Terje Vigen – og litt fakta fra arkivene

Av Roger Tronstad, historiker og førstearkivar ved Statsarkivet i Kristiansand | Publisert i Agderposten 14. august 2015

Ibsen- og Hamsun-dagene 2015 er nylig arrangert i Grimstad. På denne årvisse litteraturfestivalen er framføring av ”Terje Vigen” et fast innslag. Hva kan arkivene fortelle om en virkelig kornfarer fra Grimstad-kanten som ble tatt av engelskmennene under krigsårene 1807–1814?

Svend Hansens ferd

En person som har vært trukket fram i lyset som inspirasjonskilde for Henrik Ibsen, er losen Svend Hansen på Håøya ytterst i Grimstad-skjærgården. Mens Ibsen bodde i Grimstad, kjente han Hansen og fikk høre historier om livet under napoleonskrigene. Hansen var muligens motivet i Ibsens oljemaleri ”Losen fra Haaø”, malt i 1849.

Om kvelden 23. juli 1813 dro Hansen med to mann fra Nordstrand på Jylland med båten sin. Om bord hadde de 9 1/4 tønne bygg, 2 tønner rug, 2 tønner havre, smør, flesk, mjød og brennevin. Under sterk storm kom de i nærheten av tre fiendtlige brigger og én fregatt. De tre nordmennene ble tatt av det ene engelske fartøyet, men fikk reise videre samme dag.

Historien er trukket ut fra arkivene av J. Landgraff og gjengitt i hans bok Lidt fra gamle Dage i Nedenæs (1898). Landgraffs referat er gjengitt av Stein Opsal i artikkelen Hvem var Terje Vigen? (2007). Men hvis vi går til originalarkivene, får vi vite mer om Svend Hansen og danmarksferden.

Avhør

I slutten av august 1813 kom fire dekksfartøyer og en åpen båt tilbake til Arendal fra Danmark med kornvarer og smør. Båtene hadde gått fra Løkken 23. juli, men ble tatt av den engelske kutterbriggen ”Calypso” litt lengre nord. Etter å ha blitt holdt fanget i tre uker, fikk nordmennene reise hjem fra Sverige med andre fartøyer. De hjemvendte mennene mistenkte Svend Hansen for å ha angitt dem til engelskmennene. Dermed ble det iverksatt avhør av losen fra Håøya.

Hansen forklarte at han var 33 år og født på Håøya. Han ble innsatt som fast los i 1798 og ernærte seg nå som los og fisker. Han hadde tidligere ført båt noen ganger til Danmark etter korn. Svend Hansens far var Hans Jensen. Sistnevnte var også los og bodde på Håøya i 1813.

I 1813 kom Svend Hansen til Løkken på Nordstrand sammen med to mann torsdag 22. juli og seilte derfra kl. 19 dagen etter. På turen var Hansen ikledd blå undertrøye, blå langbukser, en gammel grønn yttertrøye, støvler og på hodet en skinnkasjett. Båten hans var åpen og hadde ikke noe navn. Den var på 14 fots kjøl og hadde seil.

Underveis så Hansen 4–5 norske båter en kvart mil nord for Løkken. Vinden var sørøst fredag kveld med regnbyger. Ved solnedgang dreide vinden nordøst og om natta nordvest med regn og lyn. Det ble grov sjø, og båten tok inn vann.

Lørdag morgen så Hansen tre fiendtlige kutterbrigger og en fregatt, ikke langt fra kysten av Jylland. Hansen gjorde alt for å styre klar av dem. Men fienden kom og avfyrte to skudd. Nordmennene og kornvarene ble ført over i den ene engelske kutterbriggen. Ifølge Hansen selv ga han ingen opplysninger til engelskmennene om de 4–5 norske kornbåtene ved Løkken, selv om fienden spurte om han hadde sett noen slike. Engelskmennene mente at han løy. De ble sinte og ramponerte Hansens båt.

Nordmennene ble beordret i båten sin etter en times tid og fikk bare med seg flesket, mjøden og litt brennevin. De klarte å komme tilbake til Håøya allerede lørdag kveld 24. juli.

Tiltale

Svend Hansen ble nå tiltalt for å ha angitt de fem Arendals-båtene til fienden for å få frigitt sin egen båt. Det ble innhentet attest fra sognepresten i Landvik (Hommedal), Henning Junghans Bugge. Etter Bugges mening var Svend Hansen et moralsk, godt og rettskaffent menneske med en redelig tenkemåte. Presten kunne ikke tenke seg at losen hadde begått noen ”nedrig og skjændig skurkestræg”. Hansen var nemlig ”i sine ringe og kummerfulde kaar nedbøyet under qvælende sorger for nødtørftig underholdning for sig, hustrue og børn”, ifølge presten.

Det ble også forsøkt innhentet vitneutsagn fra to skipskapteiner i København. De var blitt kapret av et engelsk fartøy da de var på vei fra Kristiania til Danmark i juli 1813. Det var mistanke om at Svend Hansen hadde angitt dem også. Skipskapteinene var bortreist høsten 1813, men hustruene deres hadde ikke hørt noe om at de var angitt av Hansen.

Saken trakk ut gjennom 1814. Det framkom ikke noe som beviste at Svend Hansen hadde opptrådt forrædersk. Derfor bestemte stiftamtmannen 28. oktober 1814 at saken skulle henlegges. Den nye politiske situasjonen spilte antakelig også en rolle. Kong Christian Frederik av Norge abdiserte 10. oktober, og Stortinget godtok en union med Sverige 20. oktober. Da ville det være underlig å opprettholde tiltalen mot en norsk los for å ha handlet til fordel for Sverige og England.

Personalia

Kirkeboka for Landvik viser at Svend Hansen ble døpt i januar 1780. Han ble gift med Gurine Nilsdatter i juni 1806. I desember 1806 fikk paret en dødfødt sønn. Dattera Katrine ble født i januar 1808, sønnen Nils Ludvig i mai 1810 og Grete i november 1812.

Gurine kan ha vært gravid da paret ble gift. Da er det nesten litt påfallende at diktet sier om Terje Vigens giftermål at ”det kom nok på i en hast.” Av diktet framgår det også at Terje Vigen hadde en datter i 1809. Det hadde også Svend Hansen.

Svend Hansen satt derimot ikke i ”prisonen”. Han døde i mai 1856. Da var han 76 år og ikke i sine ”tress” slik som Terje Vigen, men i sine ”halvfjers”. Hansen ble begravd i Landvik, altså ikke i Fjære slik som Terje Vigen. Håøya hørte nemlig til Landvik sogn.

Terje Vigen

Det episke diktet ”Terje Vigen” ble trykt første gang i 1862. Diktets hovedperson er losen Terje Vigen. Han dro til sjøs som ungdom og kom hjem som voksen. Da var Terje Vigens foreldre døde. Ett år etter ble han gift og fikk en datter. Så kom året 1809. Da skal Terje Vigen ha rodd til Skagen i en åpen skjekte for å hente korn til livberging av seg selv, kone og datter.

Men på tilbaketuren, da han hadde rodd i vel tre døgn, så han en korvett framme i Hesnessundet da han var nesten hjemme. Han rodde i flukt over til skjærene Gjeslingene, ikke langt fra Homborsund, men der ble han tatt av engelskmennene. Terje Vigen måtte sitte i ”prisonen”, altså fangenskap i England, i fem år.

Da han kom hjem i 1814, var kone og barn døde. I diktet sier Ibsen at han traff losen en enkelt gang. Vi kan tenke oss at dikteren eventuelt snakket med en los en gang i årene 1844–1850, mens Ibsen bodde i Grimstad. Terje Vigen ble gravlagt på Fjære kirkegård da han var ”højt opp’i de tres”, altså i slutten av 60-årene. Han bodde på den ”yderste, nøgne ø”.

Sant og usant

Det er allment godtatt at diktet ikke er en sann fortelling om én enkelt person som har levd i virkeligheten. Ibsen har laget historien om en oppdiktet person ved navn Terje Vigen. Flere av elementene i diktet er slike som kan passe på mange personer. For eksempel var det flere loser i Grimstad-området som fikk barn i begynnelsen av krigsårene 1807–1814.

Fra kysten av Agder dro mange over til Danmark for å hente korn og andre matvarer under napoleonskrigene. Man kan finne dokumentasjon om dette i rettsprotokollene i sorenskriver- og byrettsarkivene, for eksempel i de tilfellene der vedkommende ble kapret av engelskmenn eller svensker. Noen av rettsreferatene er utgitt i sammendrag av J. Landgraff i Lidt fra gamle Dage i Nedenæs (1898).

Av og til ble noen få sekker eller tønner korn hentet i åpne skjekter, og andre ganger flere titalls tønner korn og andre varer i større fartøyer. Varene ble hentet i forskjellige byer på øst- og vestkysten av Nordjylland. Ofte ble varene og fartøyene oppdaget og kapret av fienden på tilbaketuren. Noen ganger ble nordmennene sendt til fangenskap i England, men andre ganger fikk de reise hjem i egen båt eller etter noen dagers eller ukers opphold om bord hos fienden.

Søren Bie Tellefsen

Sommeren 1919 var styrmann Nikolai Bie i Ålborg. Der ble han intervjuet av en avis. Intervjuet er gjengitt i Christianssands Tidende 16. august 1919. Bie fortalte at han var 74 år. Ifølge ham hadde Henrik Ibsen vært på Hesnes og hørt historier om Bies farfar og brukt noe av det i ”Terje Vigen”. Bie mente imidlertid at Ibsen også brukte historier om flere personer og la til noe selv. ”Det er tre eller fire figurer smeltet sammen.” Bies farfar var en av dem som reiste over til Flatstrand på Jylland og hentet bygg, ifølge Bie. Det gjorde han ved å ro med en 12 fots sjekte til Skagen, fortalte Bie og la til at farfaren også ble tatt av engelskmennene, men at han fikk ro hjem med sine tre tønner bygg.

Nikolai Bie var sønn av Ole Tellefsen Bie i Grimstad. Sistnevnte var sønn av skipper Søren Bie Tellefsen fra Grimstad og Ingeborg Olsen fra Hesnes. De ble gift i februar 1810 og Ole døpt i januar 1811 i Fjære. Søren Tellefsen er ikke å finne i folketellingen 1801. Det kan skyldes en opplysning som Nikolai Bie kom med i tillegg. Han fortalte at farfaren var til sjøs i 1801 og ble tatt til fange av engelskmennene utenfor Amsterdam.

Søren Bie Tellefsen døde 66 år gammel i 1853. Han var altså høyt oppe i de ”tress”. Men han var skipsfører og ikke los. Og han bodde og døde i Grimstad, ikke Fjære.

Selv om Christianssands Tidende kategorisk kaller Nikolai Bie for ”Terje Vigens sønnesønn”, er det usikkert om Søren Bie Tellefsens liv egentlig har spilt noen rolle for innholdet i diktet.

Terje Reinertsen

Noen har tenkt seg at den virkelige personen Terje Reinertsen må ha vært Ibsens rollemodell for Terje Vigen. Det er flere grunner: Mannen het Terje, han var los, han bodde på Hesnesøya, han ble gift og fikk barn under napoleonskrigene, og han ble gravlagt i Fjære. Hesnesøya hørte nemlig til Fjære sogn.

Men det er flere forhold som taler imot at Ibsen har brukt elementer fra Reinertsens liv. Reinertsen døde allerede i 1825. Da var han 46 år. Det ser ikke ut til at Reinertsen satt i engelsk fangenskap ifølge fangeoversiktene som finnes. Reinertsens kone, Guri Pedersdatter, døde ikke under krigsårene. De fikk barn helt fram til 1824. Reinertsens far levde helt til 1833. Og det er heller ikke kjent fra noen kilder at Terje Reinertsen skal ha rodd til Danmark etter korn. Daniel Danielsen kom til denne konklusjonen i en artikkel i Agder historielags årsskrift nr. 32 (1952).

Det kan legges til at Terje Reinertsen Hesnes og Guri Pedersdatter ble viet i Fjære i oktober 1813. Sønnen Peter ble døpt i november samme år, så også her kom vielsen på ”i en hast”.

Henrik Ibsen er på en måte knyttet til Terje Reinertsens familie av en spesiell grunn. I 1798 ble det holdt sjørett på Hesnes i anledning av at skipet ”Caritas” hadde forlist utenfor Hesnes. Mannskapet omkom, deriblant skipperen, Hendrik Ibsen fra Skien. Han var dikterens farfar. Skipperens kone hadde innkalt de to Hesnes-losene i 1798. Den ene var Reinert Terjesen. Det var han som døde i 1833, og som var faren til los Terje Reinertsen.

Enkefru Ibsen ønsket bevitnelse på at skipet gikk ned og at mannskapet omkom. Terjesen og den andre losen bekreftet at ”Caritas” forliste i november 1797 rett utenfor Hesnes ved et sted kalt ”Tejne-Dybet”, og at både skipper og mannskap omkom.

Henrik Ibsen kjente selvsagt til dette, og det er litt påfallende at han valgte å bruke Hesnes-navnet i diktet, og at dikthelten fikk samme fornavn som los Terjesens sønn.

 

Kilder

Statsarkivet i Kristiansand: Arkivene for Stiftamtmannen i Kristiansand, Nedenes sorenskriveri og Arendal byfogd

Daniel Danielsen: ”Er Terje Vigen oppdikta eller historisk?”, i Årsskrift for Agder Historielag, nr. XXXII (1952)

Landgraff: Lidt fra gamle Dage i Nedenæs (1898)

Stein Opsal: Hvem var Terje Vigen? (2007)

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s