015 under vignetten “I et historisk lys”, som er et samarbeid mellom HIFO Agder og Agderposten. Abonnenter av Agderposten som eAvis kan se hvordan den illustrerte artikkelen så ut på trykk her.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s