Category Archives: Uncategorized

Kodeskrift og hemmelig elskov

Av Kristoffer Vadum og Kyrre Thorsnes, hhv. forskningsleder og bibliotekar ved Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN / Publisert i Agderposten 17. februar 2017

bilde-1-kodeFoto: KUBEN/AAma.

[PDF av artikkelen slik den sto på trykk i avisa: kodeskrift-og-hemmelig-elskov-1kodeskrift-og-hemmelig-elskov-2]

Får du utslett av hjerteformede konfektesker og forventninger om amorøs sjelevrenging? I så fall kan vi trøste deg med at det finnes mer fordekte alternativer. Et eksempel på dette er Johanne Nielsdatters krypterte kjærlighetsbrev, som i mer enn 200 år har skjult beretningen om en hemmelig affære fra området rundt Regevig og Torjusholmen.

I en gammel urtemedisinbok som lenge har vært tilskrevet Edel Nielsdatter på Merdøgaard, ligger et innstukket hefte nedskriblet med merkelige hieroglyfer – en samling dypt personlige brev stilet til Edels storesøster, Johanne Nielsdatter Regevig (1751–1834). På det tidspunktet brevene ble skrevet må hun ha vært en ettertraktet ung dame på omkring 20 år. Ut fra intensiteten i betroelsene kan man lure på om ikke krypteringen er hovedårsaken til at de har overlevd gjennom århundrene.

Men selv om innholdet har interesse i seg selv, er noe av det særegne ved disse brevene nettopp den muren av mystikk de reiser gjennom selve skriftformen. Kodeskriften har på mange måter en paradoksal effekt. Den er ment å hindre uvedkommende i å tilegne seg stoffet. Men på samme tid er den eksepsjonelt godt egnet til å tiltrekke seg snushaner.

Så da de krypterte brevene ved en tilfeldighet ble gjenoppdaget i 2009, skapte det en del rabalder på lesesalen. Materialet – som nå befinner seg på KUBEN i Arendal – kunne rett og slett ikke legges tilbake på plass før chifferets hemmeligheter var avkodet.

Regevig-chifferet

Nå er arkivarer i og for seg vant med å forholde seg til uleselige kråketegn. Noen ganger kan man jo også få inntrykk av at tidligere generasjoner med vilje skrev på en slik måte at det skulle være uleselig for ettertiden.  Men med hemmelig skrift, det man i kryptologien kaller et chiffer, er saken annerledes. Der er det jo dette selve hovedsaken. Kvaliteten på et krypteringschiffer ligger nettopp i evnen til å forbli ubegripelig. Og der har Regevig-chifferet en del svakheter.

Teknisk sett er det chifferet vi finner i brevene et substitusjonschiffer – en type hemmelig skrift som i ulike varianter ble brukt i mange hundre år. Chifferet fungerer ganske enkelt ved at de normale bokstavene byttes ut med alternative symboler. Dette er i utgangspunktet en ganske effektiv form for kryptering. Men dersom metoden ikke brukes riktig, er skriften lett å dechiffrere. En åpenbar tabbe er å beholde mellomrom mellom ordene, og det var nettopp det Johanne Nielsdatter gjorde. Et hvert språk inneholder ord av ulik lengde. I vårt språk er det for eksempel et relativt lite antall ord på en, to eller tre bokstaver. Ved å gjette seg til de ordene i teksten som angir «i», «å», «og», «som», «med», «til» eller «på», har man raskt identifisert såpass mange symboler at det er mulig å gi seg seg i kast med lengre ord. I prinsippet var derfor Johanne Nielsdatters krypterte meldinger aldri særlig sikre. Kanskje ble de dechiffrert allerede i hennes egen samtid.

Det mørske alfabet

Regevig-chifferet er kanskje ikke noe vendepunkt i kryptografiens historie, men som kulturhistorisk fenomen har det likevel en slags utbredelse. Utformingen er nemlig beslektet med andre substitusjonsalfabeter man finner på omtrent samme tid. Nøkkelen som ligger til grunn er mer eller mindre sammenfallende med det såkalte «pigpen-chifferet», en hemmelig skrift som antagelig er mest kjent fordi frimurerne på 1700-tallet brukte det til å hemmeligholde sine arkiver. Avarter av dette må imidlertid ha eksistert omtrent overalt. Lignende chiffer brukes fortsatt av skolebarn, blant annet finner man det i Hakkespettboka. I mellomkrigstiden skal det ha blitt brukt i hemmelige meldinger utvekslet mellom fangene på Botsfengselet. Men mest interessant for vårt vedkommende er at det har klare likhetstrekk med det såkalte «mørske alfabet» som kan dokumenteres i norske bygder i siste halvdel av 1700-tallet.

Alt i alt vitner dette om noe man kanskje best kan krarakterisere som kodebevissthet. Regevig-chifferet er ikke bare et vilkårlig oppfunnet sett med skrifttegn som erstatter de enkelte bokstavene i alfabetet, men et systematisk oppbygd chiffersystem der de ulike tegnene utledes av en grafisk nøkkel.

Likheten med andre krypteringssystemer innebærer at Regevig-chifferet kan ha hatt en viss utbredelse. I prinsippet kan selvsagt Johanne og vennene hennes ha utviklet denne spesielle varianten på egen hånd. Men ut fra det som er sagt ovenfor er det langt rimeligere at skriften baserer seg på allerede kjente forbilder.

En indre krets

Spørsmålet er i neste omgang hvor godt kjent denne typen skrift var i lokalområdet. Krypteringen forutsetter en overensstemmelse mellom avsender og mottaker, og jo mer ekslusiv den er, jo mer impliserer den et element av fortrolighet. Et kompliserende element i den sammenheng er imidlertid at brevene ikke er bevart i original, men som avskrifter i et lite hefte bestående av brettede folioark. Selv om dette antagelig stammer fra Johanne Nielsdatters egen hånd, kan en lure på om krypteringen først og fremst er noe som har sneket seg inn ved selve avskriften, eller med andre ord, om brevene opprinnelig ble skrevet med vanlig skrift.

Brevene forteller nemlig med rene ord at de i noen tilfeller er kryptert av avsender. I ett av dem får Johanne spørsmål om hun ønsker å videreføre brevvekslingen, og om «det i så fall må skie med denne slags skreft, om der da nogen ubarmhiertig brekte mit brev og finde eders der udi, vilde de da enda blive lige kloge, baade paa vem det skal til saa vel som inholden.»

Ut fra disse premissene virker det rimelig å anta at skriften ikke var altfor godt kjent i lokalområdet. Hensikten var jo, som det sies i brevet, at den skulle hindre uvedkommende i å gjøre seg kjent med innholdet, og ikke minst skjule opplysninger om avsender og mottaker. Det kan dessuten se ut til at Johanne har benyttet seg av chifferet for å skjule sensitive opplysninger også i andre sammenhenger. I urtemedisinboka – som trolig også må ha tilhørt Johanne – benyttes chifferet til å kamuflere termer for “maanedstider”, “blod-pis” og andre forhold som tilhører intimsfæren.

Skrevet i stor hast

Brevenes kryptiske fremtoning gjør at man automatisk venter seg noe eksepsjonelt av innholdet. Problemet er kanskje at innholdet er litt for eksepsjonelt, eller mer presist, at det setter ord på følelser som ikke kan formidles, men først og fremst må deles. I praksis dreier det seg om en serie brev Johanne har mottat fra en eller flere beilere som – til tross for at hun ikke lenger ønsker deres tilnærmelser – fortsetter å bedyre sin interesse og uforstilte oppriktighet.

Mange av brevene er skrevet i fjerne himmelstrøk, men avslører lite av det som foregår på reisen. Tankene går til hjemtraktene og til Johanne – «Du er den eneste og første iomfru jeg haver saa høyt elsket, aag du bliver ogsaa den siste, enten ieg nyder den lykke at faa dig eller ikke.» Man fornemmer en slags lidende ung Werther i disse linjene, klar til å vende pistolen mot tinningen. Med tanke på at Göthe utga sitt verk i 1774, mens brevene stammer fra mellom 1770 og 1774, er en slik kobling kanskje ikke helt søkt.

Sjøsprøyt eller støy fra fjerne havnebyer lurer noen ganger under overflaten, men kun som et apropos: «Ieg havde meget at skrive, mens ieg maa afbryde formedelst skibet som dete brev kom med ligger nu seylferdig … Vi bliver seyl klar sist denne uge. Skrevet i stor hast som vel kan synes.» Men for det meste er det et indre liv, snarere enn en ytre verden, som avspeiles i brevene.

De sorte venusbruder

Vi vet lite om hvem disse beilerne var eller hvor mange det kan dreie seg om. Kun en av dem navngis, Christen Brekka, som tydeligvis da er i nederlandsk tjeneste. De undersøkelsene vi så langt har gjort i kirkebøker og lignende har ikke gitt noen holdepunkter om hvem dette kan være. Han forventer seg forfremmelse, men skulle ønske at dette kunne skje i Norge så vel som i Holland, «thi fuglen tragter dog gierne efter det rede den er fløyet fra». Det er vel rimelig å tenke seg at han her sikter til en forfremmelse i forholdet til Johanne.

I neste brev er han på den andre siden av Atlanterhavet, utenfor havnebyen Paramaribo i den nederlandske kolonien Surinam.  Her får tonen en nesten erotisk karakter. Fra der han ligger med skipet har han en deilig utsikt til hvordan de sorte venus-bruder bader. Klær har man ikke mange av. Han spør rett ut om Johanne kunne tenke seg å komme dit.

Ut fra de sparsomme opplysningene brevene selv gir, fremstår Christen Brekka dermed som et eksempel på de mange egdene som søkte tjeneste i Nederland og som ofte endte i oversjøisk fraktfart. Kanskje vendte han aldri tilbake. At dødeligheten var høy på disse ferdene, er velkjent.

Et element av risiko

Johanne ble i hvert fall ikke gift med Christen Brekka. Det var med skipperen Peter Larssøn (1744–1819) hun skulle vies til ekteskapet. Peter og Johanne var doble søskenbarn, hvilket innebærer at de var fetter og kusine på både mors- og farssiden, på samme måte som deres yngre søsken Edel Nielsdatter og Jacob Larssøn på Merdøgaard. Sammen slo de seg ned på Torjusholmen, hvor Johanne levde resten av livet.

Men samtidig har hun altså tatt vare på disse brevene gjennom et langt ekteskap – vel forvart i hemmelig skrift, som minner fra ungdommens svermeriske tilværelse. Dette elementet forsterkes ved at brevsamlingen også inneholder en avskrift av et sterkt bebreidende brev Johanne skrev til Peter da de fortsatt var forlovet. I brevet uttrykker hun forundring over Peters oppførsel etter at han brakte henne budskap om farens drukningsdød i Waterford i Irland – «Thi føren du kom iem priste ieg meg lykeligere, ia meget lykelig i at have funden en saa oprikgti ven, mens da ieg ventet at have trøst af min ven, er han dum.» Hun kan ikke forstå dette annerledes enn at Peters tidligere opriktighet er forandret, og skulle dette være tilfellet, ønsker hun å bli fritatt for forlovelsen. Så når var Peter dum? Brevet er ikke datert, men må stamme fra tiden etter farens død i juni 1774, og rimeligvis før hun giftet seg med Peter i januar 1777.

Levningenes budskap

Johanne Nielsdatters brevsamling blottstiller henne på flere måter. Det at hun har tatt vare på dem inn i ekteskapet innebærer et element av risiko. Og nettopp dette understreker den betydningen innholdet har hatt for henne. Som levninger, i kombinasjon med sitt usedvanlige innhold, bringer brevene oss nærmere de menneskene som skrev dem.

Peter og Johanne fikk ingen barn. Etter mannens død bodde Johanne på Torjusholmen sammen med sin nevø Jacob Jacobssøn Larssøn. Antagelig var det slik urtedagboka og de hemmelige brevene gled over i en annen gren av familien, og på den måten i mer enn 200 år kom til å forbindes med søsteren Edel Nielsdatter på Merdøgaard.

 

Kilder

Jacob Chr. Lund-Larssøns samling, PA-1330 (A 18/1980), KUBEN/AAma.

Bjørn A. Devik: «Det mørske alfabetet». Nord-Trøndelag historielag, årbok 1989.

Øyvind Bibsskog: Hemmelige språk og tegn. Oslo 1945.

Natt på museet

Av Jenny Eik Pilskog og Ingvild Velure, hhv. museumspedagog og rådgiver/historiker ved Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN / Publisert i Agderposten 19. januar 2017

Galleonsfigur Merete Haslund Foto: Agderposten (2009).

[PDF av artikkelen slik den sto i avisa: Natt-pa-museet-1 Natt-pa-museet-2]

Svart senker natten seg, i stall og stue. Det er vi vant til. Men at museene også gjør krav på sin del av denne tiden på døgnet, og inviterer publikum til arrangementer i det magiske mørket, er et nytt og spennende, men – viser det seg – svært forklarlig fenomen.

De siste årene har man kunnet observere et mangfold av nattlig aktivitet i museumsverdenen. Kultur- og naturhistoriske museer i inn- og utland har åpnet dørene for publikum på tider av døgnet hvor institusjoner som dette vanligvis er utilgjengelige og mørklagte. Lyset skrus ikke nødvendigvis på når publikum ankommer i sene kveldstimer heller, for ingrediensene i arrangementene er som oftest av det mystiske og litt skumle slaget. Da Aust-Agder kulturhistoriske senter – nå KUBEN – åpnet dørene for «Natt på museet» i oktober 2009, ble publikum hilst velkommen av en skvetten nattevakt, en mystisk bibliotekar og en levende gallionsfigur.

Men KUBEN er altså i godt selskap på dette området. Slottsfjellsmuseet inviterte i fjor høst til mørk høstvandring og jakt på gamle sagn- og eventyrfigurer. Historisk museum i Oslo arrangerte natt på museet i september, med temaet «Kropp, død og begravelse».  Men også blant de store internasjonale museene arrangeres det omvisninger og arrangementer på nattestid. Flere utenlandske museer, blant annet Natural History Museum i London, har til og med overnatting for barn og voksne, til høye priser og med utsolgte plasser mange måneder i forveien. Dette populære museumsfenomenet fortjener definitivt å undersøkes nærmere.

Pop-kulturell tiltrekningskraft

Felles for de fleste av disse arrangementene, er at de eksplisitt referer tilbake til – og ofte også låner tittel fra – den amerikanske action-komedien «Night at the Museum», basert på en barnebok skrevet av Milan Trenc i 1993. I filmen fra 2006 spiller Ben Stiller museumsvakten Larry Daley, som på sine første nattevakter ved Naturhistorisk museum i New York, opplever at både voksdukker og utstillingsobjekter våkner til liv. Filmen ble svært populær og fikk to oppfølgere, hvorav den siste gikk på norske kinoer så sent som i 2015. Filmene har det til felles at de spiller på museet som et sted som innbyr til, og med sine bygninger og utstillinger egner seg spesielt godt for, magiske og mystiske opplevelser.

Bakgrunnen for museumsfenomenet er åpenbart filmens iboende kvaliteter. Men det faktum at så mange museer lager arrangementer som leker med ideen om gjenstandssamlingenes yrende natteliv, og at folk går mann av huse for å være med, antyder at det også kan være en dypere forbindelse mellom filmen og museer. Med andre ord berører filmen noe grunnleggende ved hva et museum er og oppfattes som. Dette er sannsynligvis noe av grunnlaget både for filmens suksess og de ettervirkningene den har fått i museumslandskapet. Det filmen satte på dagsorden – at det finnes noe mystisk og uutgrunnelig ved museene, som først og fremst foregår når publikum vanligvis ikke får være til stede – er selvsagt også noe av grunnen til at museene lenge har vært en arena for pop-kulturell utfoldelse. Den meste kjente figuren som gjerne bruker museet som utgangspunkt for sine spennende eventyr, må være Donald Duck. I klassikeren «Gullhjelmen» fra 1954, for eksempel, finner han i museets vikingskip et kart som viser veien til en sagnomsust gullhjelm. Gjenstandens magiske kraft skaper forviklinger og fører til stormannsgalskap, i velkjent Donald-stil.

Tingenes historier

Museene kan med rette påberope seg et spesiale på nettopp de ekte tingene, altså objekter fra en fortidig virkelighet. Likevel; å se på en mer eller mindre alderdommelig gjenstand, er for mange av oss i seg selv ikke videre interessant. Får vi derimot vite mer om akkurat denne ene tingens spesielle historie, og supplerer det øynene ser med de indre bildene informasjonen måtte gi oss, kan gjenstanden ved fantasiens hjelp dra oss mot fortiden, ved at fakta fungerer som et springbrett for fantasien.

Ta for eksempel en av KUBENs mange gjenstander: et brunlakkert treskrin med lokk og dør, brukt til oppbevaring av et eller annet, det kan man se, men ikke enkelt å aldersbestemme og uten noe spesielt fascinerende ved seg.  Hvem skulle tro at nettopp dette skrinet, som verken er imponerende eller oppsiktsvekkende i seg selv, er en av KUBENs morsomste og mest spennende gjenstander? Opplysningen om at det er et velutstyrt reiseapotek fra midten av 1700-tallet, som fulgte 15 år unge dronning Caroline Mathilde på reisen fra England til Danmark høsten 1766, til det første møtet med hennes tilkommende, kong Christian 7 av Danmark, gjør sannsynligvis at skrinet brått blir mer interessant for betrakteren.

Sper man på med fortellingen om kong Christians utagering og sinnssykdom, og dronningens kjærlighetsforhold til og barn med kongens egen livlege, kan iakttakelse av gjenstanden gi en følelse av å være tett på både fortidige hendelser og personer. Hver gjenstand har med seg et mylder av ufortalte fortellinger. Hvilke av disse som aktiveres, avhenger av retningen fakta og fantasi styrer den som iakttar, og hvilke nye tankekonstellasjoner dette igjen avstedkommer.

Forestillinger om fortiden

Kan hende er det som professor i medievitenskap Anders Johansen hevder, nemlig at er det autentiske materialet er «verdifullt først og fremst som symboler på kontakt med en eller annen fjern eller fortidig virkelighet, dvs. som garantister for at denne kontakten virkelig er der – kanskje er det i mange tilfeller som slike relikvier snarere enn som egentlige kunnskapsgjenstander at vi stiller dem ut på museum». En opplevd kontakt med fortiden, som man jo vet at man aldri helt kan klare å gripe slik den egentlig var, fremstår også i 2017 som forlokkende. Museet er dermed, i kraft av sine samlinger, et sted hvor nåtid møter fortid.

Ikke minst krever denne kontakten med fortiden via gjenstandene, en stor dose fantasi. Og slik kan man si at det alltid har vært, helt fra de gamle greske musene brukte dem som lekegrind for kunstnerisk utfoldelse. Den greske termen «museion» – opprinnelsen til ordet «museum» – betyr nettopp «tempel for musene». Som arena for disse nå litt ullne skytsgudinnene for ulike typer kunst og vitenskap, har museene altså helt fra begynnelsen vært et sted hvor kunnskap og fakta møter diktning og fiksjon. Mange vil kjenne til det berømte biblioteket i Alexandria, et av verdens syv forjettede underverker, men den riktige termen for dette som institusjon var nettopp «museion».

Nattens annerledeshet

Karakteristisk for museet er altså at det er en arena hvor flere dimensjoner møtes; nåtid møter fortid, fakta møter fiksjon og fantasi. Hva er typisk for den andre viktige ingrediensen i de populære Natt på museet-arrangementene, nemlig nattlig mulm og mørke? Kvelden og natta kan kanskje best beskrives som fantasien og mystikkens tid på døgnet. Det meste fortoner seg annerledes i mørket enn i lyset, og mange steder fremstår som mye skumlere når det er natt. Selv det hyggeligste barnerom viser seg å ha monster under senga når mørket senker seg ved leggetid. Og kirkegårder, hvor man i dagslys helt uten kvaler kan spasere mellom gravene, forvandles på kvelds- og nattestid til uhyggelige steder man helst unngår.

Tar man dette aspektet ved natta i betraktning, blir det forståelig at nettopp museene med deres gamle bygninger og gjenstander, noen utstilt, andre godt gjemt i magasinene, fremstår som det perfekte stedet å utforske på fantasiens tid på døgnet. Natta forsterker den mystikken som allerede ligger latent i museet som sted, og setter fantasien vår sving. Når KUBEN om kvelden torsdag den 16. februar beholder lysene dempet og innbyr barn i skolealder til «Natt på museet», er dette i tråd med en forholdsvis ny, men likevel etter hvert velutprøvd og svært populær museumstrend. Og slik filmen som startet det hele har vist oss; de underligste ting har det med å våkne til liv i nattlig museumsmørke …

 

Kilder

Anders Johansen: «Museet i dagens mediesituasjon». Tingenes tale, Bergen 2002.

Excellencen fra Langsæ

Av Yngve Schulstad Kristensen, arkivar/rådgiver ved Aust-Agder museum og arkiv,  avd. KUBEN / Publisert i Agderposten 19. januar 2017

SAMSUNG CAMERA PICTURES Foto: Stein Mørk.

[PDF av artikkelen slik den sto i avisa: Excellencen-fra-langsae-1 Excellencen-fra-langsae-2]

For 100 år siden var skipsreder Christoffer Hannevig jr. en av landets rikeste og mest omtalte menn. I en alder av 33 år eide han i 1917 flere skipsverft i USA og Canada, hadde egen bank i New York og London og fast suite på Grand Hotell. Dette er en historie om krigsspekulasjoner, høy sigarføring, eventyrlig vekst, økonomisk havari og kampen om en tapt formue. Dette er historien om Excellencen fra Langsæ.

Historien starter i Arendal like etter det store bankkrakket som hadde rammet byen som et lyn høsten 1886. Norges sjøfartshovedstad, Arendal, lå nede for telling og mange hadde tapt store penger. Men krakket og alle konkursene hadde også skapt gode muligheter for å sikre seg rimelig eiendom og billige skuter. I alle fall for dem som hadde tilgang til kapital.

Familien på Langsæ

Våren 1888 overtok familien Hannevig prakteiendommen Langsæ utenfor Arendal. Eiendommen som lå i Barbu herred omfattet blant annet Aust-Agders eldste sveitservilla. Familien bestod av ekteparet Elfi og Christoffer senior, samt barna Edvard, Christoffer junior, Louis og Hans på henholdsvis 4, 3, 2 og 1 år. Den nyinnflyttede familien kom fra Kristiania, der far i huset hadde drevet som skipsreder. Han hadde imidlertid øynet nye muligheter lengre sør i landet. Han sikret seg Langsæ til spottpris fra hr. Consul A. Geelmuyden. Selgeren hadde vært nestkommanderende i Arendals Privatbank, banken som på mange måter hadde blitt symbolet på Arendalskrakket.

Allerede i mai 1888 etablerte Hannevig senior eget rederikontor i Arendal. Samtidig begynte han å sikre seg skip fra kriserammede redere i distriktet. Alle innkjøpt for en billig penge. Hans eldre bror, Edvard, så også muligheter i den kriserammede sørlandsbyen og flyttet etter. Brødrene Hannevig ble neppe populære på grunn av sine oppkjøp, men det var heller ikke planen. De ønsket bare å tjene penger, og det gjorde de. I løpet av tiden i Arendal ekspanderte Christoffer Hannevig senior sin flåte kraftig. I tillegg var han villig til å ta stor risiko ved blant annet å unnlate å forsikre skipene og kun forsikre lasten.

Retur til Kristiania

Denne historien kunne fort ha endt med at familien slo seg til ro i Arendal. Det var ikke bare rederivirksomheten som blomstret. Familien Hannevig vokste også. I løpet av tre år på Langsæ hadde barneflokken økt med to gutter. I tillegg til familien på syv bodde det i 1891 også et tjenerskap på Langsæ bestående av en husbestyrerinne, to tjenestepiker og en tjener. Alt lå til rette for at familien skulle bli arendalitter. Slik gikk det ikke.

Unge Christoffer Hannevig junior rakk så vidt å begynne på første forberedelsesklasse i Arendal, før familien plutselig flyttet tilbake til Kristiania sommeren 1892. Bakgrunnen for oppbruddet er usikkert, men det er grunn til å tro at Hannevig senior slet med å få innpass i det etablerte redermiljøet i Arendal.

Familien Hannevig ble boende i Kristiania frem til 1899. Da flyttet de til Borre i Vestfold, der faren hadde sikret seg eiendommen Vestmanrød. For å kjøpe gården i Borre, solgte han samme år Langsæ til Hr. Consul G. B. Evensen i Arendal. Eiendommen ble videresolgt til Arendal kommune, som i årenes løp brukte den til ulike formål før den til slutt ble gitt til Aust-Agder museet.

 

I farens fotspor

For Christoffer Hannevig junior ble det et kort opphold i Vestfold. Faren hadde planer for han. Som 16 åring ble han sendt til London for å gå i lære hos skipsmeglerfirmaet Andorson & Becker. Firmaet var opprettet av Harald Andorsen fra Mandal og var farens faste London-megler mens han drev rederi i Arendal. Direktørene i Andorson & Becker var faste gjester mens familien bodde på Langsæ. Som sønn av en av firmaets viktigste kunder, fikk Christoffer junior grundig opplæring under sitt London-opphold. Denne læren fikk han til de grader bruk for senere i livet.

Excellencen gjør sin entré

Christoffer junior returnerte til Norge etter fem år i London og prøvde å etablere seg som skipsmegler i Kristiania. Han gjorde seg imidlertid bedre bemerket i hovedstadens uteliv enn i shippingbransjen. I svart frakk med en hvit krysantemumblomst i knapphullet var han en kjent skikkelse i hovedstadens kafeer. Han gjorde seg bemerket med sitt gode humør og i vennegjengen gikk han under tilnavnet «Excellencen», gjerne forkortet til «Exen». Navnet skyldtes hans livlige vesen og løsslupne påfunn.

Det var utbruddet av 1. verdenskrig som skulle bane veien for Christoffer Hannevig junior. Katastrofen som rammet Europa sommeren 1914 malte slagmarkene røde og medførte at flere millioner av mennesker døde. Selv om Norge var nøytrale under hele krigen fikk norske sjømenn erfare krigens redsler. Hele 647 norske skip gikk tapt og om lag 1500 norske sjømenn mistet livet i løpet av krigsårene. Men som i de fleste konflikter oppstår det alltid økonomiske muligheter. Christoffer junior gikk i sin fars fotspor og utnyttet mulighetene som bød seg i krisetid. Han var i likhet med sin far også uredd for risiko.

Krigsspekulant og velgjører

Krigen skapte et enormt behov for skipstonnasje. De europeiske landene hadde et vitalt behov for varer fra bl.a. USA. Men tyske ubåter gjorde sitt for å stoppe forsendelsene. Hannevig junior så at det her var muligheter. Den 6. februar 1915 rykket han inn en annonse i avisen der han inviterte til aksjekjøp i hans nye rederi Transatlantic Motor Ship Company. Fraktratene var på dette tidspunktet skyhøye og Hannevig lot seg ikke affisere av tyske torpedoer. Aksjeinnbydelsen anses av historikere som startskuddet for den beryktede «jobbetiden». Perioden som blant annet er kjent for en ellevill aksjespekulasjon, spesielt med skipsaksjer.

Hannevigs rederiprosjekt ble en stor suksess og året etter kunne han dele ut en avkastning på 85 prosent til sine aksjonærer. Samtidig hadde han sett muligheter i det krigsnøytrale USA. De krigførende landene i Europa hadde rekvirert skipsverftene til krigsformål. I USA hadde verftene ledig kapasitet. Gjennom storstilt formidling av skipskontrakter til Europa hadde han skaffet seg nok kapital til å sikre seg flere skipsverft i USA. I løpet av 1916 og 1917 etablerte han også banker i London og New York, samt flere sjøforsikringsselskaper. I en alder av 33 år styrte han et imperium som dekket de fleste sider ved internasjonal shipping. I 1917 var hans formue vedsatt til 3,4 milliarder i dagens kroneverdi.

Hannevig var også glad i å bruke penger og han øste villig av sin rikdom. Noen av de som nøt godt av Hannevigs gaver var Røde Kors, Vigelandsparken, Christiania Roklub, «Understøttelse av trætte sykepleiersker» og kreftforskningen. Han opprettet også et forskningsfond til minne om matematikeren og austegden Niels Henrik Abel. I oktober 1917 skjenket han sågar Oslo en opera til en verdi av tre millioner kroner. Operaplanene skulle imidlertid falle i grus. Det samme skulle hans imperium.

Imperiet slår sprekker

Det som får imperiet til å slå sprekker skyldtes at USA gikk med i krigen på Storbritannia og Frankrikes side. For å få krigsmaskineriet i gang rekvirerte amerikanske myndigheter alle skip under bygging i USA samt skipsverftene, deriblant Hannevigs, mot et løfte om kompensasjon. USAs inntog i krigen bidro vesentlig til at 1. verdenskrig ble avsluttet 11. november 1918. For Hannevig gikk det også mot slutten. Krigen hadde skapt et enormt behov for skipstonnasje. Med freden endret dette seg vesentlig. Etterspørselen etter skip og transport stupte, og i kombinasjon med sviktende tider for finansnæringen skapte dette økonomiske utfordringer for Christoffer Hannevig jr. I 1921 ble både han og hovedselskapet i New York slått konkurs. Samme år ble hans virksomheter i Norge konkursbegjært.

Kampen om formuen

Christoffer Hannevig jr. var imidlertid ingen slagen mann og gikk til kamp mot amerikanske myndigheter for å få kompensasjon for eiendomsoverdragelsene under 1. verdenskrig. Hannevig klarte å få med seg norske myndigheter i søksmålet mot USA, i det som skulle bli kjent som «Hannevig-saken». Kampen skulle bli langvarig. På 1920-tallet forsøkte Utenriksdepartementet å forhandle med USA uten å lykkes. På slutten av 1930-tallet fremmet norske myndigheter på ny et erstatningskrav på vegne av Hannevig. I 1940 ble det etter langvarige diplomatiske forhandlinger mellom norske og amerikanske myndigheter enighet om å sette i gang, men 2. verdenskrig utsatte prosessen. Hannevig-saken ble gjenopptatt etter krigen, men lite hadde skjedd i saken da Christoffer Hannevig jr. døde i New York, som en fattig og barnløs mann, 11.juni 1950.

Hannevig-saken ble først avsluttet ni år etter Hannevigs død. I 1959 ble saken brakt inn for en amerikansk domstol hvor det norske kravet ble forkastet i sin helhet. Norske myndigheter hadde da fått nok. Den 12. juni 1959 ble det satt endelig punktum. Da vedtok den norske regjering en kongelig resolusjon i statsråd om ikke å anke Hannevig-saken.

Tilbake til Langsæ

Christoffer Hannevig jr. og hans eventyrlige historie gikk etter hvert i glemmeboken. I 1971 returnerte imidlertid deler av familien Hannevig til Arendal og Langsæ. Denne gang i form av dokumenter, protokoller og arkivesker. Christoffer Hannevigs yngste bror, Thor Olaf, som selv ble født på Langsæ i 1891, avleverte da familien Hannevigs bedriftsarkiver til daværende Aust-Agder-Arkivet. Arkivinstitusjonen holdt til i sidebygningen til Hannevig-familiens residens på Langsæ. Arkivet omfattet forretningsvirksomheten til Christoffer Hannevig jr., samt hans far og flere av hans brødre.

Historien om «Excellencen fra Langsæ» har dermed returnert til der den startet. I dag er Hannevig-arkivet fortsatt å finne på Langsæ. På KUBEN, som er en del av Aust-Agder museum og arkiv, er Hannevig-arkivene trygt oppbevart i klimastyrte magasiner. Her er Hannevig-arkivet, i likhet med de øvrige arkivene som institusjonen forvalter, tilgjengelig for forskere og andre historieinteresserte på KUBENs lesesal.

 

Kilder:

Geir Imst: Christoffer Hannevig. Gull, krig og krakk. Oslo 2009.

Et museum blir til – et hundreårsminne

Av Olav Haugsevje, samlingsansvarlig og fagansvarlig litteratur ved Aust-Agder museum og arkiv, avd. Ibsen-museet / Publisert i Agderposten 16. desember 2016

bilde-01Foto: G.L.

[PDF av artikkelen slik den sto på trykk i avisa:]

For 100 år siden ble et nytt museum etablert i Grimstad. Ibsenhuset og Grimstad Bymuseum åpnet dørene den 6. juni 1916, samme dag som Grimstad by feiret sine første 100 år. Dette skjedde på tross av intern spild, som ikke kan fortelles fullgodt, ettersom det ble fjernet noen sider av Ibsen-komiteens forhandlingsprotokoll. 100-årsjubileet er likevel en gyllen anledning til å se på hvordan dette museet ble til.

Et jubileum for jubileet

Museets 100-årsjubileum faller sammen med 200-årsjubileet for Grimstad by. Men dette var delvis tilfeldig. Grimstads jubileum ga et pådriv for et museum. Med bakgrunn i at Henrik Ibsen hadde vært apotekerlærling i byen i sin ungdom, startet en selvoppnevnt komite arbeidet med et Ibsen-museum allerede i 1909. Dette ble etterfulgt av et kommunalt initiativ for opprettelsen av et bymuseum. Det var en passende politisk satsing for en by som skulle fylle 100 år.

Det hadde riktignok lenge vært museum i byen. Dahlske skole (etablert 1796) hadde sin samling. De tidligste museer her i landet hadde gjerne tilknytning til skolene og ble ansett som dannelses- og utdanningsinstitusjoner. Arendal Skoles offentlige Bibliothek og Museum som ble etablert i 1832, er et tidlig eksempel på dette.

Ibsenhuset og Grimstad Bymuseum kom til å ta over deler av samlingene til Dahlske skole, men er ellers et museum som står i en nyere tradisjon. I Grimstad er det lokal patriotisme som danner bakgrunnen for museet, løsrevet fra skolene og bibliotekene.

Å synes i verden

Arbeidet med Ibsen-minnene i Grimstad og Fjære kan settes i sammenheng med turismen. Malermester Hans Hansen, med pennenavnet «Rep», startet en turistforening for Grimstad og omegn i 1908. Han tok initiativ til å få reist Terje Vigen-bautaen ved Fjære kirke, som ble avduket i 1906. «Rep» var også med i Ibsen-komiteen som planla museet.

Det var nok interesse for Ibsens litteratur (særlig «Terje Vigen»), men i minnepolitikken var hans tilknytning til Grimstad aller viktigst. Ibsen-minnene kunne vises tilreisende, og sette Grimstad på kartet nasjonalt og internasjonalt. Det vakte begeistring i byen da kirke- og undervisningsminister Jørgen Løvland i sin åpningstale den 6. juni, uttrykte at Grimstad med sitt Ibsen-hus hadde fått et verdensminne.

Blant folk i Grimstad kunne bymuseet oppleves som en sterk identitetsskaper og bidra til å gi tilhørighet, men det lå likevel stor symbolverdi i Ibsen (på linje med sjøfartshistorien) som internasjonalt fenomen og referanseramme.

Catilinahuset

Ibsen-komiteens plan var å kjøpe og innrede Ibsenhuset i Storgata til museum. Her var Ibsen lærling under apoteker Reimann 1843/44-47. Det ble satt i gang mange tiltak for å samle inn penger til huskjøpet. Det ble bl.a. arrangert soirée i Kristiania og sommerfest på Rønnes i Fjære. Underveis i Ibsen-komiteens arbeid viste det seg at også det andre apoteket, Catilinahuset, var til salgs. Dette skapte interne konflikter. Fire blad er klippet ut fra forhandlingsprotokollen. Derfor er det ikke er mulig å finne referater mellom 24. august 1909 og 28. juni 1911.  I møtet den 28. juni 1911 refereres det riktignok til hva «den engere komite» har arbeidet med siden sist. Det var også i dette møtet at medlemmene så nær som «Rep» og muligens en mann til, tilsluttet seg planen om å kjøpe Catilinahuset. Dette var Hus 13, Østregate 2. Ibsen var medhjelper her fra 1847-50. Dagens adresse er Henrik Ibsens gate 14.

Den 31. august 1914 ble huset kjøpt for 5000 kr., hvorav 1000 kr. kontant, resten i pantobligasjoner.

Til både Ibsen- og bymuseet kom det inn gaver. Mest kjent er vel gaven fra Henrik Ibsens sønn, Sigurd. Han fordelte eiendommer etter faren til kommunene i Kristiania, Skien og Grimstad. Til Grimstad kom spisestueinventaret som hadde stått i Kristiania. I tillegg fikk Grimstad frakk, flosshatt, paraply, blekkhus, briller med futteral, duk, fotografier.

I takt med samtiden

Den 16. juli 1914 ankom Ibsens spisestueinventar med dampskipet Tvedestrand. Inventaret ble umiddelbart brakt til Catilinahuset, enda bygget ikke var formelt overdratt museet.

«Møblerne er plaseret, saavidt gjørligt, paa samme Maate, som det stod i Digterens Bolig – Arbinsgate 1, Kristiania. Man har, med Henvendelse til Eierne av denne Gaard, forsøkt at erholde Tapeterne i Ibsens Spiseværelse; men da Lejligheten senere var oppudset, var disse ikke længer at erholde.»

Ut i fra hva Anne Eriksen skriver i boka Museum: En kulturhistorie, bør museet i Grimstad forstås som tidstypisk når det gjelder forvaltning av gjenstandssamlingen. Alle gjenstander museet hadde i sine samlinger, ble stilt ut. Man hadde ingen magasiner og så heller ikke noe behov for det. I 1920-årene begynte det å bli trangt om plassen i bymuseet. Museumsstyret ønsket et nybygg. Heller ikke da var tanken å etablere magasin for samlingene. Et nybygg skulle først og fremst gi plass til flere utstillinger.

Vaktrommet

Det er fort gjort å glemme at vaktrommet i Ibsen-museet er et dikterhjem. Mange kunstnerhjem er blitt museer: kunstneren ble båret ut av huset ved livets slutt, og museet kunne flytte inn. For mange museer har det riktignok ikke vært slik. Dette gjelder også for Ibsenhuset i Grimstad.

Både i selve apotekets utsalg og i bakværelset – kalt vaktrommet – hadde det etter Ibsens tid blitt satt opp nytt veggpanel. Dette ble fjernet under forarbeidet. Det originale inventaret fra apoteket fikk man etter sigende tilsendt fra Norges Farmaceutiske Forening, som hadde overtatt det fra apoteker Arntzens enke.  Beholderne til urtene måtte skaffes fra andre steder og noe inventar måtte nyproduseres. Arbeidet med vaktrommet – hvor Ibsen hadde fått tilvist seng, stol, bord, hvor han skrev og studerte og var sammen med venner – ble for alvor forsøkt dokumentert en tid etter åpning. Det kan være verdt å stoppe opp ved rekonstruksjonen av dette bakværelset.

Hollenderen

I 1916 ble museet besøkt av en maler og grafiker av hollandsk opprinnelse, men med bopel i Kristiania. Han het Louis Lacomblé (1862-1928). Museet kom senere til å gi ham et oppdrag. I hovedstaden skulle grafikeren intervjue Ibsens gamle venn og grimstadværing Christopher Due om hvordan apoteket og vaktrommet var innredet på Ibsens tid.

Due hadde stilt vennlig opp da det i 1909 ble tale om å gi ut hans Ibsen-erindringer i bokform, til inntekt for museet. Nå i 1917 var han museet til hjelp igjen. Lacomblé forela ham mål og beskrivelser av møblene som museet mente hadde stått i vaktrommet den gang. Due skulle altså framkalle for sin erindring de to værelsene i Grimstad 67 år tilbake i tid. Det var ikke en lett oppgave, enda Due var høyst åndsfrisk. I et brev datert den 15. januar 1917, skriver Lacomblé til Karl O. Knutson i Ibsen-komiteen:

«For at hjelpe Due´s hukommelse, hadde jeg skisset vedlagte perspectiviske tegninger av værelset og innredet det som han hadde beskrevet det for mig, da jeg var sidst oppe hos ham, og javel; da han saa tegning A, saa kom der et smil i hans ansigt. Ja, akkurat saa, der stod sengene, og der pulten.»

Underbenklærne

Videre stiller Lacomblé spørsmål om skapet som var skissert i tegning A):

«Kan de ikke huske nogen anledning at han brukte skapet? Saa tænkte han et ögonblick. Javel, han hadde seet, at han satte ind kopper der; han fik jo sin frokost og aftensmad sendt op til sig, og da han var færdig, saa satte han ind i skapet.” Men hvortil mer brukte han skapet? Ja, det huskede han ikke. Jeg tænker det var vel et bergningskap for allt mulig, thi det lille Ibsen eiede; det var jo svært lidet. Men kuffert eller saadant for at lægge klær ind? “Nei, saadant havde Ibsen ikke.” Klær! Men saa kom Due frem med sin bog (han læser uden briller, og han er født 1827) og fortalte den bekjendte historien om underbenklærne. Ak ja, av klær hadde han vel ikke saa meget, at han kunde ha den luksus af ett særskildt klæderskap, kroker hjelper i saadant fald ogsaa (bemerkning av mig).»

Due leste opp historien om underbenklærne, som henspiller på at Ibsen måtte klare seg uten både dette og etter hvert også strømper. En gang Ibsen kurtiserte en pike i byen, kalte kameratene det for «kjærlighet uten strømper». Dette står i Erindringer fra Henrik Ibsens Ungdomsaar, 1909. Noe skap kom ikke inn i vaktrommet.

Lacomblé stilte også en god del ledende spørsmål til sin hjemmelsmann. Due ble spurt om vaktværelset hadde gardiner. Due benektet dette og tilføyde at gardiner heller ikke var så vanlig den gang. Lacomblé var tydeligvis ikke fornøyd med svaret:

Men saa sa jeg da: “Det hændte vel naar dere hadde møte hos Ibsen, og dere skulde spille boston, at Ibsen sa: “Træk ned gardinet, saa folket ikke  kan kikke ind” saa gik der et lys op for ham. Ja, der fandtes gardiner; rulgardiner, (…)»

Etter Dues beskrivelser fant museet en måte å ordne inventaret på. Likevel satte mann opp bilder og minner fra Ibsens eldre dager. Dette ble senere gjort om.

Utfordringer

Ut i fra fotografier fra åpningen av museet i 1916 er det tydelig hvor lite tilrettelagt det er for å ta imot store folkemasser ved museet. I bymuseets årsberetningene fra 1920-årene og framover, ble behovet for nybygg meldt inn årlig som den viktigste saken. I tilknytning til nybygget ønsket man et parkanlegg. De norske museene hadde tradisjoner for å arrangere stevner og folkefester. En slik funksjon kom Ibsenhuset og Grimstad Bymuseum aldri til å få.

Interessen for norske museers folkefester kom uansett til å dale med tiden. I dag finnes helt andre utfordringer. I 2006 ble museet gjenåpnet som et rent Ibsen-museum. Ibsens spisestue er utlånt til Ibsenmuseet i Arbins gate, hvor det opprinnelig stod.

Interessen for Ibsens tid i Grimstad er stor, men publikum stiller også forventninger til formidlingen av Ibsens litteratur, også den delen av forfatterskapet som ikke ble skapt i Grimstad. I presentasjonen av diktverkene kan konkrete gjenstander i apoteket og vaktrommet også stille seg i veien for forståelsen. Det er tross alt ingen direkte sammenheng mellom gjenstandene og litteraturen.

I motsetning til de fleste kunstner- og dikterhjem er ikke vaktrommet hvor Ibsen levde i over tre år, utformet av ham selv. Han måtte som best han kunne innfinne seg med de forholdene han ble tildelt. Likevel er vaktrommet et rom der det passer godt å fortelle om skuespillet om den romerske opprøreren Catilina. I selve apoteket får publikum se hvor sentral latin kunne være i hverdagen i 1840-årene.

I dag er museene i Grimstad del av Aust-Agder museum og arkiv IKS. Målsetningen i Henrik Ibsens gate 14 er å vise Ibsens betydning i verdenslitteraturen, uten å glemme det unike ved Grimstads lille bit av historien.

 

Kilder

Christopher Due: Erindringer fra Henrik Ibsens Ungdomsaar. [Grimstad]: Ibsen-komiteen i Grimstad, 1909.

Anne Eriksen: Museum: En kulturhistorie. Oslo: Pax, 2009.

Kino som demokratisk kampsport

Av Thomas V.H. Hagen, historiker ved Stiftelsen Arkivet / Publisert i Agderposten 25.11.2016

aladdin-verdenstheater-13-5-1941Fra Bjørn Furuborgs fotosamling.

[PDF av artikkelen slik den sto på trykk i Agderposten: Kino-som-demokratisk-kampsport-1 Kino-som-demokratisk-kampsport-2]

Det tredje riket forsøkte å erobre verden ikke bare gjennom militære triumfer, men også gjennom kino som massemedium. Dette er velkjent og solid dokumentert. Men hvordan reagerte kinoene og publikum i Norge på denne utfordringen? Og hva har dette å fortelle oss i dag?

Kino kan ses som en viktig politisk og sosial arena der det norske demokratiet møtte den nasjonalsosialistiske utfordringen under andre verdenskrig. En måte å undersøke dette på, er å studere det som kan kalles hverdagsmotstand på kino, altså våpenløs, uorganisert og gjerne spontant framført motstand. Å studere hverdagsmotstand gir tilgang til den skjulte samtalen om okkupasjonen som vanligvis var unndratt myndighetenes kontroll. Samtidig åpner den for å se på publikums innflytelse på kinopolitikken. Det «trykket» som okkupasjonen skapte, var ikke et resultat av en monolittisk, ovenfrastyrt okkupasjonspolitikk, men en kontinuerlig forhandlingsprosess der ulike gruppers behov, interesser og krav dels kolliderte, dels blandet seg med hverandre. Dette ses blant annet på sensurfeltet. En rekke filmer som ble stanset og fjernet fra distribusjon, ble sensurert på grunn av reaksjoner fra publikum som tyske og/eller norske myndigheter anså for å være uønskete eller direkte farlige. Nedenfor skal hverdagsmotstand på kino som tema belyses med et par eksempler fra Saga kino i Arendal. Men først litt om hva som var kinosituasjonen i Norge.

Krigens kinolandskap

Det fantes rundt 300 faste kinoer i Norge i 1940. 40 prosent av disse var kommunalt drevne og disse sto for rundt 90 prosent av det totale kinobesøket. De øvrige kinoene var foreningskinoer eller private kinoer. Blant de få byene som ennå ikke hadde kommunalisert kinodriften i 1940, var Arendal, der stedets kino ble drevet av selskapet AS Arendal Kinoteater med Eivind Feragen som kinosjef.

Ulike aktører ønsket å bruke kinoene til å fremme bestemte politiske, ideologiske, kulturelle, sosiale og økonomiske mål. Som kanal for tysk kulturpropaganda ble kinoene pålagt å vise tysk filmrevy og tyske filmer. Som utstillingsvindu for NS ble kinoene pålagt å vise reklame for NS, norsk filmrevy og norske propagandafilmer.

Monopol på levende bilder

Det er viktig å huske at kinoene på denne tida hadde monopol på nyhetsformidling i levende bilder. Dette betød at nordmenn – og tyskere i Norge – søkte til de norske kinoene for å få med seg siste nytt. For den norske sivilbefolkningen var kino en billig og relativt risikofri fritidssyssel i en tid da andre kulturtilbud forsvant eller radikalt endret karakter.

Kino var et sted der kryssende og skiftende interesser og behov gjorde seg gjeldende. Den tilbød virkelighetsflukt, men innebar samtidig virkelighetssøken; et kinobesøk kunne gi avspenning, men fylte også et behov for spenning; kinosalen kunne skape en illusjon av å være et frirom, men var samtidig en arena som ble nøye overvåket. Kino var et sted som ga publikum følelsen av tilhørighet, samhold og friheten til å velge. De kunne velge om de ville gå på kino i det hele tatt, hva de skulle se og hvordan de skulle te seg i møtet med de opplevde.

Hverdagsmotstand

Å gå på kino under krigen var på mange måter omtrent som å gå på kino i dag, naturligvis. Men noe var også svært forskjellig. Som lyden av publikum. Dette hadde ikke noe med krigssituasjonen å gjøre i utgangspunktet, men hadde sammenheng med at det helt fra filmens barndom hadde eksistert en helt annen form for dominerende kinokultur som vi ikke lenger er så vant med og som handlet om publikums aktive og kroppslige innlevelse i det de så på lerretet. Det kunne formelig syde og koke i kinosalen. Det fins flere beskrivelser av dette fra hele landet. Støynivået avhang naturligvis av filmen som ble vist og den lokale visningssituasjonen. En film som publikum slett ikke forholdt seg passive til, var Leni Riefenstahls Olympia-film fra 1936. Den ble vist over hele landet under krigen. Her er en stemningsrapport fra Vardø, nedskrevet etter krigen:

Det var ganske mange tyskere på kino, og de klappet og ropte hurra hver gang Hitler viste seg på ‘duken’. Det gikk ikke lenge før ungene fikk nok og gikk til motangrep. Når det norske flagg ble vist på teppet, var det de som ropte hurra, men når Hitler viste seg, ble han møtt med piping og fy-rop. Det var et leven uten like.

Grensene for hvor langt en kunne gå, ble tøyd og testet ut. Fem hovedtyper av responsytringer kan singles ut: mishagsytringer (piping, buing, nedsettende bemerkninger), bifallsytringer (jubel, applaus, tilrop), overdrivelse, ironi (kremting, hosting) og sarkasme.

Kinoforestillingene hadde karakter av å være en slags doble forestillinger, der det som foregikk på lerretet bare var ett aspekt og ikke alltid det viktigste. Vel så stor oppmerksomhet fikk det som foregikk i selve kinolokalet. Når mørket senket seg i salen, spisset regimet ørene.

«Det er jo liten vits i å risikere livet for en filmfremvisnings skyld»

Eivind Feragen valgte som kinosjef å legge seg på en ikke-konfronterende linje. Allerede tidlig under krigen måtte han ta et valg. En dag ble han stanset av den tyske Stadtkommandanten på gata, som ga beordring om at en film han ikke likte måtte tas av plakaten øyeblikkelig. Feragen bøyde av. Som han selv formulerte det senere: «Det er jo liten vits i å risikere livet for en filmfremvisnings skyld». I likhet med alle andre kinoer i Norge ble Saga utsatt for press fra tysk hold og fra NS om blant annet å sette opp mer tysk film. Kinoen kjørte på denne tida to ulike programmer i uka, i henholdsvis tre og fire dager hver. Da kinoen fikk beskjed om å kjøre like mange tyske som skandinaviske filmer, ble det satt opp tysk film mandag-onsdag og skandinavisk torsdag-søndag. Dette var et forsøk fra Feragens side på å begrense virkningene av kravet om 50 prosent tysk film, ettersom kinobesøket var størst i helgene. Slik ble det også oppfattet fra tysk side. En anmodning om å bytte om på dagene, ble ikke etterkommet. Det er likevel ikke slik at programmeringen av skandinavisk film i helgene nødvendigvis må forstås som en motstandshandling fra kinoledelsenes side, men som en handlemåte som ivaretok behovene til den tross alt viktigste publikumsgruppen, nemlig det lokale publikum. Dermed ble driften også sikret økonomisk.

Feragen-sitatet ovenfor kan tolkes i retning at film og kino ble sett som et uviktig samfunnsområde. Men det kan også tolkes som at han mente at det som sto på spill, var langt viktigere enn en enkelt kinoforestilling. Kino var ett av de stedene der kampen om opinionen ble utkjempet. I så henseende kan betydningen knapt overvurderes. Kinosjefer og kinostyrer rundt om i landet handlet forskjellig. Noen valgte tidlig konfrontasjon stilt overfor nye påbud og krav fra tysk side og NS, med det resultat at de i regelen ble skiftet ut. Mange ble nok skiftet ut selv om de holdt en relativt lav profil, men ganske mye av førkrigs-kinosystemet overlevede tross alt og bidro til å dempe muligheten for å utnytte kinoene som en effektiv kanal for NS-regimet.

«Provoserende holdning» og «forkjølelsessymptomer»

Visning av reklameplater fra lysbildeapparat inngikk som en obligatorisk del av kinoprogrammet. Denne delen av forestillingen var mest utsatt for subversive publikumsresponser. Så også i Arendal. I mai 1941 oppsto det uroligheter på Saga under visning av en reklameplate som viste miner utenfor norskekysten med overskriften «Englands forbrytelse». Det endte med at norsk politi måtte rydde salen etter tysk ordre. I en tysk etterretningsrapport heter det at arendalspublikummet hadde vist en «provoserende holdning» overfor tyskere og at det var derfor de hadde måttet gripe inn.

Den kanskje aller mest utbredte formen for hverdagsmotstand på kino kom til uttrykk gjennom det som snart ble kalt «forkjølelsessymptomer». Ved at dette begrepet kom i sirkulasjon via de illegale avisene, ble det skapt et felles språk for å forstå hosting, harking, snufsing og kremting som ironiske responser som tilkjennega hverdagsmotstand. Og når «forkjølelse» som merkelapp først var etablert, hadde den en smittende effekt på kinoatferden. I seg selv var «forkjølelse» en slags eufemisme, en metafor: den er jo relativt ufarlig og den er «typisk norsk» i den forstand at vårt klima godt legger til rette for den slags symptomer. Hvem kunne tas for noe så uskyldig som å ha renset strupen?

«Der flyr Hess!»

Den 19. september 1941 var gymnasklassene i Arendal samlet på Saga kino for å overvære en skoleforestilling. Den første forfilmen handlet om flyvning. Det var under visning av denne at en frimodig elev plutselig ropte: «Der flyr Hess!» Dette utløste lattersalver, piping og muntre tilsvar fra andre elever: «Nei, der flyr Hess!» Opptrinnet endte i første omgang med at rektor Johan Hegebø og lektorene Adolf Sørensen og Sigurd Bruland ble arrestert. Etter få dager ble rektor Hegebø løslatt, mens Sørensen og Bruland, og i tillegg lektor Oskar Olsen og elevene Tor Dahl Paulsen og Yrje Bruland, ble varetektsfengslet for åtte uker. Ifølge det tyske sikkerhetspolitiet var dette tredje gang at elever ved Arendal gymnas sto bak en slik «lukket demonstrasjon» på kino.

Bakgrunnen for tilropet var at Hitlers stedfortreder Rudolf Hess i mai 1941 hadde fløyet til Storbritannia, angivelig for å slutte fred. Ved ankomsten ble han umiddelbart arrestert. Hitler erklærte Hess for sinnssyk og stemplet ham som landsforræder.

Kilden til begge de to demonstrasjonene på Saga kino som er omtalt ovenfor, kommer fra tyske etterretningsrapporter som ble utarbeidet av Sicherheitsdienst (SD) og sendt tilbake til Berlin. Formålet med disse meldingene, som ble lest nøye av Rikskommissariatet og Wehrmacht i Norge, var å gi beslutningstakerne i Berlin et mest mulig umaskert bilde av den generelle stemningen i det okkuperte Norge. Innenfor kulturfeltet var kino ett av de områdene som ble kartlagt og nøye overvåket.

Det var ingenting bagatellmessig eller uskyldig ved opptrinnene på Saga som er beskrevet ovenfor. Tvert om er de eksempler på hvor stor betydning kinoene hadde som demokratisk arena.

Ballongen og tegnestiftene

Hverdagsmotstanden peker på kinoens grunnleggende flertydighet. Kino åpenbarte bristen i det nasjonalsosialistiske prosjektet. Ved at den demonstrerte hvor forskjellige oppfatninger, verdier og følelser mennesker kunne ha – både på lerretet, i salen og i livet for øvrig – minnet den om at en annen samfunnsorden enn den okkupasjonsmakten og NS tilbød, fortsatt var mulig. Kinoene bidro sånn sett til at det demokratiske, liberale sivilsamfunnet aldri bukket under, til tross for den massive undertrykkelsen. Propagandaens idealisering av det nasjonalsosialistiske samfunnet var som en stor og imponerende ballong – men kinogjengerne var væpnet til tennene med tegnestifter.

Kunnskap om hvordan publikum og kinoene i ulike land håndterte det totalitære presset før og under andre verdenskrig, kan gi verdifulle perspektiver på hvordan sivilsamfunnet og sosiale medier kan stå imot antidemokratiske krefter også i dag.

 

Kilder

J. Haugen, Gateslaget mellom hirden og ‘jøssinger’ utenfor Aladdin Kino i mai 1941, i Egde 40, 1/2016: 16-17

[P. Sjeggestad], Kino i byen vår, Arendal 1968

S. Ugelvik Larsen m.fl. (red.), Meldungen aus Norwegen 1940-1945: Die geheimen Lageberichte des Befehlshabers der Sicherheitspolizei und des SD in Norwegen, München 2008

Krakket i Arendal – en fortiet historie

Av Hilde L. Austarheim og Karl Ragnar Gjertsen, begge er konservator NMF ved Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN / Publisert i Agderposten 11. november 2016

bilde-4-krakketTegning: Tore Knutsen.

[PDF av artikkelen slik den sto på trykk i avisa: Krakket-1886-1 Krakket-1886-2]

Høsten 1886 ble byen rammet av et krakk da Arendals Privatbank ble slått konkurs. Flere banker, rederier og bedrifter fulgte etter på løpende bånd. I år er det 130 år siden disse dramatiske hendelsene. Lørdag 19. november åpner vi en kulturhistorisk utstilling om krakket i Arendal på KUBEN.

Krakket ble en katastrofe for byen og distriktet rundt og er en viktig del av Arendals historie. Likevel har denne vanskelige historien i liten grad blitt formidlet til et allment publikum. I ettertid skulle det ikke snakkes om dette i den tidligere så rike byen. Den sterke historien om krakket i Arendal ble i stor grad feid under teppet innen de ledende kretser i byen og har heller ikke fått stor plass i historieskrivingen. Overraskende mange har gitt uttrykk for at krakket i Arendal har vært et begrep uten lokalt innhold. I mange år ble krakket for det meste forklart med den vanskelige overgangen fra seilskip til dampskip. Kanskje var fallet for stort og for smertefullt for dem som opplevde det og sto de sentrale aktørene nær.

Johs. G. Torstveit har beskrevet krakket i boka Storsvindel bankkrakk og nytt politisk parti Arendal 1886-88 som kom ut i 2012 og i ny utgave i år. Torstveit kaller bankkrakket i 1886 og hendelsene før og etter for «svarte hol» i byens og fylkets historie.

Fra Arendals Privatbank til Det norske arbeiderparti

Den 28. september holdt Arendals Privatbank stengt på grunn av mangel på kontanter, og banksjef Axel Herlofson måtte forlate sin post. To dager etter ble banken slått konkurs. Dette var første gang en forretningsbank gikk konkurs i Norge. I kjølvannet fulgte konkurser i byens næringsliv og flere bankkonkurser, og konsekvensene spredte seg som ringer i vannet langt utover byens trange grenser. Den ene konkursen dro den andre med seg, og med dem tap av arbeidsplasser og det daglige brød.

Arbeidere på sagbruk og skipsverft, sjøfolk og skogsarbeidere mistet arbeidet sitt, og byen var i oktober 1886 på randen av opprør. Innsamlingsaksjoner og nødsarbeid ble satt i gang, mens næringslivet forsøkte å stable seg på beina igjen. Flere utvandret til Amerika.

Arbeiderne organiserte seg i Samhold-foreninger, som ble dannet på grunnlag av folkelige bevegelser som avholdslosjer og samtalelag. Det ble organisert demonstrasjonstog til amtmann og byfogd og streiker og aksjoner mot nedsettelse av lønna.

Sommeren 1887 inviterte Samhold til landsmøte i Arendal for arbeiderforeninger fra hele landet. Møtet ble holdt i august i Loge Sigholds Mindes lokale ved Ormetjern. Til møtet i Arendal kom 29 representanter fra 19 ulike foreninger i landet, bl.a. fra Kristiania, Kristiansand og Bergen. Her ble Det norske arbeiderparti stiftet i august 1887.

Bølgene av konkurser

Konkursene kom i to store bølger; den ene i høsten 1886, den andre vinteren 1887. Konkursbehandlingen for Arendals Privatbank startet 30. september, og den 2. oktober 1886 sto det å lese i avisene at banken var konkurs. Dette skulle utløse en hel rekke nye konkurser utover høsten og vinteren. Etter at brødrene Axel og Oscar Herlofson måtte levere sitt bo til skifteretten fulgte flere store bedrifter som disse eide, helt eller delvis: Strømsbo Høvleri, Skarpnes Teglverk, Arendal Bryggeri og Svinodden Værft, med til sammen 187 arbeidere. Deretter fulgte bedriftene Skarvedalen Dampsag, Terneholmen Dampsag, Savona Sæbefabrik og Arendal Mekaniske Værksted med til sammen 155 arbeidere. Hele 20 firmaer ble tatt under konkursbehandling i oktober og november 1886. Et år senere skulle det vise seg at brødrene Herlofsons gjeld var på 6 millioner kroner, noe som den gangen tilsvarte kostnadene for bygging av 43 trefoldighetskirker!

Den 14. desember vedtok forstanderskapet i Arendals Sparebank å levere bankens bo til konkursbehandling. Banken tapte en million kroner, 400 000 kroner mer enn de hadde i fondsmidler. Arendals Sparebank var landets fjerde største sparebank, bare Kristiania, Bergen og Trondheim hadde større sparebanker.

I årene 1886-87 ble i alt 137 bo tatt under konkursbehandling i arendalsområdet. Mange av de rikeste i Arendal fikk sine formuer kraftig redusert, men en del forretningsmenn klarte seg gjennom krakket og fortsatte som før. Verre var det for en rekke mindre næringsdrivende, håndverkere, utstyrsleverandører, bønder og skogeiere. Flere bønder måtte gå fra gårdene sine, mens andre klarte å bli sittende, men med stor gjeld. Å få sitt bo under konkursbehandling var imidlertid ikke det samme som å gå konkurs. I mange tilfeller fant en minnelige ordninger.

Krakket førte til at byens og distriktets økonomi gikk i stå. Skipsrederne solgte skipene sine for å unngå ytterligere tap, men i slutten av 1880-årene var det en forbigående forbedring. Den resterende kapitalen i landsdelen ble spredt.

Arbeidsløshet og nødsarbeid

Med konkursene fulgte arbeidsløshet. Mellom 1500 og 1700 arbeidere ble arbeidsløse. Omkring 1150 av disse bodde i selve arendalsområdet, men følgene av krakket nådde også folk som bodde i indre bygder i Agder og Telemark. Også nærmere 500 skogsarbeidere langs Nidelvvassdraget mistet arbeidet, og i tillegg kom alle som drev med transport, ikke minst av skipstømmer. Ved Vikkilen i Fjære, som var fylkets viktigste område for skipsbygging, hadde arendalsborgerne skip på beddingen. Disse ble ikke innløst fordi rederne var gått konkurs.

Minst 150 arbeidere ble arbeidsløse etter 36 andre konkursbo i arendalsområdet i den andre konkursbølgen. Skipsredere som ble rammet av konkurs måtte kalle hjem sine skip. Omkring 400 sjøfolk fra arendalsområdet mistet arbeidet.

Det største nødsarbeidet ble satt i gang i offentlig regi. Alle var enige om at ny vei fra Hotellbrygga utenfor Langbrygga til Barbu brygge var et prosjekt som måtte gjennomføres for å skaffe områdene øst for Arendal bedre veiforbindelse. Prosjektet gikk ut over bygrensen og involverte derfor både kjøpstad og amt (fylke). Et stort demonstrasjonstog den 16. oktober hadde vært en vekker for offentlige myndigheter, og allerede den 24. oktober ga staten positivt svar. Dagen etter var organiseringen av nødsarbeidet i gang.

Utvandring og nedgang i folketall

Krakket fikk negative ringvirkninger i hele regionen i mange år etterpå, også for sjøfartsbygder- og byer utenfor Arendal. 1870-tallet var utvandringen i vårt fylke begrenset, men fra tidlig på 1880-tallet deltok også folk fra Aust-Agder i emigrasjonen. Fra Arendal reiste da opptil 250 mennesker hvert år. Det toppet seg i 1887, rett etter krakket, med mer enn 600 utvandrere fra Arendal. Deretter falt tallet igjen, og stabiliserte seg på omkring 100–200.

Etter 1886 stagnerte byveksten i alle byene i Aust-Agder, og folketallet gikk ned i hele fylket. Dette var en helt spesiell utvikling, sammenlignet med andre norske fylker. Det er nærliggende å tenke seg en sammenheng med krakket i Arendal. Av tettstedene i Aust-Agder er det bare Eydehavn og Evje som hadde vekst, steder som ikke var involvert i seilskuter. Risør, Grimstad, Lillesand, Tvedestrand og Lyngør hadde alle en betydelig tilbakegang.

Arendal hadde en svak tilbakegang i folketall fra 1891 til 1910, og deretter en svak vekst. Forskjellen kan forklares med at Arendal hadde framgang som servicesenter for hele fylket, og som administrasjonssted og som industriby. Dette ga en viss kompensasjon mot nedgangen i skipsfart. De andre byene i Aust-Agder ble i større grad rammet av at seilskutenæringen ble trappet ned fra 1880-årene.

Befolkningen i Aust-Agder gikk tilbake, og ikke før i 1970 var folketallet oppe på samme nivå som i 1890. I 1904 var Nedenes amt det eneste i landet med befolkningsnedgang. Her var overvekt av tuberkulose, sinnslidelse og lav levealder i forhold til gjennomsnittet i landet. Landsdelen som hadde blomstret på 1800-tallet på grunn av skipsfarten, gikk i dvale og ble en utkant. På 1900-tallet framsto Sørlandet som et sjarmerende, men akterutseilt, sommerparadis. I senere tids levekårsundersøkelser kommer Arendal og Aust-Agder dårlig ut, og det kan være grunn til å stille spørsmål om de «seige strukturene» kan spores helt tilbake til disse vanskelige nedgangstidene for landsdelen.

Utstilling på KUBEN

På KUBEN presenterer vi en visuell opplevelsesutstilling hvor vi viser miljøet i Arendal i 1880-årene, sentrale aktører og krakkets dramatiske hendelser og konsekvenser. De besøkende blir selv brikker i «Krakket-spillet» med eiendommer og firmaer i 1880-årenes Arendal. Professor Erik Reinert gir innblikk i fenomenet økonomiske krakk og kriser i et videre perspektiv både i tid og sted gjennom en film i en ramme av Arendal by, kalt «Fra gjeldskrise til jubelår». Og de besøkende kan selv holde flammende taler fra Losje Starkads talerstol.

I 1884, to år før krakket i Arendal, utga Alexander Kielland romanen Fortuna, som handler om høy og lav i en liten kystby, om fabrikken Fortuna og stedets banker som går konkurs. Kielland var venstremann og en skarp kritiker av borgerskapet, klasseskillet og sosial nød. Vi har brukt hans levende skildringer for å illustrere krakket i Arendal, slik det også kunne ha vært opplevd her. De viser oss også at miljøet omkring krakket i Arendal var en del av samtidens forretningskultur. Ingen kan, som dikteren, få fram stemninger og levende beskrivelser av de dramatiske hendelser, de menneskelige prøvelser, relasjoner og følelser når alt er tapt. Disse er de samme, om det var da eller nå.

Hva var årsaken til krakket i Arendal, og hvordan kunne det skje? Var det omstillingen i forbindelse med overgangen fra seilskip til dampskip og dårlige tider innen skipsfartsnæringen som var årsaken til krakket? Eller lå årsaken i vekselrytteri, svindel og et usunt miljø innen bankvesenet? Eller at gode tider endret seg til vanskelige tider? Om dette er det mange ulike meninger. Vi håper utstillingen og arrangementene omkring den kan bidra til interessante diskusjoner, flere spørsmål og mange synspunkter framover.

 

Kilder

Aust-Agder museum og arkiv, KUBEN: samlingene personalia (PA-1435), foreningsarkiv (PA-1059) og forretningsarkiv (PA-1060).

Blichfeldt, Fredrik Emil. Revisionsindberetninger i Arendals Privatbanks og Axel Herlofsons Concursboer. Kristiania 1887.

Torstveit, Johs. G. Storsvindel bankkrakk og nytt politisk parti Arendal 1886-88. Arendal 2012. Ny utgave 2016.

3,37 kg ubesudlet Schwach

Av Kyrre Thorsnes, bibliotekar ved Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN / Publisert i Agderposten 24. juni 2016

PA_2672 Foto: KUBEN.

[PDF av artikkelen slik den så ut på trykk i avisa: Ubesudlet-Schwach]

I disse dager kappes landets arkiver, biblioteker og museer om å foreslå nye bidrag til Norges dokumentarv, den norske delen av UNESCOs Memory of the World-register. En soleklar kandidat bør i den sammenheng være Conrad Nicolai Schwachs håndskrevne originalmanuskript til «Erindringer af mit Liv»!

Ut av glemselen

I 1963 fikk Cappelen antikvariat i Oslo kloa i et stort manuskript som inneholdt Schwachs egne nedtegnelser – det inntil da ukjente verket «Erindringer af mit liv». Før manuskriptet kom for dagen i 1963 hadde det i en tid vært i privat eie i Halden. Hvor det hadde vært før den tid, vet vi ikke. Men det er grunn til å frykte at det aldri ville ha havnet i Arendal hvis ikke Cappelen antikvariat hadde tatt kontakt med Aust-Agder Arkivet da de oppdaget at 1/3 av innholdet omhandlet Schwachs liv i nettopp Arendal. Fylkesarkivar O. A. Aalholm hadde en utpreget bibliofil legning som i flere tilfeller allerede hadde bragt ham i kontakt med Cappelen antikvariat. Med pengestøtte fra Arendal forsikringsselskap ble manuskriptet kjøpt inn til den nette sum av kr. 5000.

Fattet furore

Aalholm kastet seg over manuskriptet og det gikk nok fort opp for ham hvilken kulturhistorisk klasebombe han hadde fått i fanget. I omtalen i dagspressen kan man imidlertid spore en blanding av henrykkelse og nervøsitet. Dette var jo ikke mange år etter Myklesaken, og 60-tallet hadde enda ikke helt ristet av seg det puritanske spøkelset fra tiåret før. Og når det gjelder promiskuøse beskrivelser rekker ikke Sangen om den røde rubin Schwach lenger enn til halvveis opp på leggen. Så da arkivets nye klenodium fikk behørig omtale i pressen stod underdrivelsene i kø: ”Han var ikke så lite av en friskus, den unge stiftsoverretsprocurator, full av fornøyelige innfall,” skriver Fædrelandsvennen. I Tiden heter det at Arendals innbyggere – ”får en fargerik og grundig omtale” i manuskriptet, ”som for øvrig er skrevet med lett penn; noe som gjør hans erindringer til interessant og levende lesning.”

Men sensasjonen var i hvert fall et faktum – her hadde man helt nytt kildemateriale – og ikke bare til Arendals lokalhistorie. Også på nasjonalt plan var dette en kunnskapskilde som gjennom et svært personlig vitnesbyrd gikk til kjernen av norsk historie i tiårene før og etter 1814. På flere områder skulle manuskriptet endre den etablerte forståelsen av perioden. Men før det kunne gjøre det måtte det bli gjort tilgjengelig for et bredere publikum. I første omgang skjedde dette ved at manuskriptet i 1977 ble transkribert og mangfoldiggjort i så mye som fem eksemplarer. Et kvantesprang for schwachifiseringen av norgeshistorien, men ennå var det langt igjen før verket kunne sies å være allment tilgjengelig.

Kultklassiker

Ettersom manuskriptet fikk økt tilgjengelighet begynte anekdoter fra verket å sive inn i avisartikler,  lokalhistoriske publikasjoner og folks bevissthet generelt. I overgangen til 90-tallet begynte Arild Stubhaug å sysle med tanken om å få verket utgitt. Han fant sammen med Håvard Rem og Cato Litangen og startet opp forlaget Kilden. En forestående utgivelse ble snart annonsert. Med dette fikk Schwach virkelig vind i seilene. Det ble skrevet avisartikler og på Tyholmen hotell kunne man til og med få med seg teaterstykket ”God dag mitt navn var Schwach.” Og så endelig – i 1992 ble Erindringene utgitt i et opplag på 1000 eksemplarer. Mottagelsen var enestående og boka høstet lovord i øst og vest.

At boka raskt fikk kultstatus viser seg blant annet ved at utgaven etter kort tid ble etterspurt mangelvare ved norske antikvariater. I 2008 kom verket derfor ut på ny i regi av KA forlag med Kamilla Aslaksen og Arild Stubhaug som redaktører. Ny forbedret utgave med tidligere feil rettet, og et noteapparat med forklaringer og redaksjonelle kommentarer.

Manuskriptet

Når manuskriptet ved spesielle anledninger hentes frem fra de klimastyrte magasinene på KUBEN i Arendal er det ikke fritt for at arkivaren føler en god porsjon ærefrykt. Dette er Schwachs egentlige produkt, bare ment å leses av et eksklusivt sjikt utvalgte proselytter, foruten Schwach selv. Hvis du forsiktig senker hodet ned mot sidene slik at nesen henger bare millimeter fra papiret og trekker pusten dypt, er det god sjanse for at du samtidig inhalerer etterlatte partikler etter forfatteren selv. Et lite korn av død hud eller et mikroskopisk hårstrå.

Manuskriptet har et stort format (35x22cm), veier 3,37 kg og består av 548 nummererte sider. I tillegg kommer over 50 sider bilag som er stukket inn på ulike steder. Bilagene består av dikt, partiturer, vitnemål, korrespondanse osv. Manuskriptet er trolig bundet inn i forfatterens samtid.  Selve skriften er pen og uniform gotisk håndskrift – Schwachs egen – ikke vanskelig å tyde med litt trening. Det er ingen kapittelinndeling eller overskrifter i teksten. Den flyter i en jevn strøm og blir bare avbrutt enkelte steder av sporadisk innlimte eller inntegnede karttegninger eller grunnriss.

Arbeidet er pent utført og bærer preg av å være tilrettelagt for at lesere skulle glede seg over verket i manuskriptform. Men boka ser ikke ut til å ha vært lest i noen særlig grad. Man finner ikke vanlige bruksspor som eselører, smuss eller skriblerier. Pappinnbindingen er litt slitt, noe som kan ha med tidligere lagringsforhold å gjøre. Men manuskriptet har etter alt å dømme vært en godt bevart hemmelighet inntil det ble gjenoppdaget på 60-tallet.

Skit og kanel

Innholdet i Schwachs erindringer er kjent stoff for mange. Her får leseren servert den utilslørte beretningen om sosieteten i første halvdel av 1800-tallet. Schwach gir oss anledning til å være flue på veggen både i selskapslivet og på soverommet, han deler villig vekk graverende beskrivelser av folk og fe – noe basert på sladder – men for det meste basert på egne iakttakelser og førstehånds kunnskap. Det er lett å trekke frem bordellbesøk, blodsprutende gonorésår og grafiske beskrivelser av ekstremt dårlig personlig hygiene. Men man finner selvsagt også mer prosaiske ting å glede seg over i skildringer av dagligliv, personer og miljø. Samlet sett er manuskriptet et helt unikt dokument som gir innblikk i en side av historien som ellers ville vært glemt.

For Arendals del er innholdet spesielt interessant da det beskriver byen og innbyggerne på denne tiden i detalj. Skikkelser som før bare var et navn i matrikkelen blir plutselig lys levende. Mange får av Schwach sitt pass påskrevet eller blir i verste fall avfeid som ”en indskrænket, høist ubetydelig Person”. Her er det nok mange etterkommere som har fått seg en støkk.

Bonusmateriale

En ting som kanskje er mindre kjent, er at den foreliggende utgaven ikke gir en hundre prosent fullstendig dekning av Schwachs manuskript. En av de tingene som ikke er gjengitt er for eksempel de nevnte bilagene, som altså er bundet inn sammen med resten av teksten og således sitter fast mellom sidene i manuskriptet. Schwach mente tydeligvis selv at dette skulle være en integrert del av erindringene og man må vel gå ut fra at han tilla det en funksjon i verket som helhet.

Av dette ekstramaterialet må vi trekke frem et brev fra Engebreth Finne i Arendal, som tydeligvis er skrevet spontant i henrykkelse over nyheten om at Schwach kan ventes til byen. Han lokker i den anledning med ”Theater, Musicalsk Selskab, som har opført Syngestykker, ret god Tone, dog temmelig modstridende Christianias – Selskabelighed – Klubber 3 – godt Levested – temmelig vakkert for Vestlandet at være – meget Liv og Virksomhed […] og hermed Basta – Vi vente Dig og det snart.”

Dette innstukne ekstrautstyret gir et tilskudd til den historiske koloritten og bygger bro mellom originalmanuskriptet og det øvrige mylderet av historiske arkiver som oppbevares ved KUBEN.

Fremover mot fortiden

Man kan spørre seg – hvem skrev Schwach egentlig for? Manuset bærer preg av en forbausende åpenhjertighet. Schwach legger ut om egne og andres seksuelle eksesser i og utenfor ekteskap, veneriske sykdommer og gjeldsproblemer. Manuskriptet er i det hele tatt så fullt av ærekrenkende omtaler av personer i samtiden at man vel kan anta at han ganske sikkert ikke forestilte seg at memoarene skulle trykkes og utgis med det første. Dessuten visste han godt hvor grensene for trykkefrihet gikk. Schwach-biograf Paulus Svendsen argumenterer for at Schwach skrev memoarene først og fremst med tanke på seg selv: ”Dette er hans åpenhjertige Confessiones, festet på papiret ut fra et enormt og personlig bestemt ærlighets-behov.”

Men på den annen side – hvis dette var hans eneste motiv – hvorfor all detaljrikdommen, utførlige beskrivelser av slektsforbindelser, kart, plantegninger etc? Kan det i så fall være at Schwach i en vanskelig tid hadde et ønske om å gjenoppleve sine glansdager ved ufiltrert å tyne ut alt han satt inne med i et gigantisk nostalgisk prosjekt? Eller kan det tenkes at Schwach etter utgivelsen av sine samlede dikt i 1837 og den latterliggjørelsen han da ble møtt med, særlig fra kretsen rundt Welhaven – ga faen, vendte samtiden ryggen og konsentrerte sitt litterære virke om en tekst som umulig kunne utgis i hans levetid. Heldige er i hvert fall vi, som kan oppleve teksten hans i vår egen tid.

Kilder

Arild Stubhaug: Helt skal jeg ikke dø: Conrad Nicolai Schwach, hans liv og erindringer. Aschehoug 2002.

PA-2672, KUBEN/AAMA: originalmanuskript av Conrad Nicolai Schwachs «Erindringer af mit Liv».