Kino som demokratisk kampsport

Av Thomas V.H. Hagen, historiker ved Stiftelsen Arkivet / Publisert i Agderposten 25.11.2016

aladdin-verdenstheater-13-5-1941Fra Bjørn Furuborgs fotosamling.

[PDF av artikkelen slik den sto på trykk i Agderposten: Kino-som-demokratisk-kampsport-1 Kino-som-demokratisk-kampsport-2]

Det tredje riket forsøkte å erobre verden ikke bare gjennom militære triumfer, men også gjennom kino som massemedium. Dette er velkjent og solid dokumentert. Men hvordan reagerte kinoene og publikum i Norge på denne utfordringen? Og hva har dette å fortelle oss i dag?

Kino kan ses som en viktig politisk og sosial arena der det norske demokratiet møtte den nasjonalsosialistiske utfordringen under andre verdenskrig. En måte å undersøke dette på, er å studere det som kan kalles hverdagsmotstand på kino, altså våpenløs, uorganisert og gjerne spontant framført motstand. Å studere hverdagsmotstand gir tilgang til den skjulte samtalen om okkupasjonen som vanligvis var unndratt myndighetenes kontroll. Samtidig åpner den for å se på publikums innflytelse på kinopolitikken. Det «trykket» som okkupasjonen skapte, var ikke et resultat av en monolittisk, ovenfrastyrt okkupasjonspolitikk, men en kontinuerlig forhandlingsprosess der ulike gruppers behov, interesser og krav dels kolliderte, dels blandet seg med hverandre. Dette ses blant annet på sensurfeltet. En rekke filmer som ble stanset og fjernet fra distribusjon, ble sensurert på grunn av reaksjoner fra publikum som tyske og/eller norske myndigheter anså for å være uønskete eller direkte farlige. Nedenfor skal hverdagsmotstand på kino som tema belyses med et par eksempler fra Saga kino i Arendal. Men først litt om hva som var kinosituasjonen i Norge.

Krigens kinolandskap

Det fantes rundt 300 faste kinoer i Norge i 1940. 40 prosent av disse var kommunalt drevne og disse sto for rundt 90 prosent av det totale kinobesøket. De øvrige kinoene var foreningskinoer eller private kinoer. Blant de få byene som ennå ikke hadde kommunalisert kinodriften i 1940, var Arendal, der stedets kino ble drevet av selskapet AS Arendal Kinoteater med Eivind Feragen som kinosjef.

Ulike aktører ønsket å bruke kinoene til å fremme bestemte politiske, ideologiske, kulturelle, sosiale og økonomiske mål. Som kanal for tysk kulturpropaganda ble kinoene pålagt å vise tysk filmrevy og tyske filmer. Som utstillingsvindu for NS ble kinoene pålagt å vise reklame for NS, norsk filmrevy og norske propagandafilmer.

Monopol på levende bilder

Det er viktig å huske at kinoene på denne tida hadde monopol på nyhetsformidling i levende bilder. Dette betød at nordmenn – og tyskere i Norge – søkte til de norske kinoene for å få med seg siste nytt. For den norske sivilbefolkningen var kino en billig og relativt risikofri fritidssyssel i en tid da andre kulturtilbud forsvant eller radikalt endret karakter.

Kino var et sted der kryssende og skiftende interesser og behov gjorde seg gjeldende. Den tilbød virkelighetsflukt, men innebar samtidig virkelighetssøken; et kinobesøk kunne gi avspenning, men fylte også et behov for spenning; kinosalen kunne skape en illusjon av å være et frirom, men var samtidig en arena som ble nøye overvåket. Kino var et sted som ga publikum følelsen av tilhørighet, samhold og friheten til å velge. De kunne velge om de ville gå på kino i det hele tatt, hva de skulle se og hvordan de skulle te seg i møtet med de opplevde.

Hverdagsmotstand

Å gå på kino under krigen var på mange måter omtrent som å gå på kino i dag, naturligvis. Men noe var også svært forskjellig. Som lyden av publikum. Dette hadde ikke noe med krigssituasjonen å gjøre i utgangspunktet, men hadde sammenheng med at det helt fra filmens barndom hadde eksistert en helt annen form for dominerende kinokultur som vi ikke lenger er så vant med og som handlet om publikums aktive og kroppslige innlevelse i det de så på lerretet. Det kunne formelig syde og koke i kinosalen. Det fins flere beskrivelser av dette fra hele landet. Støynivået avhang naturligvis av filmen som ble vist og den lokale visningssituasjonen. En film som publikum slett ikke forholdt seg passive til, var Leni Riefenstahls Olympia-film fra 1936. Den ble vist over hele landet under krigen. Her er en stemningsrapport fra Vardø, nedskrevet etter krigen:

Det var ganske mange tyskere på kino, og de klappet og ropte hurra hver gang Hitler viste seg på ‘duken’. Det gikk ikke lenge før ungene fikk nok og gikk til motangrep. Når det norske flagg ble vist på teppet, var det de som ropte hurra, men når Hitler viste seg, ble han møtt med piping og fy-rop. Det var et leven uten like.

Grensene for hvor langt en kunne gå, ble tøyd og testet ut. Fem hovedtyper av responsytringer kan singles ut: mishagsytringer (piping, buing, nedsettende bemerkninger), bifallsytringer (jubel, applaus, tilrop), overdrivelse, ironi (kremting, hosting) og sarkasme.

Kinoforestillingene hadde karakter av å være en slags doble forestillinger, der det som foregikk på lerretet bare var ett aspekt og ikke alltid det viktigste. Vel så stor oppmerksomhet fikk det som foregikk i selve kinolokalet. Når mørket senket seg i salen, spisset regimet ørene.

«Det er jo liten vits i å risikere livet for en filmfremvisnings skyld»

Eivind Feragen valgte som kinosjef å legge seg på en ikke-konfronterende linje. Allerede tidlig under krigen måtte han ta et valg. En dag ble han stanset av den tyske Stadtkommandanten på gata, som ga beordring om at en film han ikke likte måtte tas av plakaten øyeblikkelig. Feragen bøyde av. Som han selv formulerte det senere: «Det er jo liten vits i å risikere livet for en filmfremvisnings skyld». I likhet med alle andre kinoer i Norge ble Saga utsatt for press fra tysk hold og fra NS om blant annet å sette opp mer tysk film. Kinoen kjørte på denne tida to ulike programmer i uka, i henholdsvis tre og fire dager hver. Da kinoen fikk beskjed om å kjøre like mange tyske som skandinaviske filmer, ble det satt opp tysk film mandag-onsdag og skandinavisk torsdag-søndag. Dette var et forsøk fra Feragens side på å begrense virkningene av kravet om 50 prosent tysk film, ettersom kinobesøket var størst i helgene. Slik ble det også oppfattet fra tysk side. En anmodning om å bytte om på dagene, ble ikke etterkommet. Det er likevel ikke slik at programmeringen av skandinavisk film i helgene nødvendigvis må forstås som en motstandshandling fra kinoledelsenes side, men som en handlemåte som ivaretok behovene til den tross alt viktigste publikumsgruppen, nemlig det lokale publikum. Dermed ble driften også sikret økonomisk.

Feragen-sitatet ovenfor kan tolkes i retning at film og kino ble sett som et uviktig samfunnsområde. Men det kan også tolkes som at han mente at det som sto på spill, var langt viktigere enn en enkelt kinoforestilling. Kino var ett av de stedene der kampen om opinionen ble utkjempet. I så henseende kan betydningen knapt overvurderes. Kinosjefer og kinostyrer rundt om i landet handlet forskjellig. Noen valgte tidlig konfrontasjon stilt overfor nye påbud og krav fra tysk side og NS, med det resultat at de i regelen ble skiftet ut. Mange ble nok skiftet ut selv om de holdt en relativt lav profil, men ganske mye av førkrigs-kinosystemet overlevede tross alt og bidro til å dempe muligheten for å utnytte kinoene som en effektiv kanal for NS-regimet.

«Provoserende holdning» og «forkjølelsessymptomer»

Visning av reklameplater fra lysbildeapparat inngikk som en obligatorisk del av kinoprogrammet. Denne delen av forestillingen var mest utsatt for subversive publikumsresponser. Så også i Arendal. I mai 1941 oppsto det uroligheter på Saga under visning av en reklameplate som viste miner utenfor norskekysten med overskriften «Englands forbrytelse». Det endte med at norsk politi måtte rydde salen etter tysk ordre. I en tysk etterretningsrapport heter det at arendalspublikummet hadde vist en «provoserende holdning» overfor tyskere og at det var derfor de hadde måttet gripe inn.

Den kanskje aller mest utbredte formen for hverdagsmotstand på kino kom til uttrykk gjennom det som snart ble kalt «forkjølelsessymptomer». Ved at dette begrepet kom i sirkulasjon via de illegale avisene, ble det skapt et felles språk for å forstå hosting, harking, snufsing og kremting som ironiske responser som tilkjennega hverdagsmotstand. Og når «forkjølelse» som merkelapp først var etablert, hadde den en smittende effekt på kinoatferden. I seg selv var «forkjølelse» en slags eufemisme, en metafor: den er jo relativt ufarlig og den er «typisk norsk» i den forstand at vårt klima godt legger til rette for den slags symptomer. Hvem kunne tas for noe så uskyldig som å ha renset strupen?

«Der flyr Hess!»

Den 19. september 1941 var gymnasklassene i Arendal samlet på Saga kino for å overvære en skoleforestilling. Den første forfilmen handlet om flyvning. Det var under visning av denne at en frimodig elev plutselig ropte: «Der flyr Hess!» Dette utløste lattersalver, piping og muntre tilsvar fra andre elever: «Nei, der flyr Hess!» Opptrinnet endte i første omgang med at rektor Johan Hegebø og lektorene Adolf Sørensen og Sigurd Bruland ble arrestert. Etter få dager ble rektor Hegebø løslatt, mens Sørensen og Bruland, og i tillegg lektor Oskar Olsen og elevene Tor Dahl Paulsen og Yrje Bruland, ble varetektsfengslet for åtte uker. Ifølge det tyske sikkerhetspolitiet var dette tredje gang at elever ved Arendal gymnas sto bak en slik «lukket demonstrasjon» på kino.

Bakgrunnen for tilropet var at Hitlers stedfortreder Rudolf Hess i mai 1941 hadde fløyet til Storbritannia, angivelig for å slutte fred. Ved ankomsten ble han umiddelbart arrestert. Hitler erklærte Hess for sinnssyk og stemplet ham som landsforræder.

Kilden til begge de to demonstrasjonene på Saga kino som er omtalt ovenfor, kommer fra tyske etterretningsrapporter som ble utarbeidet av Sicherheitsdienst (SD) og sendt tilbake til Berlin. Formålet med disse meldingene, som ble lest nøye av Rikskommissariatet og Wehrmacht i Norge, var å gi beslutningstakerne i Berlin et mest mulig umaskert bilde av den generelle stemningen i det okkuperte Norge. Innenfor kulturfeltet var kino ett av de områdene som ble kartlagt og nøye overvåket.

Det var ingenting bagatellmessig eller uskyldig ved opptrinnene på Saga som er beskrevet ovenfor. Tvert om er de eksempler på hvor stor betydning kinoene hadde som demokratisk arena.

Ballongen og tegnestiftene

Hverdagsmotstanden peker på kinoens grunnleggende flertydighet. Kino åpenbarte bristen i det nasjonalsosialistiske prosjektet. Ved at den demonstrerte hvor forskjellige oppfatninger, verdier og følelser mennesker kunne ha – både på lerretet, i salen og i livet for øvrig – minnet den om at en annen samfunnsorden enn den okkupasjonsmakten og NS tilbød, fortsatt var mulig. Kinoene bidro sånn sett til at det demokratiske, liberale sivilsamfunnet aldri bukket under, til tross for den massive undertrykkelsen. Propagandaens idealisering av det nasjonalsosialistiske samfunnet var som en stor og imponerende ballong – men kinogjengerne var væpnet til tennene med tegnestifter.

Kunnskap om hvordan publikum og kinoene i ulike land håndterte det totalitære presset før og under andre verdenskrig, kan gi verdifulle perspektiver på hvordan sivilsamfunnet og sosiale medier kan stå imot antidemokratiske krefter også i dag.

 

Kilder

J. Haugen, Gateslaget mellom hirden og ‘jøssinger’ utenfor Aladdin Kino i mai 1941, i Egde 40, 1/2016: 16-17

[P. Sjeggestad], Kino i byen vår, Arendal 1968

S. Ugelvik Larsen m.fl. (red.), Meldungen aus Norwegen 1940-1945: Die geheimen Lageberichte des Befehlshabers der Sicherheitspolizei und des SD in Norwegen, München 2008

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s