Derfor er vi ikke ferdig med krigen

Av Thomas V.H. Hagen, historiker ved Stiftelsen Arkivet | Publisert i Agderposten 9. oktober 2015

Budapest (1)

[PDF-versjon av artikkelen slik den sto på trykk i Agderposten: Derfor-blir-vi-ikke-ferdig-med -krigen (1) Derfor-blir-vi-ikke-ferdig-med-krigen (2)]

Et tankeeksperiment: Forestill deg at du vandrer rundt i en utstilling om Europas historie, 1000 år fram i tid. I en monter med skiltet «Det 20. og 21. århundret» ligger det én gjenstand. Hvilken? Jeg vil foreslå et hakekors.

Det er altfor tidlig å si hvilken betydning andre verdenskrig vil få for de som kommer etter oss. I mellomtida kan vi som lever nå, slå fast at symboler og referanser til andre verdenskrig omgir oss på alle kanter. Her er sju grunner til at vi ennå ikke er ferdige med krigen, og heller ikke vil bli det med det første.

Kampen mellom det gode og det onde

I vår kultur har andre verdenskrig kommet til å betegne den siste store kampen mellom det gode og det onde. Det tredje riket og nazismen representerer det onde, mens bekjempelsen av Det tredje riket som okkupasjonsmakt og nazismen som ideologi representerer det gode.

Alle europeiske land har nasjonale og lokale varianter av denne felles grunnfortellingen. I Norge er det kong Haakon og Vidkun Quisling som spiller hovedrollene. Kong Haakon som samlingsmerke for motstanden mot okkupasjonsmakten, Quisling som forræder. Helt siden rettsoppgjøret i 1945 har historieskrivingen om andre verdenskrig dreiet rundt aksen motstand versus forræderi. Lokale fortellinger om krigen i Norge har i sin tur innordnet seg den nasjonale fortellingen. De to sentrale figurene i Agders krigshistorie, er således Milorg-strategen Arne Laudal og torturisten Ole Wehus.

Laudal bygde naturligvis ikke opp Milorg på Sørlandet alene, og dessuten fantes det andre former for motstand som var vel så viktige, politisk sett. Dermed oppstår det behov for supplerende og nyanserende fortellinger. Tilsvarende var ikke Wehus den eneste nordmannen i Agder som ytte verdifull bistand til fienden i deres forsøk på å bekjempe norsk motstand, og dessuten fantes det andre former for samarbeid og støtte til okkupasjonsmakten og NS som var vel så betydningsfullt som NS-medlemskap. Og så videre.

Et poeng som ofte overses, er at det ikke bare er stadige gjentakelser av svart/hvit-fortellingen om krigens helter og skurker som skaper rom for nyanseringer i grått; også de nyanserende fortellingene har den effekt at de stimulerer til økt appetitt på enda flere nyanser.

Insisteringen på at det fins en svart/hvit-fortelling om krigen, har i Norge, som i andre land, vist seg å være en slitesterk og effektiv måte å skaffe oppmerksomhet om nye sider ved krigshistorien på. Den prosessen som handler om å innlemme stadig nye «glemte» grupper i vårt bilde av anerkjennelsesverdig «motstand», holder så vel forskningsinteressen som den folkelige – og politiske – interessen for krigen ved like.

Minnesmerker spiller en stor rolle i å signalisere hvilke nasjonale begivenheter som er viktige å minnes i det offentlige rom. Debatten rundt reisningen av Osvald-monumentet ved Østbanehallen i Oslo 1. mai tidligere i år, var en påminnelse om at minnepolitikk har politisk farge, og at forskjellige grupper inngår i ulike erindringsfellesskap. På venstresiden ble minnesmerket stort sett møtt med lettelse og begeistring over at de kommunistiske sabotørene i Osvald-gruppen endelig ble hedret på en skikkelig måte; fra høyresiden kom beskyldninger om kommunistisk agitasjonspropaganda og historieforfalskning.

Krigen skapte den verden vi lever i

Andre verdenskrig skapte den verden vi lever i. Opp av krigens ruiner oppsto internasjonale normer for fredelig samkvem og konfliktløsning mellom stater, arbeid for menneskerettigheter og rettferdighet, og arbeid for utvikling. Et annet direkte resultat av krigen var etablering av landegrenser som fikk stor demografisk og politisk betydning. Fysiske levninger fra krigen preger fortsatt natur og kulturlandskap, i tillegg til at vi benytter oss av infrastruktur som ble bygd ved hjelp av slavearbeidskraft under okkupasjonen. Språket er fullt av metaforer og begreper som springer ut av krigen som erfaringsunivers. Dessuten lever krigen konkret videre på personlig og kroppslig plan hos alle de som på en eller annen måte kom til å bli merket av den, den gang eller senere. Det er all mulig grunn til å slå det fast: Det er ikke lenge siden 1945! I minst 20 år ennå vil vi ha tilgang til krigstida gjennom folks levende minner.

At krigen skapte den verden vi lever i, betyr også at den som mangler grunnleggende kunnskaper om andre verdenskrig, vil ha svært vanskelig for å forstå kodene som omgir oss i dagliglivet, i kulturen og i politikken. Ikke uten grunn har andre verdenskrig blitt kalt «vår tids bibel».

Nye kilder

En viktig grunn til at det stadig utgis nye bøker om andre verdenskrig i Norge og andre land, er at det hele tida dukker opp nytt kildemateriale.

Den økte tilgjengeliggjøringen av tidligere klausulert arkivmateriale er en annen viktig årsak til okkupasjonshistoriens framskutte posisjon. Riksarkivarens vedtak om å åpne landssvikarkivet 1. januar 2015 var resultatet av lang tids press, ikke minst fra forfattere og skribenter som bevisst har tøyd grensene for hva man skrive om krigen på norsk. Sentralt her står journalist Eirik Veums trilogi Nådeløse nordmenn (2012-2014), som dokumenterer overgrep begått av en lang rekke navngitte nordmenn som tjenestegjorde i Statspolitiet, Hirden og Gestapo.

Tabuisering og berøringsangst

Med nye tider følger nye spørsmål, og dermed nye svar. I Norge har man, i motsetning til for eksempel i Tyskland etter 1990, vært tilbakeholdne – ja, kanskje unnvikende – med tanke på å tematisere norsk samarbeid med den tyske okkupasjonsmakten generelt, og overgrep begått av nordmenn spesielt. Fortsatt fins det en rekke tabubelagte spørsmål. Det er å håpe at ny forskning som bryter tabuer og berører «sorte bokser» som hittil har vært omgått og unngått, vil bidra til en mer inkluderende åpenhetskultur, der vanskelige forhold i den komplekse krigshistorien kan tematiseres på en etisk reflektert og faghistorisk kompetent måte.

Det kryr av lokale og «selvfølgelige» tabuer. Da jeg for et par år siden besøkte Arendal videregående skole i forbindelse med et kurs, ble jeg fascinert av det ærverdige lærerværelset. Da jeg studerte portrettene på veggen av skolens rektorer gjennom tidene, var det mest iøynefallende at én manglet; under krigen var det tydeligvis ingen rektor ved Arendal gymnas. Men det var det, naturligvis. Dette fenomenet, at krigen «sladdes», sensureres, fjernes fra minnet, kan forstås ut fra de følelser som var framtredende rett etter krigen. Men jo lenger denne perioden kommer på rimelig avstand, burde denne typen «blackboxing» avløses av åpenhet. Å sette okkupasjonstida i parentes, for å understreke dens eksepsjonalitet og anormalitet, er farlig. Fordi den hindrer oss i å kunne relatere til krigssituasjonens grunnvilkår: dens normalitet og menneskelighet.

En sørlandsby som har lyktes i arbeidet med å skape en byhistorisk identitet basert på krigserfaringens flerstemthet, er Grimstad. I 1992 endte forsøket på å oppkalle en plass etter dikterhøvdingen og Hitler-tilhengeren Knut Hamsun, isteden med at plassen fikk navn etter motstandsfamilien Dyvik, som ble særlig hardt rammet. Først i 2009 fant bystyret at tida var inne til å navngi en plass i byen etter dikteren, riktignok med knappest mulig flertall. Med referanse til et kjent og kjært Roosevelt-sitat fra 1942, kunne vi si: «Look to Grimstad!»

Nye kriger

Norge er i dag en krigsnasjon. Norsk personell og norske stridskrefter har siden 2001 deltatt i krigføring i Afghanistan og Libya. Det er liten tvil om at dette også har ført til at interessen for andre verdenskrig har blitt sterkere. Nå kunne en kanskje tenke seg at effekten ville bli motsatt, at «den gamle krigen» ble mindre viktig, på bekostning av de nye, men dette har langt fra skjedd. I Danmark er bildet noe annerledes, ettersom dansk populærkultur i mye større grad enn i Norge har tematisert dansk krigsdeltakelse på 2000-tallet på film og i TV-serier.

Da Stoltenberg II-regjeringen i 2010 besluttet å innføre Veterandagen for å styrke anerkjennelsen av militære veteraner fra så vel andre verdenskrig som tjenestegjørende i FNs fredsbevarende styrker og andre internasjonale operasjoner, ble 8. mai valgt som dato. Dette er et tydelig eksempel på politisk historiebruk, der et konkret historisk utgangspunkt – Frigjøringsdagen 1945 – blir generalisert og abstrahert, for å gis et nytt minnepolitisk innhold. Norske fredsorganisasjoner var blant de få som reagerte negativt på sammenslåingen; blant annet hevdet Norges Fredsråd at det å legge Veterandagen til 8. mai var et forsøk på å få norsk deltakelse i angrepskrig på 2000-tallet til å framstå som mer akseptabelt, ved å sidestille denne innsatsen med frigjøringskampen under andre verdenskrig.

Felleseuropeisk erfaring

Sivilisasjonssammenbruddet som andre verdenskrig innebar, var og er en felleseuropeisk erfaring. Kanskje har vi i Norge lett for å tenke oss at den sterke vedvarende interessen for krigen er særnorsk. Slik er det ikke. Også i en rekke andre europeiske land produseres et svimlende antall forskningsarbeider, rapporter og bøker, filmer og tv-serier og andre kunst- og kulturuttrykk som på en eller annen måte er relatert til andre verdenskrig og dens virkninger. På samme måte som Kampen om tungtvannet sist vinter ble heftig debattert i våre hjemlige medier, har filmer og tv-serier de siste par årene ført til stor oppmerksomhet og emosjonelle og politiske diskusjoner i for eksempel Tyskland, Frankrike, Polen, Østerrike, Nederland, Sverige, Danmark og Estland.

Tirsdag 15. september befant jeg meg i Budapest. På kveldsvandring gjennom byens sentrum, snublet jeg over noe som jeg måtte bruke tid på å avkode, å forstå. Her var tre iøynefallende elementer: et minnesmerke, en demonstrasjon og en gruppe mennesker som satt i en ring og snakket sammen på en plen. Minnesmerket viste seg å være et monument til minne om alle ungarske ofre for den nazistiske «invasjonen». Ungarn er framstilt som den uskyldsrene erkeengelen Gabriel, mens en faretruende ørn symboliserer Det tredje riket. I desember i fjor kunngjorde Viktor Orbáns regjering at den ville ta initiativ til et slikt monument i 2015, i anledning 70-årsmarkeringen av frigjøringen. Protestene lot ikke vente på seg. Særlig venstreopposisjonelle og jødiske organisasjoner tok til orde for at et slikt minnesmerke burde stanses, under henvisning til at den nasjonale ungarske regjering under Miklos Horthy selv i høy grad var å laste for at en million ungarere ble drept, og to tredeler av den jødiske befolkningen utslettet. Natten mellom 21. og 22. juli ble monumentet reist i ly av mørket, etter at politifolk hadde sperret av området. Hver eneste kveld siden da, har aksjonister møttes på Szabadság-plassen for å demonstrere mot regjeringens angivelige historieforfalskning. Tanken med samtaleringen er å danne et alternativt «Levende monument», der man kan snakke åpent om det som virkelig skjedde. En offisiell innvielse av det kontroversielle minnesmerket har ennå ikke funnet sted.

En del av forklaringen på utholdenheten til de ungarske demonstrantene, ligger naturligvis i fortida: lidelsene som ble påført Ungarns befolkning, var ufattelige. Men når den offentlige minnepolitikken setter i sving så sterke følelser, tydeliggjøres at dette engasjementet ikke handler om fortida i seg selv, men om forhandlinger om hva denne fortida skal bety for oss i dag.

Internasjonal politikk er gjennomsyret av historiske symboler og referanser til andre verdenskrig, ikke minst når vi står overfor nye konflikter og humanitære katastrofer. Det vi ser i diskusjonene om flyktningekatastrofen i Europa, Midtøsten og Nord-Afrika i dag, er at ulike sett av nasjonale «koder» braker sammen. Når Tyskland åpner grensene og Ungarn ruller ut piggtråd, ser vi resultatet av politiske kulturer som på helt ulike måter har bearbeidet kontroversielle og sensitive sider ved egen historie. Å dele historier på tvers av landegrenser, er noe av det viktigste vi kan gjøre for å skape et europeisk «lag» på toppen av de ulike nasjonale identitetene, som grunnlag for fredelig samkvem og solidaritet med mennesker i nød.

Hakekors til besvær – og begjær

I den amerikanske forfatteren Don DeLillos roman White Noise, finner denne ordvekslingen sted:

“In the middle of it all is Hitler, of course.”

“He was on again last night.”

“He’s always on. We couldn’t have television without him.”

Vår tids stadige fascinasjon med nazistene handler ikke bare om at de representerer det absolutt onde, men at Det tredje riket etterlot seg en uimotståelig estetisk-politisk arv, som vekker avsky – og tiltrekker. Den moderne, estetiserte politikkens massemønstringer, mediekampanjer, propagandafilmer og stjernedyrking, er utenkelig uten arven fra Goebbels og Riefenstahl.

Filosofen Slavoj Žižek hevder at samfunn er kjennetegnet ved sosiale fantasier som tilslører umuligheten av å nå de utopiske idealene medlemmene identifiserer seg med. For nazistene var ‘Jøden’ en kilde til begjær, fordi konstruksjonen på samme tid representerte muligheten og umuligheten av et perfekt samfunn. Tilsvarende kunne vi muligens spørre om det bare er gjennom konstruksjonen av ‘Nazisten’ som ‘Den onde andre’ at vår tids mennesker kan tro på seg selv?

Så lenge hakekorset framfor noe er det symbolet som minner oss om hva det vil si å være menneske, vil vi fortsatt trenge krigen.

Kilder

Rentschler, The Ministry of Illusion: Nazi Cinema and its Afterlife, Cambridge & London 1996

Schulte-Sasse, Entertaining the Third Reich: Illusions of Wholeness in Nazi Cinema, Durham & London 1996

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s