Category Archives: Agderposten

Erik Munk og vår tid

Av Kjell-Olav Masdalen, seniorforsker ved Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN / Publisert i Agderposten 2. desember 2016

1-atlas-ortelius2Koninklijke Bibliotheek, Amsterdam.

[PDF av artikkelen slik den sto på trykk i avisa: Erik-munk-og-var-tid-1 Erik-munk-og-var-tid-2]

Erik Munk er først og fremst kjent som en av de store bondeplagere i norsk historie. På det grunnlaget har ettertida nokså unisont anklaga og fordømt ham. Men er det siste ordet om Erik Munk egentlig sagt? Kanskje var han et mer sammensatt menneske enn ettertida har villet se, og kanskje kan hans historie lære oss noe om vår eiga tid.

De fleste av oss ønsker vel mulla Krekar dit pepperen gror, noen uten lov og dom. Hvorfor var det så få som beklaga at mobben lynsja Muammar al-Gaddafi i 2011 under den arabiske våren? Et halvt år før var han innstevna for Den internasjonale straffedomstolen i Haag. Og hvorfor trur så mange fattige og vanskjøtta mennesker i USA at den styrtrike eiendomsmogulen Donald Trump er en forsvarer av deres sak? Nå blir han deres president. Det kan stilles mange slike spørsmål i dag, slik de også kunne ha vært stilt på Erik Munks tid. Det underlige er at selv om vi på mange måter har forlatt 1500-tallets voldssamfunn, så er vi ikke kommet særlig mye lenger i vår følelsesmessige rettsforståelse.

Selfmade man

Erik Munk var en selfmade man, så kanskje hadde han vært et ideal for mange også i dag. Han var en knape, det vil si en mann av lågadelig ætt som sjøl måtte slå seg fram dersom han skulle oppfylle drømmene sine. Som ung skaffa han seg kunnskap og nyttige erfaringer som deltaker i den spansk-franske krigen omkring 1550, erfaringer han kunne bruke da han omkring 1560 knytta seg til en av Norges mektigste menn, lensherren Erik Rosenkrantz på Bergenhus. Lensherren så at det var to i karen og utnevnte ham til øverstkommanderende (admiral) for de flåtestyrker som blei sendt til Trøndelag i 1564 og til Oslo i 1567 for å hive svenskene ut av landet. Erik Munk gikk resolutt til verks med de midler som sto til rådighet, og den gale Erik XIV gråt av sinne da svenskene atter måtte innse at Norge ikke lot seg skille fra Danmark.

Den krigerske Fredrik II

Men i København satt en såre fornøgd Fredrik II og gleda seg over at han atter hadde fått en kriger etter sitt hjerte. Fredrik var trulig dyslektiker og ikke særlig flink til å ta til seg boklig lærdom, til sorg for den mer fredsommelige og diplomatiske kong Kristian III. Fredrik kompenserte med å utvikle stor interesse for jakt og krig. Det første han gjorde da han blei konge i 1559, var å angripe og legge under seg den fredelige bonderepublikken Ditmarsken. Raskt begynte han og hans tyske jaktkammerater å planlegge et angrep på Sverige for én gang for alle å underkue den plagsomme naboen. Da hadde kongen bruk for menn av Erik Munks støpning. Etter seirene over svenskene blei Erik kalt ned til kongen i København, og med seg skulle han ha galeien han sjøl hadde bygd og som var hans admiralskip under angrepet på svenskene ved Akershus.

Belønninga

Kongen må ha vært svært fornøgd. Belønninga kom i form av forleninger. Først det lukrative Nonneseter klosterlen, så Onsøy len og skipreide og i 1571 Nedenes og Bratsberg. Men kongen hadde fortsatt bruk for krigeren sin når han skulle «holde sine strømmer reine». Gjentatte ganger var Erik skipssjef på et av orlogsflåtens største fartøyer, Krabaten, som var nesten like stor som svenskenes Vasa. Oppgava var først og fremst å patruljere i Østersjøen for å se hva svensker og andre mulige konkurrenter om herredømme foretok seg i det havet kongen nærmest anså som sitt, dernest å få bukt med det tiltagende sjørøveriet.

Danzigs forsvarer

Ett av de landa som yppa seg var Polen. Kongen der, Stephan Báthory, planla å bygge opp en eigen polsk orlogsflåte. Dessuten ergra Stephan seg grønn over at han ikke hadde kontroll over den blomstrende handelsbyen Danzig, der de fleste innbyggerne i tillegg var protestanter. I 1577 gikk han til angrep. Kong Fredrik, som sletts ikke ville ha en ny konkurrent om herredømmet i Østersjøen, og som heller ikke kunne finne seg i at hans protestantiske trusfeller i Danzig blei underlagt det katolske Polen, gikk til aksjon. Erik fikk jobben, som admiral for en dansk eskadre blei han sendt til Danzig med beskjed om å plage fienden så mye som mulig og samtidig bistå Danzig med råd og dåd slik at Stephan Báthory ikke makta å erobre byen. Erik Munk klarte det, og kongens gunst varte ved.

Handelen i nordområda

I nord var det også noen som trengte seg inn på kongens enemerker. Både svenskene og russerne forsøkte å flytte sine grenser så langt nord og vest som mulig. I tillegg utvikla det seg en livlig handel på Kola og i Arkhangelsk-området, der særlig Nederlandene og England var sterkt engasjert. Kong Fredrik var ikke bare redd for russere og svensker, han var også engstelig for at handelen på Narva skulle bli flytta over til nordområdene, slik at han gikk glipp av store inntekter fra øresundstolla. Igjen var det Erik som fikk jobben. Han kjente området godt som Erik Rosenkrants fogd på Vardøhus i åra 1562-64. I 1582 blei han sendt til Vardøhus og nordområdene med tre galeier for å kontrollere virksomheta der, ta avgift av handelsfartøy som seilte i «kongens strømmer» og om nødvendig beslaglegge fartøy og last. Galeiene vendte tilbake til København med flere beslaglagte handelsfartøy. Erik Munk hadde vært en nyttig mann for kongen og brakt ham mange seirer.

I krangel med bønder

Men, en hardfør kriger er ikke nødvendigvis en dyktig og tålmodig administrator. Nokså raskt etter at Erik fikk Nedenes og Råbyggelaget i len i 1571, begynte klager fra bøndene å strømme inn til kongen i København. De klaga på mest alt. Erik hindra dem i å kjøpe og selge nødvendige varer, han tok høgere skatter av dem enn han hadde lov til og han straffa dem hardt, sjøl for mindre forseelser. Dessuten flytta han på grensesteiner og tok gårdene deres fra dem. Det påsto i alle fall bøndene i klagebreva sine. Bøndene ba for sine liv og sine eiendommer, og de hadde stor tru på at den store far i København ville hjelpe dem. Men det varte og det rakk og lite eller ingenting skjedde.

Kongen var lenge fornøgd

Hvorfor tok ikke kongen affære? Og når han endelig avsatte Erik i 1585, hva var da den viktigste årsaka? Det beste svaret kan gis ved hjelp av et motspørsmål: Hvorfor skulle kongen ta affære mot en mann som hadde gitt ham så mange seirer, brakt penger inn i statskassa, skaffa ham tømmer og anna utstyr til kongens mange byggeprosjekter, båtsmenn til orlogsflåten og sørga for at bøndene slutta å tuske til seg eiendommer som egentlig hørte staten og kirka til? Ja, til og med skaffa ham østers når han skulle holde sine overdådige selskaper, og jaktfalker når hans skulle jakte sammen med sine tyske venner. Kongen var fornøgd med lensherren sin, slik han hadde vært fornøgd med krigeren. Dessuten var stattholderen i Norge, Ludvig Munk, som ikke var i familie med Erik, og som skulle se til at lensherrene og fogdene ikke sugde ut innbyggerne for mye, sjøl en bondeplager. Han blei avsatt i 1583. Det fantes tross alt ei grense.

Feil mel til feil kake

Og det fantes ei grense også for Erik Munk. Den blei ikke satt fordi kongen fikk vondt av bøndene. Den blei først og fremst satt fordi kongen fikk mistanke om at Erik var vel geskjeftig i å mjøle si eiga kake. Riktignok hadde kongen nærmest gitt ham blankofullmakt til å bygge opp godssamlinga si. I 1585 hadde Erik skaffa seg gårder på om lag 170 huder, eller om lag 40 fullgårder. I tillegg dreiv han sagbruksvirksomhet og trelasthandel. Kongen begynte å lure på hvordan han fikk det til. Kunne det være at han utnytta stillinga si som lensherre til å bygge opp godssamlinga og forretningsvirksomheta si, og at midler som egentlig skulle ha gått i kongens kasse gikk i Eriks lomme? Ikke utenkelig, og ikke uvanlig! Det aleine hadde neppe fått kongen til å reagere som han gjorde. Men kongen begynte å bli gammel, og han var ikke så krigersk lenger. Så kongen hadde ikke lenger bruk for krigeren sin. Heller ikke det hadde vært nok til å felle et medlem av en akta adelsfamilie. Men Erik Munk var bare en knape, sønn av en fallert adelsmann. Eriks framgang og velferd sto og falt med kongens nåde og unåde.

Kongen tar seg sjøl til beste

Kongen lot lensherren falle, beslagla godset hans og satte han i 1586 inn på det danske statsfengselet Dragsholm. Så fikk da vel bøndene eiendommene sine tilbake, som de påsto Erik hadde tatt fra dem på ulovlig vis. Men hvorfor skulle kongen det? For det første er det slett ikke sikkert, med noen få unntak, at Erik hadde fratatt dem eiendommene ulovlig. For det andre var det ikke bøndenes gårder kongen hadde beslaglagt, det var Eriks gods. Og når kongen følte seg svikta, telte nok hans interesser atskillig mer en bøndenes klager. Derfor beholdt kongen eiendommene sjøl. Det var lensherrens plikt alltid å handle kongen til beste. Om nødvendig, tok kongen seg sjøl til beste.

Fengsling uten lov og dom

Kongen hadde tenkt å stille Erik for retten. Derfor blei det nedsatt en undersøkelseskommisjon som skulle finne ut av hva som hadde skjedd, særlig om kongen hadde lidd tap. Men kommisjonens rapport kom aldri og rettsaka uteblei. Erik satt bortgjømt på Dragsholm, slik andre vanskelige tilfeller er blitt plassert av enerådige makthavere til alle tider. Kan hende syntes kongen det var greiest slik. Kanskje hadde det blitt ubehagelig å holde rettsak mot en mann som hadde ytt kongen store tjenester.

Forsvarstalen

Da var det enklere å ta tida til hjelp. Og kanskje hadde kongen behov for fred. Han døde i april 1588. Men Erik Munk hadde mange år igjen i tårnkammeret sitt på Dragsholm slott. Han prøvde seg først med et fluktforsøk. Da det ikke gikk, tok han pennen fatt og forfatta et forsvarsskrift. Noen har prøvd å bruke forsvarsskriftet mot ham. Det viser at han var, eller var i ferd med å bli gal, skriver Thorkild Hansen. Men Erik var ikke gal. Forsvarsskriftet viser tvert om at han var ved sine fulle fem og var godt i stand til å analysere det som hadde skjedd. Men kan du i tillegg påskrive et felt og forlatt menneske galskap, så kan du ytterligere belaste dette mennesket med skyld. Men naturligvis hadde Erik problemer med å se at han nok også sjøl var skyld i at han satt innesperra på Dragsholm. I 1594 syntes han det fikk være nok. Han hengte seg og blei gravd ned under galgen utafor slottet – forlatt av gud og mennesker.

Ettertidas dom

Og det har de fleste som i ettertid har skrevet om Erik Munk vært fornøgd med. Så også folkeopinionen. Eller som Knut Mykland skriver: «Beryktet og fordømt både i samtid og ettertid». I nasjonsfrigjøringa og nasjonsbygginga på 1800-tallet og langt ut på 1900-tallet var det comme il faut å synes at danskene var noen undertrykkere. Tida var ikke inne til å stille noen kritiske spørsmål. Erik Munk fikk sin velfortjente straff, dømt av historias domstol. Men det var Fredrik II som stakk av med kaka. Hvem trur du stikker av med kaka i USA? Og er det folkeopinionen eller lov og rett som skal bestemme hva vi gjør med plagsomme mennesker?

Jord i skoa

Folkedomstolens syn kommer ofte fram i sagn. Sagna levner Erik Munk lita ære. Men et sagn gir Erik Munk rett. I ei rettsak mellom Erik Munk og Albret Berge om et skaustykke i Holt, blei Albret tildømt retten. Albret sverga på at han sto på eiga jord. Det kunne han gjøre fordi han i hemmelighet hadde lurt jord fra eigen gård ned i skoa. Men han fikk si straff i det hinsidige. Han fikk aldri ro på seg. Nattestid blei han tvunget til å flytte på grensesteiner i forgjeves forsøk på å få steinene tilbake på rett plass.

Advertisements

Bever frå Åmli reddar Europa

Av Tonje Ramse Trædal, museumsstyrar, Elvarheim museum | Publisert i Agderposten 14. oktober 2016

bilde-2-beverutsetting-1922Foto: Nils Thomasson. Jamtli bildarkiv.

[PDF av artikkelen slik den sto på trykk i avisa: Bever-fra-amli-1 Bever-fra-amli-2]

Dei fleste sørlendingar er kjent med bever, på godt og vondt. Nokre har kanskje høyrd det kraftige plasket av ein beverhale i eit skogtjern ein skumringstime eller sett beverhytter og demningar langs bekkar og elver; andre har opplevd å få vegar og jorde sett under vatn av denne flittige byggmeisteren. Men ikkje alle kjenner beverens dramatiske kamp for å overleve dei siste hundreåra. Sentralt i denne historia står også tre menn frå Åmli.

Den europeiske beveren (Castor Fiber) er ein av urinnvånarane i faunaen vår, og fanst tidlegare over heile det Eurasiatiske kontinentet, frå dei Britiske øyene i vest, til Sibir i nord, Middelhavslanda i sør og Kina i aust. Jord- og myrfunn, gnagemerke på stokkar og restar av demningar viser at beveren har følgd iskanten og skogutbreiinga nordover etter siste istid. Men fram mot vår tid er beveren blitt borte i land etter land. I England forsvann han alt på 1100-tallet, i Skottlannd på 1200-tallet og i Italia på 1600-tallet. Det blir sagt at den siste svenske beveren blei skoten i 1871.

På slutten av 1800-talet fanst det totalt berre rundt 1200 beverar igjen i Europa, fordelt på åtte små område. Eitt av desse var i Noreg, nærmare bestemt langs Nidelva i Åmli og Tørdalselva i Drangedal. Beverbestanden her var truleg på mindre enn 100 dyr. Denne vesle stammen skulle etter kvart danne grunnlaget for heile den svenske beverbestanden, og også sørgje for tilbakekomst av bever i fleire andre land.

Hattemotar, medisin og svartebøker

At bever har vore ein ettertrakta ressurs langt tilbake i tid, kan vi mellom anna sjå av dei mange  stadnamna med samansettingar av bever, bjor, bjør, bjur osv, slik som Bjorbekk utanfor Arendal og Bjorvatn på Vegårshei. Bever er lett å lokalisere. Han er nokså hjelpelaus på land, og har til alle tider vore eit viktig jaktvilt.

Sidan beveren lever store delar av livet sitt under vatn, har han ein pels som er særdeles tett og varm, i tillegg til at han held vatnet ute. Denne eignar seg godt både til å lage jakker, kåper, hattar og anna pelsverk av. På 15- og 1600-talet var beverhattar høgste mote, noko som gjekk hardt ut over beverbestanden. Frå Sverige blei det berre i året 1574 skipa ut 3384 beverskinn frå Stockholm, og eksporten tilsvarte over tre millionar 1932-kroner. På 1840-talet kom rett nok silkehattar på moten i Europa, og etterspurnaden etter beverhattar avtok noko. Men då var beveren alt borte mange stader.

Men sjølv om skinnet var ettertrakta, var det ein annan del av beveren som verkeleg førte til rovjakt; nemleg bevergjel. Dette er to kjertlar som ligg nær beverens endetarmsopning, og inneheld stoffet castoreum, med ei sterkt karakteristisk lukt. Beveren er eit nattdyr med dårleg syn, men desto betre luktesans, og han bruker bevergjel blanda med urin til å markere territoriet sitt. Castoreum har vore nytta som medisin i århundrar. Alt legen Hippokrates i det gamle Hellas kjende til bevergjel, og i det latinske verket Castrologica frå 1700-talet finst det meir enn 200 oppskrifter med bevergjel. Castoreum var nærmast rekna som eit universalmiddel som kunne kurere alt frå tannverk og fødselssmerter til sinnsjukdom, gikt og impotens – samt brukast som prevensjonsmiddel! Castoreum er framleis i bruk innan alternativ medisin, og på det svenske Systembolagaet kan dei barskaste jegerane få kjøpt ei flaske BVRHJT (uttalt beverhojt og skal bety noko slikt som beverbrøl), som er sprit tilsett bevergjel.

Det har vore knytt mykje overtru til bevergjel, og stoffet inngår i fleire formlar i svartebøkene frå mellomalderen. Spesielt effektivt skulle bevergjel vere mot orm i alle variantar. Nokre stader meinte ein at bevergjel kunne verne mot hoggorm, og ein la det inn i sylvknappar med hol slik at lukta kunne sive ut. Dersom ein var plaga med orm i børseløpet, skulle det hjelpe å stryke munningen på våpenet med bevergjel. Det kunne også jage bort sjøorm.

På grunn av denne allsidige bruken var bevergjel eit både ettertrakta og svært kostbart stoff. I Sverige kunne ein rundt 1830 få 4-7 riksdalar for 15,5 gram bevergjel. Ei årsløn for ein gardsgut var på same tid 3 riksdalar. Ein vaksen bever har rundt 654 g bevergjel, så fortenesta kunne bli stor! I ein av Æsops fablar ser det ut for at beveren sjølv har forstått at menneskets jakt på  bevergjel kunne bety undergangen for han. I fabelen bit beveren frivillig av seg kjertlane og gir dei til ein jeger for å berge livet. Så enkelt var det dessverre ikkje for beveren i det verkelege livet.

Først freda i Nedenes

I siste halvdel av 1800-talet blei det klart for mange at framtida for beveren var truga. Verknadene etter den industrielle revolusjonen var tydelege, og i intellektuelle miljø var det ei aukande bevisstheit omkring dei skadane menneskelege inngrep hadde påførte naturen. Den naturinteresserte jernverkseigaren, jegeren og samlaren Nicolai Benjamin Aall på Næs Jernverk freda beveren i sine skogar alt i 1845. Desse skogane strekte seg langt nordover i Åmli, der det blei levert trekol til jernverket. Robert Collett, som var professor i zoologi og grunnleggar av naturhistorisk museum i Oslo, gav Nicolai Aall æra for å ha berga den norske beveren.

Collett gjorde grundige undersøkingar av beverbestandens tilbakegang landet over, og var fleire gonger i Åmli. Då togbanen frå Arendal til Åmli skulle byggast på 1890-talet, rett gjennom eitt av dei siste beverterritoria, var mange redde for at det skulle bety slutten for den norske beverstammen. Robert Collett skreiv i eit brev til Indredepartementet at: «den Fare Norges største Beverstamme er udsatt for ved Jernbaneanlæget gjennem Aamli, er efter min Mening saa stor at dens totale eller i hvert fall delvis Undergang maa anses som sikker, om den ikke paa en eller anden Maade kommes til Hjælp». Og hjelpa kom, i form av freding – først i ti år i Nedenes Amt, deretter i heile landet i 1898.

Etter at beveren blei totalfreda, tok bestanden seg raskt opp igjen på Sørlandet og i Telemark. I 1918 talde bestanden heile 7 000 dyr, og beverens aktivitet begynte å bli eit problem for enkelte skogeigarar. Men sjølv om bestanden blomstra på Sørlandet, var han fråverande i resten av landet, og også i nabolanda våre. Dette ville den svenske distriktsantikvaren og museumsdirektøren i Jämtland, Eric Festin, gjere noko med. Han tok initiativ til eit storstilt forflyttings- og utplasseringsprosjekt med levande bever frå Noreg til Sverige. Noko slikt hadde aldri vore gjort før med levande dyr offentleg regi.

Bever på flyttefot

Det første norske beverparet blei sleppt ut i Bjurälvdalen i nordvestre Jämtland 6. juni 1922. Dei to beverpionérane fekk namna Adam og Eva. Eric Festin hadde organisert ein innsamlingsaksjon der fleire privatpersonar og lokale naturvernforeiningar bidrog, og prisen for å få dei to beverane til Sverige var 3 000 kr, tilsvarande rundt 29 000 kr i dag. Adam og Eva hadde ei lang og strevsam reise bak seg. Først med tog frå Åmli til Arendal, deretter båt til Oslo, og tog igjen vidare til Stockholm. Etter ei overvintring på Skansen zoologiske hage blei dei igjen sende med tog, hest og båt fram til sin nye heimstad i Jämtland. Dyra blei frakta i ei spesiallaga trekasse, og måtte ha jamnleg tilsyn, mat og friskt vatn undervegs.

Den første gjeninnføringa av bever i Sverige blei ein suksess. Paret trivdest og stifta familie, og blei snart etterfølgd av fleire; frå Småland i sør til Lappland i nord. Til saman blei det i åra mellom 1922 og 1945 sett ut over 80 norske beverar i Sverige. Etter krigen blei det også gjort fleire omplasseringar. I dag er det rundt 100 000 bever i Sverige; faktisk fleire enn i Noreg (her er det rundt 70 000). Men kven var det som leverte dei  norske beverane?

Frå beverpappa til beverkongen

To naboar på Tveit i Åmli blei nøkkelpersonar i den første utførsel av bever; først til Sverige, og seinare til fleire andre land. Peder Martinius Jensen var bonde, men blei ofte brukt som dyrlege, og dreiv også ein omfattande geskjeft med utstopping av dyr. Han var ein skrivefør mann med ein omfattande korrespondanse både innanlands og utanlands. Tidleg på 1920-talet titulerte han seg som «preparant», men utover på 1930-talet utvida han verksemda til leverandør av «living beavers».

P.M. Jenssen blei etter kvart den mannen Landbruksdepartementet vende seg til for å skaffe levande bever til utsetting i naturen. Som del av verksemda bygde han opp fleire kunstige dammar og bekkar på garden sin, der han heldt beverane ei tid før han sende dei frå seg. Han meinte det var viktig at dyra blei vande med menneske, slik at dei ikkje rømde og kom bort frå kvarandre når dei blei sleppte fri. Fordi han la vekt på å behadle dyra med ei nærmast faderleg omsorg, blei P. M. Jensen av mange omtalt som «beverpappa». Arne Tjomsland skriv i nekrologen over Jenssen at han følgde beverane sine heilt fram til den nye heimstaden, for: «de må ha en siste hilsen på norsk når de slippes fri langt hjemmefra».

Eit steinkast frå P.M. Jensen, på garden Bakkan på Tveit, budde ingeniør Sigvald Salvesen. Han hadde studert både faglitteratur og bever på nært hald, og gav ut fleire vitskaplege artiklar om emnet. Det utvikla seg eit konkurranseforhold mellom dei to naboane, og dei fekk etter kvart kvar sin marknad. Sigvald Salvesen blei leverandør av bever til zoologiske hagar, medan P.M. Jensen nærmast fekk monopol på leveranse av  bever for utsetting i naturen. Det blei levert bever både til Finland, Latvia, Polen, Nederland, Tyskald og til ulike utsettingsstader i Noreg.

Etter krigen overtok fangstmannen Aslak Harstveit bevereksporten, og fekk etter kvart tilnamnet «beverkongen». Han heldt ikkje dyra i fangenskap, men sørgde for at dei så raskt som mogleg kom ut i fridom på ein ny stad. Aslak sette ut fleire beverpar i Noreg; det første i Sørreisa i 1953 i samarbeid med Harald Jensen, son til P.M. Jensen. Aslak sende fleire beverpar til Nord-Noreg, Trøndelag og ulike stader på Austlandet heilt fram til slutten av 1980-talet.  Han fanga bever i ein spesialkonstruert hov, som du i dag kan sjå utstilt på Elvarheim museum.

Talrik etterslekt

Elvarheim museum er no i gang med planlegginga av eit prosjekt der vi vil dokumentere beverens reise frå Noreg til Sverige og vise den store innsatsen som blei gjort frå 1920-talet for å bevare bever som ein naturleg del av den europeiske villmarka. I dag er beverbestanden i Europa på godt over 1 million. Av desse skal nesten halvparten vere av norsk eller delvis norsk opphav. Adam og Eva og dei andre beverane frå Sørlandet har med andre ord fått ei talrik etterslekt.

Og historia er ikkje over ennå. Framleis pågår det nye tilbakeføringsprosjekt. I Skottland, Belgia, Danmark og Bosnia er det sett ut bever dei siste åra, og fleire prosjekt er under planlegging. I mange land har beveren no også spreidd seg naturleg over grensene.

Utsetting av den eurasiatike beveren ser altså ut til å ha vore ei suksesshistorie, og ein kan vel seie at tiltaka som blei sette i verk rundt førre århundreskifte kom i grevens tid – først med freding og sidan utplassering av dyr. I dag blir denne metoden omtalt som rewilding, og er tatt i bruk også for andre dyreartar, som for eksempel havørn her på Sørlandet. Metoden gjeld sjølvsagt dyr som naturleg høyrer heime i faunaen. Beveren ser stort sett ut til å ha vore eit kjærkome tilskot til faunaen i fleire land, om enn skogeigarane i blant kan rive seg litt i håret. Der beverbestanden er talrik, er det då også innført jakt. Beverhistoria er uansett ein tankevekkjar om kor nær vi var å utrydde ein dyreart, og kor viktig det er med kunnskap og god forvaltning av naturressursane.

——————————–

Kjelder

Bandlien, Bjørn: Bever med baller. www.folkeminne.no art. nr. 58, 2011

Halley, Duncan et al.: Polulation and distribution of eurasian beaver (Castor fiber). Baltic Forestry 18 (1). 2012.

Vevstad, Andreas: Fangstmannsminne. Tvedestrand boktrykkeri, 1989

Forhatt bygning på Sørlandet

Av Georg Kristoffer Fjalsett, formidler ved Stiftelsen Arkivet | Publisert i Agderposten 29. januar 2016

Bilde 1

[PDF-versjon av artikkelen slik den sto på trykk i Agderposten: Forhatt-bygning-på-Sørlandet (1) Forhatt-bygning-på-Sørlandet (2)]

Den 9. april åpnes en helt ny utstilling på «Arkivet». Skrekkens hus. Torturens høyborg. Et sted som varslet grusomhet og smerte over hele Sørlandet i årene 1942 – 1945.

I dag kjenner de fleste Arkivet som et sted der skoleungdom fra begge Agder-fylkene får lære om den lokale krigshistorien, men også om å forstå grusomhetene og lære av historien. Byggets historie fra innvielse i 1935 og fram til i dag har en veldig spesiell dramaturgi.

Et arkiv for dokumenter, et åsted for overgrep

I 1935 ble statsarkivet på Bellevue, rett over Kristiansands havneområde innviet. Statsarkivar Jakob Friis, som bodde i byggets øverste etasje, så byen falle den 9. april 1940 fra dette utsiktspunktet. Han hadde sørget for å få transportert deler av arkivmaterialet i sikkerhet ut av byen i forkant av 9. april. Mellom 1940-1942 var bygget delvis i bruk som arkiv med lesesal, mens deler ble disponert av Wehrmacht. Fra januar 1942 overtok Gestapo bygget og tok det i bruk som sitt hovedkvarter. Gestapo i Agder hadde vært i aktivitet på Sørlandet allerede fra april 1940 og var offisielt underlagt Gestapo i Stavanger. Dette hemmelige politiet hadde tilholdssted i sentrum av Kristiansand fram til de flyttet til Arkivet.

Bygningen ble under krigen fryktet på grunn av de mange historiene og ryktene som kom fra de som hadde vært innom, mange av dem ble fysisk og psykisk sønderknust etter korte eller lengre opphold der. «Det kom til å stå en aura av uhygge, skrekk og redsel fra den gule bygningen ved Vesterveien på grunn av den voldsomme mishandling og tortur som foregikk mot norske motstandskjempere.» Slik beskriver Kristen Taraldsen Arkivet i sin bok «Arkivet: Torturens høyborg» fra 2003. Rett etter freden i mai 1945 ble gestapistene foreløpig satt i varetekt i cellene de selv hadde innredet i Arkivet. I rettsoppgjørets første runde ble seks av gestapistene stilt for retten og tre av dem ble dømt til døden. I likhet med mange andre gestapister i landet ble de benådet og utvist i løpet av 1950-tallet.

Hvem skulle overta Arkivet?

Etter de kaotiske maidagene i 1945 gikk Arkivet tilbake til å være statsarkiv. Slik var det helt fram til 1997, da et nytt statsarkiv stod klart på Prestheia utenfor byen. I løpet av denne tiden hadde sporene etter Gestapos bruk i stor grad blitt visket vekk fra byggets interiør. Bygget var et åsted for grusomme overgrep, men det ble behandlet som et bruksbygg, et arbeidssted. Videre hører det med til historien at Statsbygg ønsket å selge bygget på det åpne markedet når statsarkiv-funksjonen skulle avvikles. For statens del var heller ikke bygningen som åsted for grusomme handlinger noe som ble vektlagt, ei heller for fylkeskommunen eller kommunen. Det var derimot en gruppe bestående av ildsjeler som tok initiativ til ny bruk av bygget. Første steg var å forhindre at hvem som helst skulle kunne kjøpe det. Deretter fikk de overta bygget. Da dette lyktes startet en lang prosess for å gjøre bygget om til et hus for å fremme de verdier som de mente kunne forhindre at slike overgrep skulle skje igjen. Etter å ha jobbet med denne saken fra 1993 ble Stiftelsen Arkivet stiftet i 1998 og et senter for fredsbyggende arbeid og et informasjonssenter om krigen åpnet 8. mai 2001.

Et åsted blir et minnested

Det interessante med byggets historie fram til i dag er ikke bare de overgrep som fant sted der, men også at disse overgrepene ikke ble minnet i åsteds- og minnestedskontekst før over 50 år etter at de hadde foregått. Særlig ideen om å legge bygningen ut på det åpne markedet er verd å merke seg. Det var tilfeldigheter som gjorde at aksjonistene Kai Erland fra Nodeland og Oddvar Sørli fra Vennesla satte i gang med et arbeid for å overta bygget. De hadde en klar tanke om å formidle krigens grusomheter for å kunne lære av historien. Dette begynte de å jobbe med i 1990, da de to lagde en utstilling om hverdagsglimt fra krigsårene i forbindelse med en 50-årsmarkering for krigsutbruddet. Erfaringene de gjorde seg fra denne utstillingen ledet dem til å opprette Sørlandets Krigsminneforening. De hadde tanker om å skaffe lokaler til sin organisasjon og det var en ren tilfeldighet at planene om å avvikle statsarkivfunksjonen sammenfalt med denne foreningens interessefelt og idealistiske arbeid.

Men det var ikke slik at de først og fremst startet sitt virke på grunn av Arkivet, selv om de begge kjente til hva slags bygg Arkivet hadde vært under krigen. I det kollektive minnet var Arkivet anerkjent og forhatt som åsted. Dette ble fortalt fra krigens foreldregenerasjon til barn på Sørlandet i etterkrigstiden, men å besøke det eller motsette seg at det skulle gå tilbake til å være Statsarkiv fra 1945 synes å ha vært en ikke-eksisterende tanke. Jakob Friis skrev følgende til Riksantikvaren i juni 1945: «Etter hvert er bygningen blitt så forhatt av byens og distriktenes befolkning at de fleste helst så den revet til grunnen». I dag er det noe helt annet som preger oppfatningen av bygget. Nærmere 4000 niendeklassinger kommer hvert år for å besøke Arkivet og utstillingen i kjelleren.

Fra arbeidssted til minnested og læringssted

Arkivet er ikke bare et åsted, men også et minnested. Det som gir Arkivet legitimitet som minnested er minnesmerkene. Det mest ærverdige av disse er bautasteinen utenfor hovedinngangen. På den står navnene på de 162 sørlendinger som døde i fangenskap under andre verdenskrig. Nedenfor bautaen ligger det steiner med tall på de som satt i fangenskap fra hver sørlandskommune. Videre er den gamle innendørs hovedtrappen dekorert med bronseforgylte plaketter med navnene på disse cirka 3500 sørlendingen som satt i fangenskap i fire dager eller mer mellom 1940-1945. Arkivets legitimitet som minnested ligger både i de fysiske minnesmerkene og den aktiviteten som foregår på bygget til minne om det som en gang skjedde. Åstedet er dermed et minnested i en kognitiv kontekst, minnesmerkene representerer det fysiske.

Det er også viktig å nevne at Arkivet er et minnested for fanger og fangenskap, ikke bare for Arkivet i seg selv og fangene som satt akkurat der. Dette er muligens fordi kunnskapen om fangenskap generelt kan sies å være bedre dokumentert enn hva gjelder fangenes opphold på Arkivet. Den nye utstillingen i Arkivets kjeller er et bidrag både til å fortsette å minnes historien om krigen på Sørlandet, samtidig som den skal gjenspeile ny forskning på feltet og nye trender innen utstilling og formidling.

Behovet for minnesteder øker med avstanden til fortiden. Jo lenger unna vi kommer hendelsene under andre verdenskrig, jo viktigere blir minnestedene. Tidsvitnene forsvinner, bygg forvitrer og ingen vet nøyaktig hvordan Arkivets interiør så ut da det var i Gestapos hender. Overføringer fra stat, fylkeskommuner og kommuner viser at den funksjonen Arkivet har som minnested og læringssted er verdsatt, både i velvilje og økonomiske midler. Arkivet som minnested er et samlingspunkt ved markeringer som 8. mai og 9. april. Da fyller Arkivet rollen som offentlig bærer- og formidler av minnet. Å tjene samfunnet i den hensikt å tilby et minnested på et autentisk åsted har siden 2001 vært en av stiftelsens viktige oppgaver.

Fortiden i framtiden

Nede i Arkivets kjeller ser man avtrykk av hva som en gang var der, mer enn noe annet sted i bygget. I vegger, gulv og tak kan man skimte merker etter gamle strukturer og ombygging. Når disse ombyggingene har skjedd er vanskelig å si sikkert, bygget ble som sagt tilbakeført til arkiv i 1945. Å bruke et åsted kan være virkningsfullt, smertefullt og kontroversielt. På Arkivet har nærheten til fortidens overgrep vært en viktig del av virksomheten. Statsarkivets gamle bygg hadde aldri vært et senter for historieformidling og fredsbygging hvis det ikke hadde vært Gestapos hovedkvarter for Sør-Norge mellom 1942 og 1945. Selve åstedet skal symbolisere fortiden, mens refleksjonene og undervisningen i etterkant av en omvisning i kjelleren skal hjelpe elever og andre besøkende til å se hvordan man kan unngå at noe slikt som skjedde der kan skje igjen. Det er en stor og viktig oppgave.

Arkivet er i dag både et åsted, minnested og et læringssted. Et åsted for undervisning og refleksjon over det som foregikk der mellom 1942-1945, og et minnested over de som satt i fangenskap, og de som døde i fangenskap. Takket være aksjonsgruppens innsats fra tidlig på 1990-tallet drives det i dag både forskning og formidling der med utgangspunkt i byggets historie og med andre verdenskrigs overgrep som bakteppe. Med den nye utstillingen vil Stiftelsen Arkivets både fortsette og styrke arbeidet med å fortelle historien, øke bevisstheten og fremme kunnskap om overgrep mot menneskeverdet til nye generasjoner i håp om å skape en region som fremmer fred, frihet og menneskeverd stadig sterkere.

Julesjau på Oselias tid

Av Monika K. Håland og Lise Råna, begge er arkivar/rådgiver ved Aust-Agder museum og arkiv (AAma)/KUBEN | Publisert i Agderposten fredag 18. desember 2015

Bilde nr  1.jpgFoto: Gerd Corrigan, AAma/Kuben.

[PDF-versjon av artikkelen slik den sto på trykk i Agderposten: Julesjau-på-Oselias-tid (1) Julesjau-på-Oselias-tid (2)]

Julefeiringen i Norge har for mange handlet om å ta frem det flotteste av alt – mat, dekketøy, duker, klær og gaver. Slik var det nok også i familien Eydes flotte hjem på Malmbrygga i Arendal, der Oselia Osuldsen var husjomfru i perioden ca. 1875-1885.

Da Oselia arbeidet hos familien Eyde var Arendal Norges rikeste by, og den norske handelsflåten var den tredje største i verden. Velstanden i Eydefamilien, som blant annet fostret industrimannen og gründeren Sam Eyde, er velkjent. Her skal vi imidlertid ikke snakke om familiens økonomiske interesser, men snarere forsøke å si noe om den maten som næret dem. Gjennom Oselias kokebok, som nå er del av de historiske arkivene ved KUBEN i Arendal, kan man på en unik måte undersøke den maten som sto på bordet da Sam Eyde var liten.

Oselia var trolig hos familien i ti år og har etterlatt seg en stor samling med oppskrifter som antagelig var i bruk da hun arbeidet som husjomfru. Det siste året har kokeboka vært gjenstand for en kulturhistorisk matblogg, og i anledning jula har vi bladd oss gjennom oppskriftene på jakt etter julemat som kan ha stått på bordet hjemme hos familien Eyde.

Rystes daglig paa til henimod jul

På slutten av 1800-tallet begynte juleforberedelsene tidlig, ettersom det meste av mat, drikke, og julekaker måtte lages hjemme. I dag er det enklere. Er man sent ute med julemat, juleøl og julekaker, kan man få kjøpt det man trenger, til og med på selveste julaften! I kokeboken ser vi tydelig at Oselias juleforberedelser må ha startet allerede tidlig på høsten, når det var bær og frukt å høste. Det kan ha vært nettopp de kommende juleselskapene hun tenkte på da hun lagde solbærlikør, kirsebærlikør, ripsvin og stikkelsbærvin. I kokeboken sin skriver hun at krukkene med bær og konjakk ”hensættes og rystes daglig paa til henimod Jul.” Oppskrifter på sylting av både erter, gresskar og agurker finner man også.

Til tross for den omfattende dokumentasjonen kokeboken inneholder, er det forbausende få oppskrifter på middagsmat som opplagt bærer preg av å være julemat. Bare unntaksvis finner Oselia det hensiktsmessig å gi konkrete opplysninger om rettenes bruksformål. Men, de oppskriftene som med stor sikkerhet ble brukt til jul, er oppskrifter på julekaker.

Gylden Palmer

Kokeboken inneholder oppskrifter på julekaker av mange slag, i alt nærmere 20 forskjellige sorter. Vi finner oppskrifter på berlinerkranser, krumkaker, pepperkaker, smultringer, fattigmann, julekake og det Oselia kaller ”Gode raad”, i vår tid bedre kjent som goro – kaker som også i dag er kjente for de fleste. Men i kokeboken finnes det også en interessant oppskrift på noe vi lurte på om kunne være en julekake, nemlig de såkalte ”Gylden Palmer”.

Gylden Palmer

5 Egblommer, 1 Pund sukker, 1 Pund Mel, 1 Pund Smør som er vel udvasket. Smøret røres i naar at det øvrige er vel rørt, derefter udtrilles det som til Jødekager. Cetron efter smag

Denne oppskriften bød på en del problemer, rett og slett fordi Oselia sjelden tar seg bry med å presisere hvordan de ulike rettene skal lages. Som det fremgår av oppskriften ovenfor skal kakene rulles ut på samme måte som jødekaker, derav også antagelsen om at det kunne dreie seg om en julekake. Iherdige forsøk på å finne oppskrifter på disse kakene andre steder, var imidlertid uten resultat. Etter et mislykket praktisk forsøk valgte vi å justere mengdeforholdene og sette deigen kaldt natten over for å få en fastere konsistens. Vi rullet pølser av deigen og skar passende stykker som vi trykket forsiktig ned på bakeplaten. Resultatet ble mye bedre, men virket likevel ikke helt overbevisende. Omsider fant vi imidlertid frem til en dame som hadde en oppskrift på gyldenpalmer etter sin tippoldermor i Haltdalen. I denne familien hadde kakene blitt bakt til jul hvert år i generasjoner. Da oppskriftene ble sammenlignet og en forklaring fulgte med, ga Oselias oppskrift straks mening. Deigen skulle kjevles så tynn som mulig. På tredje forsøk ble resultatet tynne, runde kaker. Det er god grunn til å tro at Gylden Palmer var et fast innslag på familien Eydes kakebord i jula.

Utflytende krumkaker

Som sagt er de aller fleste av oppskriftene på julekaker velkjente, og krumkaker er definitivt en sikker vinner på mange julebord i dag. Oselia hadde tre forskjellige oppskrifter på denne julekaken: ”Tynde Krumkager”, ”Tykke Krumkager” og ”Krumkager uten Eg”. Krumkaker er blant våre eldste julekaker. De ble stekt i jern over åpen varme, og jernenes vakre mønstre ble preget av egne bygdesmeder slik at de ofte fikk forskjellige utseende. Men til tross for at vi kjenner denne kaken godt, ble det litt forviklinger på kjøkkenet denne gangen også.

Vi prøvde oss først på Oselias tynne krumkaker, men stusset over at oppskriften ikke inneholdt egg. Dessuten stusset vi over mengdeforholdene: 120 gr. smør, 120 gr. sukker, 240 gr. mel og så mye som 7,5 dl melk! Røren ble tynn, og det var umulig å steke kaker av den. Vi forsøkte oss deretter på de tykke krumkakene. Det var en velkjent røre og vi fikk fine og gode kaker. Vi vet ikke hvilken av de tre oppskriftene Oselia brukte, eller om de tynne krumkakene kanskje var ment å være noe annet. På samme måte som med gyldenpalmene, er dette et godt eksempel på at Oselias oppskrifter er nedtegnet til eget bruk, og i stor grad mangler beskrivelser og fremgangsmåte da dette nok var selvfølgeligheter for henne.

Tykke Krumkager  

½ Pund Mel ½ Pund Sukker ½ Pund Smør 8 Eg

½ Pægl vand Smøret smeltes og afklares, derpaa røres Eg og Sukker, saa Smøret og Melet og Vand tilslut

Eggeproblemer

På 1700-tallet var ikke småkaker definert som julekaker, og det var først på 1800-tallet at dette tradisjonsbegrepet ble dannet. Det ble mer og mer vanlig å bake småkaker etter hvert som flere fikk ovner med stekerom. I både Agderposten og Den Vestlandske Tidende fra desember 1886 kan en finne annonser som frister med ingredienser til julebaksten. Mange av annonsene forteller bl.a. at det er kommet ferske egg i butikkene, en ingrediens det ikke var lett å oppdrive rundt jul ettersom høner ikke la egg på denne årstiden. Det var først rundt påsketider at det begynte å komme ferske egg, derfor forbinder vi også egg med påskehøytiden. Flere av julekakene Oselia bakte inneholdt imidlertid egg, og det er nærliggende å tro at hun hadde god tilgang på denne råvaren. På den annen side antyder eggeproblemene at omfattende julebakst var forbeholdt velstående husholdninger som Eydes.

Rosbif, Skinkesteg og Oxetunge                     

Dersom vi ser litt nærmere på annen mat i kokeboken er det generelt lite informasjon om hva som kan ha vært julemat. I den grad det står noe om jul, dreier det seg stort sett om tradisjonelle julekaker. Hva familien Eyde kan ha spist til julemiddag vet vi ikke, men det kan godt ha vært torsk, fordi det var vanlig langs Sørlandskysten. Etter en grundig gjennomgang av kokeboken til Oselia sitter vi igjen med en del retter som fortsatt forbindes med julemat, eller kanskje det vi i dag ville satt på bordet til en julelunsj.

Her er oppskrifter på roastbiff, skinkestek og oksetunge, uten at det står så mye om hvordan det ble servert eller anrettet. Vi la spesielt merke til Oselias roastbiff, den skal nemlig lages av oksekam. I dag er det lett å glemme eller overse hvor på et dyr de ulike delene av kjøttstykkene hører hjemme, kjøttet ligger ferdig tilskåret i de fleste butikker. Det er derfor spennende å lese oppskriftene og få et lite innblikk i hvilke råvarer som kom inn på Oselias kjøkken. Oppskriften mangler som vanlig opplysninger om temperatur og kjernetemperatur, ikke hadde hun redskap til å sjekke kjernetemperaturen heller, men så fort man vet hvordan en roastbiff skal stekes, er denne oppskriften vel verdt et forsøk.

Rosbif

Dertil bruges Oxekammen, den haves i en Pande med lidt varmt Vand og lidt Sjy om man har det, og lidt Salt. Der dryppes og skal være lysebrun og lidt raa indi, Smør brunes, Mel haves deri som opspedes med Sjyen der bliver silet. Opi trenges lidt Kulør og Salt.

Mandelsnacks

Utover dette handlet jula også om snacks, gjerne basert på eksotiske råvarer. Går vi til avisannonsene ser vi at folk hadde tilgang på et ganske bredt utvalg av importerte matvarer, alt fra appelsiner, mandler og rosiner til lekker konfekt og slikkerier. Rosiner og mandler ble faste ingredienser i julens desserter og kaker på midten av 1800-tallet, men mange av disse eksotiske varene var først å finne på bordet til de mer velstående borgerne. Mange av Oselias kakeoppskrifter inneholder mandler, og blant alle julekakene finner vi også en oppskrift på brente mandler, en julesnack som er svært populær også i dag.

Brændte Mandler

1 Pund Sukker ½ Pot Vand koges i 1 Kvarter deri lidt Mandler som først ere vaskede og tørrede dette koges til det bliver som en Grød og sættes på Fader som ere smurte med Smør.

Andre juletradisjoner

Vi har gitt dere et lite glimt inn i Eydes jul, men hvordan selve julekvelden og romjulens festligheter for øvrig forløp, forteller kokeboka ingenting om. Indirekte kan likevel annet arkivmateriale bidra til å kaste lys over dette, eksempelvis Eydes samling, som er et arkiv etter Christian Eyde, Samuel og Elinas eldste sønn. Dette er en innholdsrik samling som i dag oppbevares ved de historiske arkivene på KUBEN. Innimellom brev, almanakker og kvitteringer har vi funnet et bilde av Christian Eydes barn som har kledd seg ut for å gå julebukk. Kanskje drev barna med dette også da Oselia bodde hos familien Eyde.

I portrettsamlingen i mappen på Herlofsen har vi også funnet et bilde som viser en annen juleskikk som stadig ble mer populær på Oselias tid, nemlig juletreet. Der finnes det et bilde hvor nettopp juletreet har en sentral plass i stuen. I 1850- og 60-årene var juletreet kjent i byene og hos enkelte familier på landet. Skikken spredte seg gjerne fra embetsfamilier, i særlig grad prester, så videre til lærere, handelsmenn – og til slutt hos det brede lag av folket.

 

Arkivkilder:

Oselias kokebok – PA 2564. AAma/Kuben

Eydes samling – PA 1932. AAma/Kuben

Portrettsamlingen – Herlofsen. AAma/Kuben

En godt bevart hemmelighet

Av Snorre D. Øvrebø, leder for Arkivavdelingen ved Aust-Agder museum og arkiv/KUBEN | Publisert i Agderposten fredag 27. november 2015

en-godt-bevart-hemmelighet

[PDF-versjon av artikkelen slik den sto på trykk i Agderposten: En-godt-bevart-hemmelighet (1) En-godt-bevart-hemmelighet (2)]

I år er det 20 år siden et samarbeid i av de sjeldne ble etablert her i fylket. Det er en ukjent suksess som i det stille leverer tjenester som angår oss alle.

Enkelte ting bare ruller og går uten så mye oppstuss: Kraftturbinen som summer der inne i fjellet. Bonden som sår en vårdag for at vi skal få mat på bordet. Sjåføren som leverer varer til forretningen i byen en tidlig morgen. Vi tar det som en selvfølge og tenker lite over det. Men den dagen de er borte, erkjenner vi hvor livsviktige de er.

Det er mange slike små og store tannhjul i vårt kompliserte samfunnsmaskineri. Noen av dem foregår i det skjulte og få kjenner til dem. Men de er likevel uhyre viktige. Jeg skal i dag fortelle om en slik umerkelig komponent. For i skyggen av alt vi gjør og produserer, strømmer det kontinuerlig ut nytt historisk kildemateriale. Det akkumuleres i offentlige saksmapper, i vedtaksprotokoller, i samtalelogger og i dataregistre. Vi kan kalle denne lille, men uhyre viktige komponenten dokumentarkivet.

Velferdsutvikling uten sidestykke

Norge har vært igjennom en umåtelig velferdsutvikling siden siste krig. I 1945 var Norge et av Europas fattigiste land, folk manglet det meste. Fra nødsår og depresjon på 1930-tallet, gikk Norge rett inn i okkupasjonsår der Tyskland omprioriterte det meste i retning av krigsindustri. Det som skjedde de påfølgende tiår, og som endte opp i en omfattende oppbygging av et moderne industrisamfunn med en omfattende velferdsstat, er en utvikling uten sidestykke i Norgeshistorien.

Et kjennetegn ved utviklingen i perioden 1945 – 2000 var at offentlig sektor ekspanderte kraftig. Utviklingen skjedde dels innen offentlig tjenesteproduksjon som helsetjeneste, skole og samferdsel, men også byråkrati og administrasjon este ut. Mange har vært kritiske til denne store veksten, og har ment at den tok «kvelertak» på privat sektors verdiskapning. Men mange vil hevde at en moderne, demokratisk stat, som på et vis er gjennomregulert av lover og reguleringer, på en paradoksal måte også gir forutsigbarhet og likebehandling av folk, og på sitt beste kan være ganske så effektiv. Forvaltningsloven og offentlighetsloven er to gode eksempler på lover som gir deg og meg rett til innsyn i det offentlige maktapparatet. Veksten i offentlig sektor i denne perioden kom både som et resultat av behovene som oppstod i et stadig mer komplisert samfunnsmaskineri, men den var også en forutsetning for utviklingen av det moderne Norge.

Kommunene vokser

I Aust-Agder så vi samme utvikling i perioden: sykehuset i Arendal ble kraftig utbygd, fylkesmannen og ikke minst fylkeskommunen fikk nye oppgaver knyttet til samferdsel, videregående skoler og miljøvern. Men de som kanskje opplevde den sterkeste veksten, relativt sett, var kommunene. I 1945 var kommunene her i fylket små, både geografisk og organisatorisk. De hadde også en mye mer begrenset tjenesteyting enn i dag. På 1940-tallet utgjorde 2 – 3 ansatte hele kommuneadministrasjonen i en landkommune! Gjerne begrenset til en formannskapssekretær og en kommunekasserer. I tillegg kom ordføreren som i beste fall fikk litt møtegodtgjørelse. Men i løpet av relativt kort tid skulle denne situasjonen endre seg radikalt. På 1990-tallet hadde kommuneadministrasjonene vokst seg så store at de mange steder var den største arbeidsplassen i området.

37 kommuner i Aust-Agder i 1945

I 1946 var det 37 kommuner i Aust-Agder med 2018 innbyggere hver. Gjennom kommunesammenslåinger på 1960- og 1990-tallet ble tallet redusert til 15. Men samtidig økte kommunenes «oppgaveportefølje». Særlig innen primærhelsetjenesten, eldreomsorg og oppvekst (barnevern og skole), ble det bygd opp et omfattende kommunalt tjenestetilbud. Stortinget vedtok også en rekke rettighetslover på 1970- og 80-tallet innenfor undervisning og helse, som gav innbyggerne rettigheter, med tilsvarende plikt for kommunene til å levere slike tjenester til sine innbyggere. Alt i alt fikk kommunene mange flere oppgaver og et mye større ansvar i denne perioden. Og når det offentlig fikk alle disse oppgavene, og ble satt til å forvalte en så stor del av samfunnets felleskapital, måtte det dokumenteres på skikkelig vis. Det var kravet fra myndighetene. «Papirmølla» våknet for alvor til live på 1980- og 1990-tallet.

Dokumentberget blir til

Og hva er denne «papirmølla»? Jo, det er arkiver, små og store mapper og permer med vedtaksbrev i den vanskelige barnevernssaken, godkjente reguleringsplaner for byggefeltet, kjøpekontrakter, legejournaler, karakterprotokoller fra skolen, møtereferater osv. osv. Arkivene blir en dokumentasjon på og er et bevis på hva den de offentlige kontorene gjorde (og ikke gjorde) i den saken som angår nettopp deg, eller bygda du bor i. Så kan noen hevde: Dette er bare gamle papirer fra mange år tilbake, halvveis glemt. Ikke lenger aktuelt. Hvorfor skal vi bruke tid og penger på det. Slik kan man på en overflatisk måte betrakte arkivene.

Men dokumentarkivene er et lite tannhjul i det store samfunnsmaskineriet; eller kanskje vi skal si «biprodukt» av folks arbeid og virksomhet. Og det ligger nok i arkivenes vesen å gjøre lite av seg, der de gjemmer seg bort i kjellere og på støvete loft. De får sjeldent de store overskriftene i avisen. Men er de av liten verdi for det? Hvor stort tap vil det bli hvis de en vakker dag er vekk? Er de livsviktige?

Den som kontrollerer fortiden kontrollerer fremtiden

Tenk deg et samfunn uten arkiver, uten kilder til fortida. Autoritære ledere og samfunnsnedbrytende krefter har alltid avskydd arkivene, og vil kontrollere dem. I sin berømte roman «1984» kommer George Orwell inn på viktigheten av fortiden i denne dialogen:

“Det er et partislagord som handler om kontrollen over fortiden,” sa han. “Gjenta det, er du snill.”
“‘Den som kontrollerer fortiden kontrollerer fremtiden; den som kontrollerer nåtiden kontrollerer fortiden,'” gjentok Winston lydig.
“Den som kontrollerer nåtiden kontrollerer fortiden,” sa O’Brien, idet han nikket langsomt anerkjennende. “Er det din oppfatning, Winston, at fortiden virkelig eksisterer?”

Dokumentarkivene er en viktig del av vårt kollektive minne. Blir arkivene tatt vare på og håndtert av samvittighetsfulle og flinke arkivarer, kan de eksempelvis vise seg å være en nødvendig brikke i viktig sak som omhandler din egen helse eller eiendom.

Arkivdokumenter handler også historie, identitet og tilhørighet. Fra vår egen historie vet vi hvor viktig det var for nasjonen Norge å få sitt eget Riksarkiv (den første riksarkivaren varfor øvrig Henrik Wergeland). Tanken om at historie og arkiv er viktig for en stat, er like relevant den dag i dag. I Aust-Agder kom spirene til det første arkivet allerede i 1832. Men det var først etter 2. verdenskrig at en egen arkivinstitusjon ble etablert, da under navnet Aust-Agder Arkivet. I dag er arkivet en del av Aust-Agder museum og arkiv IKS, og er lokalisert på KUBEN i Arendal.

Ekspansjonens biprodukt

Ekspansjonen i offentlig sektor etter krigen førte til at dokumentarkivene vokste kraftig i takt med antall ansatte og mer omfattende innbyggertjenester. Særlig fra slutten av 1970-tallet og framover var papirarkivene i nærmest eksponentiell vekst. Samtidig opplevde kommunene sterkere dokumentasjonskrav fra staten. Situasjonen ble vanskelig og krevde en løsning. Svaret her i Aust-Agder ble kommunesamarbeid.

Det svært få vet, er at vi her i fylket har et omfattende samarbeid mellom alle Aust-Agders 15 kommuner for å ta vare på arkiver og dokumenter fra offentlige kontorer, private bedrifter, organisasjoner og historiske foto. Hver eneste dag arbeider mange arkivarer hardt for at viktige dokumenter om deg, din familie og ditt nærmiljø blir tatt vare på for ettertiden.

En godt bevart suksess

I år er det 20 år siden dette viktige samarbeidet ble etablert. Høsten 1994 ble 10 av kommunene pluss fylkeskommunen enige om å etablere et samarbeide for å løse de utfordringene som de store papirarkivene krevde. De ble enige om å slå sine pjalter sammen og etablere en fylkesdekkende arkivtjeneste for kommunene, med utgangspunkt i den daværende virksomheten til Aust-Agder Arkivet i Arendal. Det interkommunale arkivsamarbeidet kom i drift fra 1. januar 1995.

Fra starten var bare 10 av fylkets 15 kommuner med. Eksempelvis var verken Grimstad eller Arendal med fra starten. Men ikke lenge etter sluttet fler seg til. Først Iveland og Tvedestrand i 1996, og så kom Arendal og Grimstad med fra 1998. I 2008 kom den siste kommunen med, Lillesand.

Samarbeid om å sikre historien

Samarbeidet er tuftet på frivillighet, og organisert på den måten at 15 kommuner og fylkeskommunen betaler inn en årlig kontingent basert på en fast sum justert etter innbyggertall. De fleste kommunene er små og må prioritere gode tjenester til innbyggerne som helse og skole. Men gjennom et slikt spleiselag blir det frigjort ressurser til arkivsamarbeidets viktigste oppgave: å ta hånd om historisk kildemateriale og dokumenter som omhandler nær sagt alle oss som bor i Aust-Agder.

I løpet av de 20 årene samarbeidet har eksistert, er mange tusen meter med arkiver blitt systematisert og sikret for ettertiden. Dokumentarkivene er nå oppbevart i gode arkivlokaler ved KUBEN i Arendal. Arkivene er gratis å bruke for alle, men personsensitive opplysninger blir naturligvis bare gitt til de som har rett til innsyn i slikt.

Papirparadigmet går mot slutten

Den lange epoken med papirarkiver ser nå ut til å gå mot slutten. Vi opplever papirets aftenrøde som foretrukket bruks- og lagringsformat. Offentlig forvaltning og næringsliv arbeider intenst med å bytte ut papir med fullelektroniske tjenester, og har de siste årene komment langt på den veien. Det finnes fortsatt mye papirarkiver i bruk, men vi ser at de blir færre og færre. Om 5 – 10 år vil trolig alt av papirbaserte dokumentarkiv være gått ut av bruk og overført til arkiver som KUBEN i Arendal.

Det lille tannhjulet blir viktigere

Men arkivene lever, bare i en annen form. Som digitale tjenester. Framover vil vi se at enda mer av det vi gjør blir arkivert og lagret. Vår omgang med storsamfunnet vil produsere flere og mer detaljerte digitale spor. Det lille tannhjulet som utgjør dokumentarkivet vil vokse i betydning, og få en enda mer sentral plassering i samfunnsmaskineriet. I en slik framtid blir det forpliktende arkivsamarbeidet som er etablert mellom kommunene i Aust-Agder enda viktigere enn tidligere. Framtidens elektroniske arkiver er sårbare på en annen måte enn papirarkivene var. Utfordringen framover er å sørge for at all den elektroniske innbyggerdokumentasjonen som blir produsert i kommunene forvaltes på en trygg måte.

 

KILDER:

http://www.ssb.no

Oversikt over nåværende og tidligere kommuner i Aust-Agder: http://kubenarendal.no/media/66517/oversikt-over-kommunene-i-aust-agder.pdf Hentet 10.11.2015

St. Ragnvald og middelalderens superhelter

Av Stephan Fiedler, arkivar og rådgiver ved Aust-Agder museum og arkiv | Publisert i Agderposten 21. august 2015

St Ragnvald

[PDF-versjon av artikkelen slik den sto på trykk i Agderposten: 150821-Fiedler-St-Ragnvald-og-middelalderens-superhelter]

Heter du Ragni eller Ragnvald? Da har du navnedag den 21. august! Dette kan du takke helgenen St. Ragnvald for. Det er nemlig hans minnedag.

Middelalderens helgener fortsetter å fascinere oss. I flere år har St. Ragnvalddagene blitt feiret i Fjære, med den lokale menigheten og historielaget som initiativtagere. Helgenskikkelsen har dessuten gitt inspirasjon til en roman og et musikalsk verk. Opplysningene om Ragnvalds oppvekst på Agder har vært en viktig grunn til at det ikke er bare historikere som interesserer seg for den gamle orknøyjarlen. Ved at St. Ragnvalds liv og herkomst er dokumentert i Orknøyinga saga, har helgenen kunnet fungere som forbilde og spirituell inspirasjon også for mennesker i vår tid. Men floraen av helgener var bred og mangfoldig i middelalderen. Helgenkulten må forstås i lys av sine historiske forutsetninger. Hva slags helgen var St. Ragnvald?

En brutal verden

St. Ragnvald ble kanonisert, altså helgenkåret, på slutten av 1100-tallet. Ifølge sagaen var han lendmannssønn fra Agder, og moren kom fra jarleslekten på Orknøyene. Ragnvalds far og farfar hadde nær tilknytting til kong Magnus Berrføtt. Familien hørte til landets elite og var innflytelsesrik ikke bare i regionen Agder, men også i rikspolitikken. De støttet kong Harald Gille i hans maktkamp, og til gjengjeld fikk Ragnvald kongens hjelp i kampen om jarldømmet på Orknøyene.

Ragnvalds onkel var den tidligere jarlen St. Magnus som hadde blitt martyr i kampen om jarledømmet. Mange av fortellingene i Orknøyinga saga beretter om voldelige kamper mellom rivaliserende medlemmer av jarleslekten. Ragnvald måtte også kjempe for sin arverett. I denne kampen sikret Ragnvald seg både verdslig og guddommelig støtte. Han hadde ifølge sagaen lovet å bygge en katedral til ære for sin onkel, St. Magnus, hvis helgenen hjalp ham å vinne jarledømmet.

Dette løfte innfridde Ragnvald da han som jarl satte i gang byggingen av St. Magnuskatedralen i Kirkwall. Ved å få reist en av Nordens mest imponerende sakrale bygninger kunne Ragnvald oppnå en status som kirkebygger på lik linje med konger og andre mektige fyrster. I katedralens røde sandstein foreviget Ragnvald ikke bare sin onkel, men også seg selv.

En annen både verdslig og religiøs motivert dåd var hans pilegrimsferd til Det Hellige Land. I Orknøyinga saga fortelles det detaljert om hans ferd til Jerusalem og Jordanelven, men svært lite om oppholdet der nede. Fortellingen kunne like godt ha vært en skildring av et religiøst legitimert vikingtog. I sentrum står kamper med lokale fyrster og erobringen av et stort sarasensk skip.

Etter pilegrimsreisen måtte Ragnvald på nytt kjempe om jarledømmet. I likhet med sin onkel St. Magnus endte denne kampen med at Ragnvald ble drept. I Orknøyinga saga får vi vite at det senere skjedde mirakler ved drapsstedet og at biskop Bjarne Kolbeinsson fikk flyttet Ragnvalds levninger til St. Magnuskatedralen. Ifølge sagaen skjedde dette med tillatelse fra pave Celestin III. Kanoniseringen har altså vært godkjent fra høyeste hold.

Både St. Magnus og St. Ragnvald har en del til felles med Norges helgenkonge, St. Olav. De hører til blant en type helgener som kan betegnes som fyrstelige martyrer, helter som hadde dødd for troen og kirken. Helgenkonger og helgenkårede fyrster møtte ofte sin bane som følge av interne maktkamper i riket. Men også geistlige stormenn, som paver og biskoper, har blitt helgenkåret. Således kan man vel si at de som allerede i livet hadde en fremstående posisjon, ofte kunne bli tildelt en opphøyet status etter døden.

Roma strammer grepet

Den offisielle godkjenning av en helgenkult i henhold til kirkeretten utgjorde siste del av prosessen mot en helgenkåring, kanoniseringen. Prosessen besto av flere steg, der flere forskjellige parter var involvert. Utgangspunktet var ofte en populær kultus på lokalplan. Grunnlag for kulten var legender om dødsfallet og etterfølgende mirakler ved drapsstedet eller ved helgenens grav. Til slutt ble legemet overført til et siste hvilested, et ritual som gikk under betegnelsen translasjon. Dette ritualet forvandlet levningene til ærverdige relikvier.

I tidlig middelalder kunne kanoniseringen autoriseres av en lokal prelat, som for eksempel en biskop. Men fra 1100-tallet ville paven sikre seg mer kontroll over helgendyrkelsen. Den lokale geistlige autoritet var da viktig for å bringe saken til behandling i kirkens juridiske apparat, en prosess som kunne ta århundrer.

Utgangspunktet for alt dette, var likevel at det oppsto legender om martyrens liv og død, enten i muntlig overlevering eller i nedskrevne fortellinger. Beretninger om helgenens liv (vita), død (passio) og mirakler (miraculi) er faste kjennetegn ved legendene fra middelalderen, og i Orknøyinga saga er slike hagiografiske elementer godt representert når det gjelder St. Ragnvalds onkel, Magnus. Fortellingen om St. Magnus beskriver et forbilledlig liv etter kirkens idealer, en martyrdød med mystiske forvarsler og flere jærtegn. Dette kommer i tillegg til to legender, den Lange og Korte Magnussaga.

Det finnes derimot ingen helgenlegender om St. Ragnvald. Det nevnes bare at det skjedde undre ved drapsstedet hans, uten nærmere presisering. Fortellingene om Ragnvalds liv skiller seg lite fra verdslige heltesagaer. Bare en episode er atypisk, der han er på fisketur sammen med en fattig fisker, men også denne kan være gjenstand for alternative tolkninger.

Variert helgenflora

Likevel er det tydelig at Ragnvald har hatt helgenstatus i middelalderen. Initiativet til kanoniseringen skal ha kommet fra biskop Bjarne Kolbeinsson, som skal ha gjennomført translasjonen med pavens samtykke ca 40 år etter drapet på Ragnvald. Historikeren Haki Antonsson tilskriver denne beretningen en viss troverdighet, i motsetning til en del andre påstander om pavelig autorisert helgenkåring. Dette viser noe av spennvidden i helgenkulten som historisk fenomen, der helgener som Ragnvald og Magnus kan ha hatt ulik populær forankring. Det var heller ikke alltid noen direkte overensstemmelse mellom folkelig popularitet og offisiell anerkjennelse fra Roma.

For å få offisiell godkjenning måtte helgenen oppfylle flere kriterier. Helgenens tro og utmerkelse måtte stadfestes gjennom overnaturlige mirakler, men det fremste kriteriet var at helgenkulten skulle godkjennes av paven i henhold til en lang rekke kriterier som var nedfelt i kirkeretten. Kirkens reguleringer forhindret likevel ikke lokal helgendyrkelse. På Island ble biskopene Thorlak og Gudmund tilbedt uavhengig av denne typen pavelig godkjenning. At dette ikke gikk upåaktet hen fremgår blant annet av en episode i Laurentius’ saga, der vi får høre om en brite som uttalte seg nedsettende om den uautoriserte kulten rundt St. Thorlak: «Han tok en spekepølse og holdt den opp foran et bilde av biskop Torlak med disse ord: ‘Vil du ha pølse, din fordømte islending? Du er da ute fra Island!’ Den dåren fikk sin hevn så umiddelbart at hånden som holdt opp spekepølsen ble stiv som en stokk.»

Middelalderens superhelter

De forskjellige involverte i en helgenkåringsprosess var folket, lokale autoriteter og kirken med paven som overhode. I varierende grad hadde en helgen betydning for disse gruppene. Helgenene var fremstående personligheter, i likhet med fortidens sagahelter. Deres opphøyde status etter døden gjorde dem til formidlere mellom Gud og menneskene. Helgenen var en man kunne henvende seg til for å få hjelp. På mange måter var de middelalderens superhelter, bare med den forskjell at de ikke var rent fiktive skikkelser.

Ikke minst lå det en enorm kraft i den folkelige helgendyrkelsen, og skal man forstå den rike floraen av autoriserte og uautoriserte helgener må man også ta i betraktning det politiske potensialet som kunne hentes ut helgenkulten.

I politikk kunne kultusen brukes som et propagandamiddel ved at fyrstelige martyrer legitimerte og styrket konge- og fyrstedynastier. Norske konger erklærte seg som direkte arvetagere av den udødelige Olav den Hellige. Da Ragnvald vant jarledømmet ved hjelp av St. Magnus, har det også vært oppfattet som noe som skjedde med guddommelig støtte. Og ikke nok med det. Med Ragnvalds dattersønn, Harald Unge, kan vi skimte enda et medlem av jarlsslekten som tilskrives jærtegn i Orknøyinga saga. Det kan nesten virke som helgenstatus var arvelig i Ragnvalds familie.

Ikke bare verdslige, men også geistlige stormenn hadde interesse av lokale eller overregionale helgenskikkelser. Ved etablering av nye bispedømmer eller erkebispedømmer spilte helgendyrkelsen en enormt viktig rolle. Alle kirker hadde tilknytning til helgenene. Helgenens relikvier gjorde kirker og katedraler til populære pilegrimsmål. Når biskop Bjarne Kolbeinsson drev frem kanoniseringen av St. Ragnvald, falt det sammen med hans ønske om å utvide St. Magnuskatedralen i Kirkwall.

Ved å sikre seg kontroll over helgenkåringsprosessen kunne paven utvide sin innflytelse. Pavekirken skapte kriterier for hva et utmerket liv var. Dette kunne påvirke utvikling i livssyn og endring av samfunnsidealer. Helgendyrkelse var en del av middelalderens hverdagsliv. Jo flere aspekter av folkets liv kirken kunne regulere, jo sterkere maktposisjon fikk den. I den tidlige kristendommen hadde helgenkult vært et potent virkemiddel for å etablere den nye religionen. Senere ble det et middel for å styrke kirken som styrende institusjon.

Den store helgens nevø

Med tanke på kriteriene for helgenkåring kan man spørre hvordan Ragnvald greide å bli en av disse fremragende religiøse heltene fra middelalderen. Han har sikkert utført store bedrifter for jarledømmet, men slikt kunne også andre konger og fyrster vise til uten at de ble hevet til helgenstatus. St. Ragnvald står som helgen klart i skyggen av sin onkel. Orknøyenes skytshelgen St. Magnus oppfyller alle viktige betingelser for en så opphøyet status etter døden. St. Ragnvalds inspirerende utstråling har vært mer beskjeden. Helgenkulten varierte i stor grad, både i lokal forankring og i offisiell status. Noen helgener var kilder til omfattende legender og kunstnerisk utfoldelse i forskjellige former, andre har etterlatt seg færre spor. Likevel er det akkurat denne variasjonen som gjør helgendyrkelsen interessant som historisk fenomen.

 

Kilder

Haki Antonsson: St. Magnús of Orkney: A Scandinavian Martyr-Cult in Context. Brill 2007

Else Mundal: “Helgenkult og norske helgnar.” Collegium Medivale 8, 1995

Barbara Crawford: The Northern Earldoms: Orkney and Caithness from A.D. 870 to 1470. Birlin limited 2013

Terje Vigen – og litt fakta fra arkivene

Av Roger Tronstad, historiker og førstearkivar ved Statsarkivet i Kristiansand | Publisert i Agderposten 14. august 2015

Ibsen- og Hamsun-dagene 2015 er nylig arrangert i Grimstad. På denne årvisse litteraturfestivalen er framføring av ”Terje Vigen” et fast innslag. Hva kan arkivene fortelle om en virkelig kornfarer fra Grimstad-kanten som ble tatt av engelskmennene under krigsårene 1807–1814?

Svend Hansens ferd

En person som har vært trukket fram i lyset som inspirasjonskilde for Henrik Ibsen, er losen Svend Hansen på Håøya ytterst i Grimstad-skjærgården. Mens Ibsen bodde i Grimstad, kjente han Hansen og fikk høre historier om livet under napoleonskrigene. Hansen var muligens motivet i Ibsens oljemaleri ”Losen fra Haaø”, malt i 1849.

Om kvelden 23. juli 1813 dro Hansen med to mann fra Nordstrand på Jylland med båten sin. Om bord hadde de 9 1/4 tønne bygg, 2 tønner rug, 2 tønner havre, smør, flesk, mjød og brennevin. Under sterk storm kom de i nærheten av tre fiendtlige brigger og én fregatt. De tre nordmennene ble tatt av det ene engelske fartøyet, men fikk reise videre samme dag.

Historien er trukket ut fra arkivene av J. Landgraff og gjengitt i hans bok Lidt fra gamle Dage i Nedenæs (1898). Landgraffs referat er gjengitt av Stein Opsal i artikkelen Hvem var Terje Vigen? (2007). Men hvis vi går til originalarkivene, får vi vite mer om Svend Hansen og danmarksferden.

Avhør

I slutten av august 1813 kom fire dekksfartøyer og en åpen båt tilbake til Arendal fra Danmark med kornvarer og smør. Båtene hadde gått fra Løkken 23. juli, men ble tatt av den engelske kutterbriggen ”Calypso” litt lengre nord. Etter å ha blitt holdt fanget i tre uker, fikk nordmennene reise hjem fra Sverige med andre fartøyer. De hjemvendte mennene mistenkte Svend Hansen for å ha angitt dem til engelskmennene. Dermed ble det iverksatt avhør av losen fra Håøya.

Hansen forklarte at han var 33 år og født på Håøya. Han ble innsatt som fast los i 1798 og ernærte seg nå som los og fisker. Han hadde tidligere ført båt noen ganger til Danmark etter korn. Svend Hansens far var Hans Jensen. Sistnevnte var også los og bodde på Håøya i 1813.

I 1813 kom Svend Hansen til Løkken på Nordstrand sammen med to mann torsdag 22. juli og seilte derfra kl. 19 dagen etter. På turen var Hansen ikledd blå undertrøye, blå langbukser, en gammel grønn yttertrøye, støvler og på hodet en skinnkasjett. Båten hans var åpen og hadde ikke noe navn. Den var på 14 fots kjøl og hadde seil.

Underveis så Hansen 4–5 norske båter en kvart mil nord for Løkken. Vinden var sørøst fredag kveld med regnbyger. Ved solnedgang dreide vinden nordøst og om natta nordvest med regn og lyn. Det ble grov sjø, og båten tok inn vann.

Lørdag morgen så Hansen tre fiendtlige kutterbrigger og en fregatt, ikke langt fra kysten av Jylland. Hansen gjorde alt for å styre klar av dem. Men fienden kom og avfyrte to skudd. Nordmennene og kornvarene ble ført over i den ene engelske kutterbriggen. Ifølge Hansen selv ga han ingen opplysninger til engelskmennene om de 4–5 norske kornbåtene ved Løkken, selv om fienden spurte om han hadde sett noen slike. Engelskmennene mente at han løy. De ble sinte og ramponerte Hansens båt.

Nordmennene ble beordret i båten sin etter en times tid og fikk bare med seg flesket, mjøden og litt brennevin. De klarte å komme tilbake til Håøya allerede lørdag kveld 24. juli.

Tiltale

Svend Hansen ble nå tiltalt for å ha angitt de fem Arendals-båtene til fienden for å få frigitt sin egen båt. Det ble innhentet attest fra sognepresten i Landvik (Hommedal), Henning Junghans Bugge. Etter Bugges mening var Svend Hansen et moralsk, godt og rettskaffent menneske med en redelig tenkemåte. Presten kunne ikke tenke seg at losen hadde begått noen ”nedrig og skjændig skurkestræg”. Hansen var nemlig ”i sine ringe og kummerfulde kaar nedbøyet under qvælende sorger for nødtørftig underholdning for sig, hustrue og børn”, ifølge presten.

Det ble også forsøkt innhentet vitneutsagn fra to skipskapteiner i København. De var blitt kapret av et engelsk fartøy da de var på vei fra Kristiania til Danmark i juli 1813. Det var mistanke om at Svend Hansen hadde angitt dem også. Skipskapteinene var bortreist høsten 1813, men hustruene deres hadde ikke hørt noe om at de var angitt av Hansen.

Saken trakk ut gjennom 1814. Det framkom ikke noe som beviste at Svend Hansen hadde opptrådt forrædersk. Derfor bestemte stiftamtmannen 28. oktober 1814 at saken skulle henlegges. Den nye politiske situasjonen spilte antakelig også en rolle. Kong Christian Frederik av Norge abdiserte 10. oktober, og Stortinget godtok en union med Sverige 20. oktober. Da ville det være underlig å opprettholde tiltalen mot en norsk los for å ha handlet til fordel for Sverige og England.

Personalia

Kirkeboka for Landvik viser at Svend Hansen ble døpt i januar 1780. Han ble gift med Gurine Nilsdatter i juni 1806. I desember 1806 fikk paret en dødfødt sønn. Dattera Katrine ble født i januar 1808, sønnen Nils Ludvig i mai 1810 og Grete i november 1812.

Gurine kan ha vært gravid da paret ble gift. Da er det nesten litt påfallende at diktet sier om Terje Vigens giftermål at ”det kom nok på i en hast.” Av diktet framgår det også at Terje Vigen hadde en datter i 1809. Det hadde også Svend Hansen.

Svend Hansen satt derimot ikke i ”prisonen”. Han døde i mai 1856. Da var han 76 år og ikke i sine ”tress” slik som Terje Vigen, men i sine ”halvfjers”. Hansen ble begravd i Landvik, altså ikke i Fjære slik som Terje Vigen. Håøya hørte nemlig til Landvik sogn.

Terje Vigen

Det episke diktet ”Terje Vigen” ble trykt første gang i 1862. Diktets hovedperson er losen Terje Vigen. Han dro til sjøs som ungdom og kom hjem som voksen. Da var Terje Vigens foreldre døde. Ett år etter ble han gift og fikk en datter. Så kom året 1809. Da skal Terje Vigen ha rodd til Skagen i en åpen skjekte for å hente korn til livberging av seg selv, kone og datter.

Men på tilbaketuren, da han hadde rodd i vel tre døgn, så han en korvett framme i Hesnessundet da han var nesten hjemme. Han rodde i flukt over til skjærene Gjeslingene, ikke langt fra Homborsund, men der ble han tatt av engelskmennene. Terje Vigen måtte sitte i ”prisonen”, altså fangenskap i England, i fem år.

Da han kom hjem i 1814, var kone og barn døde. I diktet sier Ibsen at han traff losen en enkelt gang. Vi kan tenke oss at dikteren eventuelt snakket med en los en gang i årene 1844–1850, mens Ibsen bodde i Grimstad. Terje Vigen ble gravlagt på Fjære kirkegård da han var ”højt opp’i de tres”, altså i slutten av 60-årene. Han bodde på den ”yderste, nøgne ø”.

Sant og usant

Det er allment godtatt at diktet ikke er en sann fortelling om én enkelt person som har levd i virkeligheten. Ibsen har laget historien om en oppdiktet person ved navn Terje Vigen. Flere av elementene i diktet er slike som kan passe på mange personer. For eksempel var det flere loser i Grimstad-området som fikk barn i begynnelsen av krigsårene 1807–1814.

Fra kysten av Agder dro mange over til Danmark for å hente korn og andre matvarer under napoleonskrigene. Man kan finne dokumentasjon om dette i rettsprotokollene i sorenskriver- og byrettsarkivene, for eksempel i de tilfellene der vedkommende ble kapret av engelskmenn eller svensker. Noen av rettsreferatene er utgitt i sammendrag av J. Landgraff i Lidt fra gamle Dage i Nedenæs (1898).

Av og til ble noen få sekker eller tønner korn hentet i åpne skjekter, og andre ganger flere titalls tønner korn og andre varer i større fartøyer. Varene ble hentet i forskjellige byer på øst- og vestkysten av Nordjylland. Ofte ble varene og fartøyene oppdaget og kapret av fienden på tilbaketuren. Noen ganger ble nordmennene sendt til fangenskap i England, men andre ganger fikk de reise hjem i egen båt eller etter noen dagers eller ukers opphold om bord hos fienden.

Søren Bie Tellefsen

Sommeren 1919 var styrmann Nikolai Bie i Ålborg. Der ble han intervjuet av en avis. Intervjuet er gjengitt i Christianssands Tidende 16. august 1919. Bie fortalte at han var 74 år. Ifølge ham hadde Henrik Ibsen vært på Hesnes og hørt historier om Bies farfar og brukt noe av det i ”Terje Vigen”. Bie mente imidlertid at Ibsen også brukte historier om flere personer og la til noe selv. ”Det er tre eller fire figurer smeltet sammen.” Bies farfar var en av dem som reiste over til Flatstrand på Jylland og hentet bygg, ifølge Bie. Det gjorde han ved å ro med en 12 fots sjekte til Skagen, fortalte Bie og la til at farfaren også ble tatt av engelskmennene, men at han fikk ro hjem med sine tre tønner bygg.

Nikolai Bie var sønn av Ole Tellefsen Bie i Grimstad. Sistnevnte var sønn av skipper Søren Bie Tellefsen fra Grimstad og Ingeborg Olsen fra Hesnes. De ble gift i februar 1810 og Ole døpt i januar 1811 i Fjære. Søren Tellefsen er ikke å finne i folketellingen 1801. Det kan skyldes en opplysning som Nikolai Bie kom med i tillegg. Han fortalte at farfaren var til sjøs i 1801 og ble tatt til fange av engelskmennene utenfor Amsterdam.

Søren Bie Tellefsen døde 66 år gammel i 1853. Han var altså høyt oppe i de ”tress”. Men han var skipsfører og ikke los. Og han bodde og døde i Grimstad, ikke Fjære.

Selv om Christianssands Tidende kategorisk kaller Nikolai Bie for ”Terje Vigens sønnesønn”, er det usikkert om Søren Bie Tellefsens liv egentlig har spilt noen rolle for innholdet i diktet.

Terje Reinertsen

Noen har tenkt seg at den virkelige personen Terje Reinertsen må ha vært Ibsens rollemodell for Terje Vigen. Det er flere grunner: Mannen het Terje, han var los, han bodde på Hesnesøya, han ble gift og fikk barn under napoleonskrigene, og han ble gravlagt i Fjære. Hesnesøya hørte nemlig til Fjære sogn.

Men det er flere forhold som taler imot at Ibsen har brukt elementer fra Reinertsens liv. Reinertsen døde allerede i 1825. Da var han 46 år. Det ser ikke ut til at Reinertsen satt i engelsk fangenskap ifølge fangeoversiktene som finnes. Reinertsens kone, Guri Pedersdatter, døde ikke under krigsårene. De fikk barn helt fram til 1824. Reinertsens far levde helt til 1833. Og det er heller ikke kjent fra noen kilder at Terje Reinertsen skal ha rodd til Danmark etter korn. Daniel Danielsen kom til denne konklusjonen i en artikkel i Agder historielags årsskrift nr. 32 (1952).

Det kan legges til at Terje Reinertsen Hesnes og Guri Pedersdatter ble viet i Fjære i oktober 1813. Sønnen Peter ble døpt i november samme år, så også her kom vielsen på ”i en hast”.

Henrik Ibsen er på en måte knyttet til Terje Reinertsens familie av en spesiell grunn. I 1798 ble det holdt sjørett på Hesnes i anledning av at skipet ”Caritas” hadde forlist utenfor Hesnes. Mannskapet omkom, deriblant skipperen, Hendrik Ibsen fra Skien. Han var dikterens farfar. Skipperens kone hadde innkalt de to Hesnes-losene i 1798. Den ene var Reinert Terjesen. Det var han som døde i 1833, og som var faren til los Terje Reinertsen.

Enkefru Ibsen ønsket bevitnelse på at skipet gikk ned og at mannskapet omkom. Terjesen og den andre losen bekreftet at ”Caritas” forliste i november 1797 rett utenfor Hesnes ved et sted kalt ”Tejne-Dybet”, og at både skipper og mannskap omkom.

Henrik Ibsen kjente selvsagt til dette, og det er litt påfallende at han valgte å bruke Hesnes-navnet i diktet, og at dikthelten fikk samme fornavn som los Terjesens sønn.

 

Kilder

Statsarkivet i Kristiansand: Arkivene for Stiftamtmannen i Kristiansand, Nedenes sorenskriveri og Arendal byfogd

Daniel Danielsen: ”Er Terje Vigen oppdikta eller historisk?”, i Årsskrift for Agder Historielag, nr. XXXII (1952)

Landgraff: Lidt fra gamle Dage i Nedenæs (1898)

Stein Opsal: Hvem var Terje Vigen? (2007)