Andreas Hansson – landhandleren fra Tromøya som ble politisk urokråke i Arendal og Risør

Av Gunnar Molden, konservator og forsker ved Næs Jernverksmuseum  / Publisert i Agderposten 31. mars 2017

Bilde 1 Molden 1.jpg

Da Arbeiderpartiet ble stiftet i Arendal for 130 år siden, var det «landhandler Andreas Hansson fra Rævesand» som ble valgt til partiets første sekretær. Senere ble han stortingsmann for Venstre og redaktør av avisa «Folketanken» i Risør. Denne artikkelen tar for seg første del av hans begivenhetsrike liv, fra fødselen i Seikilen på Tromøya i 1853 til han i 1889 tok med seg familien og flyttet til Risør.

Han drev landhandel på Rævesand, samtidig som han på fritida skrev innlegg i nynorskbladet Fedraheimen og forsvarte Venstres kampsaker på folkemøter flere steder i Aust-Agder.  Etter arendalskrakket var han en av de mest aktive lederne for Samhold-foreningene og under stiftelsesmøtet til Det norske Arbeiderparti ved Ormetjenn i august 1887 spilte han en framtredende rolle.

Tromøymannen Andreas Hansson, født og oppvokst i Seikilen under gården Gjerstad, var i hele sitt liv en ivrig talsmann for saker som forbindes med norskdom, demokrati og sosial rettferdighet.

I kjølvannet av krakket startet han opp avisa «Folketanken», som han i 1889 tok med seg til Risør, hvor han resten av livet var avisredaktør, politisk urokråke og i tre periode byens stortingsrepresentant, ikke for Arbeiderpartiet, men for Venstre.

Et godt liv

«Jeg syns jeg har hatt et godt liv», sa Hansson da han på sine eldre dager ble intervjuet om alt han hadde opplevd. «Men det har vært hardt mange ganger,» føyde han til og fortalte om en oppvekst i fattige kår:

«Jeg var tretten år da jeg måtte gå i gruva hjemme på Tromøya… Ikke særlig sterk heller, sånn fysisk … Og det var lange dager … Det var et blodslit.»

Andreas Hansson vokste opp ikke langt fra Vågsnes, hvor det fantes jerngruver, og sannsynligvis var det i disse gruvene den framtidige stortingsrepresentanten fikk sitt første møte med arbeidslivet. Uvanlig var det jo ikke at unggutter måtte tidlig ut i arbeid, men i Hanssons tilfelle hang det sannsynligvis også sammen med at faren hans døde omtrent på denne tida og mora hans ble sittende igjen med eneansvar for tre barn.

Men den unge Andreas hadde allerede drømmer og planer om en annen tilværelse: «Det var et blodslit. Men jeg forbanna meg på at jeg ville ut av det, … Jeg leste i hver mulig time, langt utover nettene, til jeg sovnet med klærne på mange ganger.»

Gruvearbeider, sjømann og diskenspringer

Det kom til å gå flere år før Hansson nådde fram til det målet han hadde satt seg. En periode var han gruvearbeider i Rogaland. Så var han «diskenspringer» (butikkmedarbeider). Og sjømann («det var det vanlige, det, for unggutter uten utdannelse»).

«Det var ikke lett å få noen skole heller, dengang, når du ikke hadde noe å betale med. Men jeg sparte sammen noen kroner så jeg kunne komme på folkehøyskole en vinter. Å – det var gildt!»

En «vinter» på folkehøyskole var den eneste utdannelsen ut over datidas «grunnskole» som Andreas Hansson fikk med seg.

Men, som uttrykket «Å – det var gildt!» indikerer, det må ha vært et uhyre intenst og lærerikt skoleopphold. Og veldig mange av de sakene Hansson kom til å engasjere seg for i tida etterpå var en del av den kulturelle og politiske «skolesekken» mange elever fikk med seg hjem fra folkehøyskolene. Til og med nynorskmann, ble han altså

Landhandler på Rævesand

Men en vinter på folkehøyskole var ikke noen snarvei til status og økonomisk trygghet. I første omgang vendte Hansson tilbake til butikkbransjen, først som «diskenspringer» i ytterligere to-tre år.

Men så fikk han anledning til å drive sin egen butikk, en landhandel på Rævesand (Tromøya) og i denne stillingen kom han til å bli værende i omtrent ti år. I 1877 giftet han seg med tromøyjenta Anna Bertine Nielsdatter og i de årene de bodde på Rævesand ble de fem eldste barna i familien født. Det var i denne perioden, 1877–1887, at Hansson trådte fram i offentlighetens lys, som skribent og politiker, ofte som «Landhandler Hansson».

De første tegnene til at Hansson ikke hadde tenkt å «bli ved sin disk» er flere innlegg «Fraa Tromøyi» som kom på trykk i nynorskbladet «Fedraheimen», Arne Garborgs eget organ.  Noen av innleggene var skarpt politiske, men han gjenga også noen ordtak fra Tromøya, bl.a. dette: «Kan du blåsa, så kan eg ro, sa Jackob Albretsen, han rodde mot Nordvesten», som han kanskje hadde fått høre mens han ekspederte kunder i butikken.

Uansett er det litt spesielt å oppdage at det fantes en landhandler på Tromøya, som skrev radikale avisinnlegg på nynorsk på fritida på denne tida, midt i et område som ikke har utmerket seg med spesielt stor oppslutning om målsaken i en senere tidsalder.

Folkemøter og forfatningskamp

Men det var forfatningskampen på 1880-tallet som skulle føre Hansson ut i offentlighetens lys for alvor. I Aust-Agder, som ellers i landet, ble det arrangert en rekke folkemøter med heftige diskusjoner mellom tilhengerne av det bestående og kongens vetorett og de som ønsket å styrke Stortingets makt. Det var denne striden som endte med at parlamentarismen ble innført i Stortinget («all makt i denne sal»). Hansson var både initiativtaker og aktiv deltaker på flere av de møtene som ble arrangert her i distriktet.

Folkemøtene kunne bestå av flere hundre deltakere, varte i timevis og noen ganger var det med innlagt middagspause. Opplegget kan minne om dagens direktesendte TV-debatter med hovedinnledere fra begge sider og muligheter for alle til å ta ordet i diskusjonen.

På disse møtene var Hansson ikke redd for å gå i konfrontasjon med folk som antageligvis ikke var vant til å bli motsagt. Veldig mange av landets embetsmenn, ikke minst prestene, var motstandere av å styrke Stortingets makt på bekostning av kongen. På et folkemøte i Arendal irettesatte Hansson sin egen sogneprest, Hauge, for hans tolkning av begrepet «det indskrænkede Monarki».

Hansson uttalte: «Et indskrænket Monarki, var ikke det samme som et indskrænket Enevoldsherredømme. … det var det norske Folk i 1814, som selv gav sig sin Grundlov, og enhver Rettighet, som Folket ikke overgav Kongen, den havde han heller ikke.»

På et møte i Tvedestrand (1883) tok Hansson et oppgjør med den juridiske eliten ved Universitetet, som hadde avgitt en uttalelse om vetostriden, som etter Hanssons mening var «skreven af gode Høiremænd og ikke af Videnskabsmænd.»

Det er samtidig tegn som tyder på at Hansson nøt respekt for kunnskaper og innsikt, også til en viss grad blant sine motstandere. Da Hansson i 1884 ble nektet å ta ordet på et Høyre-møte på Tromøya, innrømmet lærer Askeland fra Rægevik at han «meget vel vidste, at Hanssen har læst mer Politik end vistnok nogen af de tilstedværende Høiremænd.» Siden både pastor Hauge og flere av øyas skolelærere deltok på dette møtet, sier det litt om den kunnskapen Hansson hadde tilegnet seg som «selvlært» politiker.

Så kom krakket

Det er vanskelig å tenke seg at Hansson, med sin voldsomme skrivelyst og politiske virketrang, skulle ha blitt værende bak butikkdisken resten av livet. En annen sak er hva slags valgmuligheter han hadde hatt, siden hann kom fra enkle kår, manglet utdannelse og hadde ansvaret for en voksende ungeflokk.

Men så kom arendalskrakket – da Arendals Privatbank i 1886 gikk fallitt og det utløste en kjedereaksjon av konkurser – snudde opp ned på mange forhold i byen og distriktet. Krakket førte til tapte formuer, stor arbeidsledighet og utbredt sosial nød. I denne situasjonen oppsto Samhold-foreningene, som raskt fikk stor oppslutning blant arbeider-, sjømanns- og håndverkerbefolkningen. Samhold arrangerte møter og demonstrasjoner, hadde egen forretning og avis og arbeidet iherdig for å få satt i gang nødsarbeid og andre tiltak som kunne avhjelpe nøden.

Andreas Hansson markerte seg raskt som en av de fremste talsmennene for Samhold. Han var en ivrig debattant på møtene, holdt taler og skrev sangtekster og var redaktør for «Samholds Avis», som det dessverre ikke er bevart et eneste eksemplar av, så vidt jeg vet.

Han var også en aktiv deltaker på stiftelsesmøtet til Det norske Arbeiderparti, som fant sted i et avholdslokale ved Ormetjenn (nå: Maxis) 21. august 1887. Det var Hansson og de andre Samhold-lederne som inviterte representanter for norske arbeiderforeninger til å danne en felles organisasjon, som – til en viss grad tilfeldigvis – endte opp som det sosialdemokratiske partiet i Norge.

Det var Hansson som holdt innledningsforedraget på stiftelsesmøtet.

Ifølge referatet i «Vestlansdske Tidende» «dvælede (han) ved Forholdet og Striden mellem de virkelige Arbeidere, Kropsarbeidere, og Kapitalen, og om Sammenslutning mellem Arbeidere, den man søgte at mistænkeligjøre ved Stikordet Socialisme, da vi allerede har Socialisme, Samfundsarbeide, i saa mangfoldige Skikkelser.» «Taleren gik derpaa over til … Spørgsmaalet om almindelig Stemmeret, Normalarbeidsdag og Afskaffelse af Told paa Nødvendighedsartikler. … Endelig behandlede han Spørgsmaalet om Arbeidernes Andel i Nettoudbyttet af sit Arbeide». Å dømme etter disse stikkordene må det ha vært et grundig og innholdsrikt foredrag den lokale Samhold-representanten bidro med, noe som kanskje ikke alltid har kommet fram i referatene fra stiftelsesmøtet hvor man av og til kan få inntrykk av at det var «de fra Kristiania» som sto for politikken.

For landhandleren fra Rævesand må dette ha vært et stort øyeblikk. Da det skulle velges styre for det nye partiet ble Hansson valgt til sekretær. For øvrig hadde han også skrevet  «Sang ved arbeidermødet i Arendal den 21. august 1887» som ble framført på stiftelsesmøtet

Etter krakket

Men på dette tidspunktet var allerede Samhold-foreningenes glanstid i ferd med å nærme seg slutten. Etter hvert som forholdene i arendalsdistriktet ble normalisert og økonomien tok seg opp igjen, var mye av grunnlaget for bevegelsen blitt borte. Flere av de som hadde vært aktive måtte i likhet med mange andre, reise bort fra distriktet for å kunne skaffe seg arbeid. Plutselig var det ikke lenger så populært å være radikal arbeiderleder i Arendal.

For Hansson var det enda et forhold som bidro til å gjøre situasjonen vanskelig. I 1887 var han blitt nødt til å la butikken og eiendommen på Rævesand bli solgt på tvangsauksjon. Hva kunne han gjøre for å skaffe seg et levebrød? Lage avis … det var det han egentlig ville. I 1888 etablerte han «Folketanken», som skulle bli hans hovedbase resten av livet. Men Arendal hadde på dette tidspunktet tre andre aviser, så interessen for enda ei avis var ikke overveldende. – Da får vi flytte til Risør da…

Senere fortalte han «om den vårdagen i 1889 da han og [kona] Anna kom til Risør. Det regnet, og Anna var reddest for sengeklærne, som rimelig kunne være, men Hansson var mest bekymret for de to svære jernplatene som var pressen hans [trykkeriutstyret], for hvis de skulle bli bulket eller bøyd eller begynne å ruste, ville det være ille. Men alt gikk bra, de fikk sitt pikk og pakk i hus og tok fatt på hverdagen i Risør med unge krefter og friskt mot. Den første mai kom «Folketanken» ut med sitt første risørnummer».

Redaktør og politiker

Risør viste seg å være et riktig valg for Andreas Hansson og familien. «Folketanken», som var navnet på avisa, men som også ble et kallenavn på Hansson, ble i løpet av kort tid et politisk og kulturelt kraftsentrum i byen og i resten av østre Aust-Agder. Tre ganger var Hansson stortingsrepresentant, blant annet i det viktige året 1905, som sannsynligvis var høydepunktet i hans politiske liv.

At Hansson nokså raskt forlot det partiet han hadde vært med på å stifte – Arbeiderpartiet – er ikke nødvendigvis så oppsiktsvekkende som det kan virke i ettertid. Veldig mange av de som deltok i stiftelsen var i utgangspunktet Venstre-tilhengere. Når Hansson valgte å gå tilbake til Venstre tok han dessuten med seg noen av de kampsakene han hadde argumenter for på stiftelsesmøtet og som var fellesgods for Arbeiderparti-tilhengere og radikale Venstre-folk, for eksempel stemmerett for alle og innføringen av velferdsgoder.

Da han senere i livet ble spurt om hvorfor han i 1888 valgte å starte sin egen avis, i stedet for å fortsette som redaktør av «Samholds Avis», som støttet Arbeiderpartiet, svarte han:

«Det var nok bare det at jeg alltid har vært mer individualist enn partigjenger, og selv om Arbeiderpartiet sto mitt hjerte meget nær, ville jeg naturlig føle meg bundet av partihensyn, om jeg skulle ha fortsatt å redigere et partiorgan. …  Jeg er ikke rettroende nok for de rettroende noe sted. Jeg har sittet på Stortinget for Venstre i mange år, men det er nok av dem som ikke anser meg for patent venstremann heller. Og det er meget sannsynlig de har rett. Jeg er bare den jeg er. Meg selv …»

 

Kilder

«Andreas Hansson – Folketanken», Risør-magasinet 1995/96 [mange av sitatene i artikkelen er hentet fra Arnold Eskelands portrett som gjengis der]. Diverse aviser.

Advertisements

SKAM anno 1900

Av Hannele Fors, fotoarkivar ved Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN / Publisert i Agderposten 10. mars 2017

Fors 1. AAma.16041_005.jpg

I den populære tv-serien SKAM får vi et innblikk i hvordan det er å være ungdom i dag. Jentene i serien er svært opptatt av å dokumentere og dele små og store øyeblikk av livet i sosiale media. Men hvordan var det å være ung kvinne for 100 år siden?

Nylig ble det oppdaget en serie med mystiske fotografier som kan kaste lys over det. Bildene er av unge jenter fra arendalsområdet som drikker og røyker i hagen, lever livet i europeiske byer og i det hele tatt oppfører seg på en forfriskende moderne måte. Nå er de identifisert. Deres opplevelser er nært knyttet til viktige deler av både fotografiets og kvinnefrigjøringens historie.

Historien om fotojentene starter med et metallskrin godt gjemt i bakerste hylle i arkivet på KUBEN. På innsiden fant vi noen gamle pakker med glassplatenegativer, altså slike fotografiske negativer som ble brukt i det første århundret av fotografiets historie. Ved første øyekast var det ikke noe særlig spesielt ved dette materialet. Emballasjen tydet på at bildene stammet fra begynnelsen av 1900-tallet, men i likhet med mange andre kulturhistoriske foto manglet de opplysninger om motiv og fotograf. Noe pirret likevel interessen. Bildene, som tilsynelatende gjenga ordinære familiesituasjoner, inneholdt svært mange kvinneskikkelser, gjerne i konstellasjoner som ikke er så vanlig i denne typen samlinger. De ble derfor lagt til side for digitalisering.

Mysteriet avdekkes

Dette ble begynnelsen på en reise inn i fotohistorien, både geografisk og tematisk. Mange av bildene var riktignok tatt i Arendal, men en god del av dem så også ut til å stamme fra utenlandsreiser, der en gruppe unge kvinner har latt seg avbilde på turer i fjell og by.  På noen av eskene fant vi et lite merke som stammet fra en fotoforretning i Genève, og dette ga grunnlag for videre undersøkelser. På nett lette vi etter landemerker som var gjengitt i bildene, først og fremst i Sveits, men også i Europa generelt.  Etter hvert kunne vi rekonstruere en reise som startet med båt fra Langbrygga i Arendal, fortsatte med tog gjennom Danmark og Tyskland, og endte med et opphold i byene rundt Genèvesjøen – Genève, Montreux og Lausanne, og med turer i områdene rundt.  Det finnes bilder med sommermotiver fra Sveits, men i en del av bildene er åpenbart også tatt om vinteren.  Kvinnene som opptrer på bildene har mest sannsynlig opphold seg på kontinentet i 10–12 måneder, og overvintret i Hauteville Pansjonat i Genève.

Det var spesielt to unge kvinner som stadig dukket opp på disse glassplatene. Hvem kunne de være? Heldigvis har vi materiale som gjør det mulig å identifisere ukjente ansikter nesten hundrer år etter at de er avbildet. Et lite dykk i portrettsamlingen ved KUBEN ga oss svaret. Det dreide seg om Sophie og Elinor Eyde, altså døtrene til Christian Eyde og niesene til den senere så kjente industrigründeren Sam Eyde.  Som representanter for Arendals mer bemidlede overklasse har søstrene Eyde hatt gode økonomiske forutsetninger for å oppholde seg i utlandet over tid. Kanskje har de i dette tilfellet vært på en ferietur med norske venninner. Eller kanskje har de gått på en skole i Genève, og i den anledning vært del av den jentegjengen vi ser på bildene.

Sikkert er i hvert fall at jentene fotograferte i en tid da amatørfotografi fortsatt var noe ganske nytt og trendy. Den som fulgte med i tiden måtte selvfølgelig ha sitt eget kamera.

Motebevisst og moderne

I dag kan alle ta bilder med sine mobiltelefoner og digitale kameraer uansett kjønn eller alder, og uten kostbart utstyr eller dypere kunnskap om fotografi. Fra oppfinnelsen av fotografiet på 1830-tallet fram til 1880 årene krevde fotografering avansert kunnskap både om kamerateknikk og fotokjemi. I tillegg var både fotoapparater og mørkeromsutstyr kostbare investeringer. Fotografering var stort sett utført kun av profesjonelle fotografer og deres bilder kunne kjøpes i atelierer, bokhandlere eller fra gateselgere. Fotografi som nymotens oppfinnelse var et populært samleobjekt, og fotografier fra nært og fjernt prydet stueveggene i et dannede hjem.

Framveksten av amatørfotografi begynte først på slutten av 1880-tallet med lanseringen av Eastmann Kodak Companys nye kameratype, et enkelt og brukervennlig bokskamera. Dette kom med slagordet «You press the button, we do the rest», og man kunne få det ferdig ladet med film eller glassplater, med mulighet til å levere kamera tilbake til leverandøren etter fotografering. I retur fikk man nyladet kamera og ferdig fremkalte fotografier.  Dette åpnet mulighetene for at alle kunne fotografere, uten dypere kunnskap om framkallingsprosesser. Alt man trengte var et kamera.

Eastmann Kodak Company var også et av de første selskapene som i sin markedsføring ikke lenger utelukkende fokuserte på produktet, men i tillegg knyttet dette til en ny og moderne livsstil.  I sine reklamekampanjer presenterte Kodak attraktive idealer og egenskaper som oppmuntret til frihet, styrke, selvstendighet og dristige eventyr. Mange av slagordene var direkte rettet mot unge kvinner, slik som «Take a Kodak with you», «Kodak as you go», «All outdoor invites your Kodak» og «The World is mine, I own a Kodak». På denne måten lanserte selskapet et nytt kvinneideal som unge kvinner også i Europa kunne identifisere seg med.  Selskapets store flaggskip «The Kodak Girl» ble presentert offisielt i 1893 i World’s Columbian Exposition i Chicago, og ble fort et moteskapende ikon over hele verden.

Et samfunn i endring

Kvinnene hadde fra 1850-tallet av kunnet jobbe i fotoatelier som retusjarbeidere eller fotografer, deriblant også i Eastman Kodaks og de andre kameraprodusentenes store produksjonsenheter for framkalling og kopiering av film og bilder. I tillegg var kvinenes identitet og rolle i samfunnet i forandring. Kvinnene ønsket seg samme privilegier og muligheter som menn hadde i det offentlige livet, de ville ut av den familiære rollen der unge jenter fikk skolegang og opplæring kun i henhold til sin rolle som kommende husfruer i sofistikerte hjem.

Den moderne unge kvinnens liv skulle utspilles i det offentlige rom. På eventyr med sine venner skulle hun selvsagt også dokumentere det hele med sitt personlige kamera og på den måten fortelle sin historie fra sitt eget perspektiv.

Eastmann Kodak Company lanserte til og med en egen kameraserie med sminkeskrin i kameraetuiet – «Kodak Vanity» – og et månedlig fotomagasin «Kodakery» med tips og artikler om amatørfotografering. Felles for disse artiklene var at en skulle fotografere vakre motiver i det hverdagslige livet og i sine hjemlige trakter, være spontan, oppfinnsom og lekende. Reiser og eventyr skulle dokumenteres etter slagordet «Bring Your Vacation Home with a Kodak». Med sine reklamekampanjer og slagord var Kodak med på å forme amatørfotografi som vi kjenner det i dag. Vi tar ennå bilder etter akkurat de samme idealene som Kodak presenterte for publikum for over hundre år siden.

Dans i hagen

Vi tenker lett at unge kvinners liv og muligheter i begynnelsen av 1900-tallet var styrt av stramme skikker og uskrevne regler for hva de kunne og ikke kunne forta seg, og at de kanskje ikke i det hele tatt hadde den typen frie valgmuligheter som jenter har i dag. Det er nok delvis sant, men på den annen side vitner søstrene Eydes bilder om en mer nyansert virkelighet.

I glassplatene finner vi motiver som er uskyldige, lekende og dristige, alt på en gang.  Det finnes bilder med jentegjengen tilsynelatende drikkende og røykende i hagen, og dansende i sine nattkjoler i bakgården. Det kan tenkes at denne typen aktiviteter var høyst upassende for jenter av borgerstanden, og likevel har disse unge damene både danset i hagen og dokumentert det i fotografisk form.

Selv om en del av disse bildene antagelig ikke skulle sees av andre enn en innvidd krets, kaster de på et mer generelt plan lys over unge kvinners liv i Arendal rundt år 1900 – ikke minst fordi det til forskjell fra så mye annet er fortalt av dem selv. I historieskrivningen og i arkivene presenteres i overveiende grad en mannsdominert offentlighet, og den kvinnelige, «hjemmelige» sfære vies mindre oppmerksomhet. Glassplatene til søstrene Eyde vitner om at kvinnene også har en interessant historie å fortelle om sin samtid fra sitt eget perspektiv, og at de på sine premisser kan tilføye en ukjent dimensjon til den patriarkalske historieskrivningen.

Et lite stykke verdensby

Både Sophie og Elinor ble boende i Arendal og etablerte familier her i byen. Sophie ble gift med Johann Guldbranson og Elinor med Jens Lassen Ugland, begge fra kjente slekter i Arendal.  Elinor og Sophie var moderne også på den måten at de begge hadde førerkort – de fikk gullknapp fra Kongelige Automobil Klubb tildelt etter 25 års ubrutt medlemskap. I tillegg var de aktive i arbeidslivet, frivillige organisasjoner og foreninger i byen.  Elinor var også aktiv på et annet plan, både hun og ektemannen Jens ble arrestert av Gestapo etter julen 1944 og holdt fanget i Kristiansand til februar 1945.

Elinor døde i 1954, og Sophie i 1967. I et intervju i Agderposten i 1954 svarte den da 70 år gamle Sophie følgende på journalistens spørsmål om hva hun syntes om Arendal: «En venn av min far sa en gang at Arendal var et lite stykke verdensby». Journalisten sluttførte sin artikkel med følgende konklusjon: «Men skikkelsen, det levende blikket i det karakterfaste ansiktet, hele hennes vesen forteller at nettopp her hører hun hjemme, komme hva det komme vil».

 

Kilder

Alle foto, KUBEN/AAma, arkiv PA-1932.

Kodeskrift og hemmelig elskov

Av Kristoffer Vadum og Kyrre Thorsnes, hhv. forskningsleder og bibliotekar ved Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN / Publisert i Agderposten 17. februar 2017

bilde-1-kodeFoto: KUBEN/AAma.

[PDF av artikkelen slik den sto på trykk i avisa: kodeskrift-og-hemmelig-elskov-1kodeskrift-og-hemmelig-elskov-2]

Får du utslett av hjerteformede konfektesker og forventninger om amorøs sjelevrenging? I så fall kan vi trøste deg med at det finnes mer fordekte alternativer. Et eksempel på dette er Johanne Nielsdatters krypterte kjærlighetsbrev, som i mer enn 200 år har skjult beretningen om en hemmelig affære fra området rundt Regevig og Torjusholmen.

I en gammel urtemedisinbok som lenge har vært tilskrevet Edel Nielsdatter på Merdøgaard, ligger et innstukket hefte nedskriblet med merkelige hieroglyfer – en samling dypt personlige brev stilet til Edels storesøster, Johanne Nielsdatter Regevig (1751–1834). På det tidspunktet brevene ble skrevet må hun ha vært en ettertraktet ung dame på omkring 20 år. Ut fra intensiteten i betroelsene kan man lure på om ikke krypteringen er hovedårsaken til at de har overlevd gjennom århundrene.

Men selv om innholdet har interesse i seg selv, er noe av det særegne ved disse brevene nettopp den muren av mystikk de reiser gjennom selve skriftformen. Kodeskriften har på mange måter en paradoksal effekt. Den er ment å hindre uvedkommende i å tilegne seg stoffet. Men på samme tid er den eksepsjonelt godt egnet til å tiltrekke seg snushaner.

Så da de krypterte brevene ved en tilfeldighet ble gjenoppdaget i 2009, skapte det en del rabalder på lesesalen. Materialet – som nå befinner seg på KUBEN i Arendal – kunne rett og slett ikke legges tilbake på plass før chifferets hemmeligheter var avkodet.

Regevig-chifferet

Nå er arkivarer i og for seg vant med å forholde seg til uleselige kråketegn. Noen ganger kan man jo også få inntrykk av at tidligere generasjoner med vilje skrev på en slik måte at det skulle være uleselig for ettertiden.  Men med hemmelig skrift, det man i kryptologien kaller et chiffer, er saken annerledes. Der er det jo dette selve hovedsaken. Kvaliteten på et krypteringschiffer ligger nettopp i evnen til å forbli ubegripelig. Og der har Regevig-chifferet en del svakheter.

Teknisk sett er det chifferet vi finner i brevene et substitusjonschiffer – en type hemmelig skrift som i ulike varianter ble brukt i mange hundre år. Chifferet fungerer ganske enkelt ved at de normale bokstavene byttes ut med alternative symboler. Dette er i utgangspunktet en ganske effektiv form for kryptering. Men dersom metoden ikke brukes riktig, er skriften lett å dechiffrere. En åpenbar tabbe er å beholde mellomrom mellom ordene, og det var nettopp det Johanne Nielsdatter gjorde. Et hvert språk inneholder ord av ulik lengde. I vårt språk er det for eksempel et relativt lite antall ord på en, to eller tre bokstaver. Ved å gjette seg til de ordene i teksten som angir «i», «å», «og», «som», «med», «til» eller «på», har man raskt identifisert såpass mange symboler at det er mulig å gi seg seg i kast med lengre ord. I prinsippet var derfor Johanne Nielsdatters krypterte meldinger aldri særlig sikre. Kanskje ble de dechiffrert allerede i hennes egen samtid.

Det mørske alfabet

Regevig-chifferet er kanskje ikke noe vendepunkt i kryptografiens historie, men som kulturhistorisk fenomen har det likevel en slags utbredelse. Utformingen er nemlig beslektet med andre substitusjonsalfabeter man finner på omtrent samme tid. Nøkkelen som ligger til grunn er mer eller mindre sammenfallende med det såkalte «pigpen-chifferet», en hemmelig skrift som antagelig er mest kjent fordi frimurerne på 1700-tallet brukte det til å hemmeligholde sine arkiver. Avarter av dette må imidlertid ha eksistert omtrent overalt. Lignende chiffer brukes fortsatt av skolebarn, blant annet finner man det i Hakkespettboka. I mellomkrigstiden skal det ha blitt brukt i hemmelige meldinger utvekslet mellom fangene på Botsfengselet. Men mest interessant for vårt vedkommende er at det har klare likhetstrekk med det såkalte «mørske alfabet» som kan dokumenteres i norske bygder i siste halvdel av 1700-tallet.

Alt i alt vitner dette om noe man kanskje best kan krarakterisere som kodebevissthet. Regevig-chifferet er ikke bare et vilkårlig oppfunnet sett med skrifttegn som erstatter de enkelte bokstavene i alfabetet, men et systematisk oppbygd chiffersystem der de ulike tegnene utledes av en grafisk nøkkel.

Likheten med andre krypteringssystemer innebærer at Regevig-chifferet kan ha hatt en viss utbredelse. I prinsippet kan selvsagt Johanne og vennene hennes ha utviklet denne spesielle varianten på egen hånd. Men ut fra det som er sagt ovenfor er det langt rimeligere at skriften baserer seg på allerede kjente forbilder.

En indre krets

Spørsmålet er i neste omgang hvor godt kjent denne typen skrift var i lokalområdet. Krypteringen forutsetter en overensstemmelse mellom avsender og mottaker, og jo mer ekslusiv den er, jo mer impliserer den et element av fortrolighet. Et kompliserende element i den sammenheng er imidlertid at brevene ikke er bevart i original, men som avskrifter i et lite hefte bestående av brettede folioark. Selv om dette antagelig stammer fra Johanne Nielsdatters egen hånd, kan en lure på om krypteringen først og fremst er noe som har sneket seg inn ved selve avskriften, eller med andre ord, om brevene opprinnelig ble skrevet med vanlig skrift.

Brevene forteller nemlig med rene ord at de i noen tilfeller er kryptert av avsender. I ett av dem får Johanne spørsmål om hun ønsker å videreføre brevvekslingen, og om «det i så fall må skie med denne slags skreft, om der da nogen ubarmhiertig brekte mit brev og finde eders der udi, vilde de da enda blive lige kloge, baade paa vem det skal til saa vel som inholden.»

Ut fra disse premissene virker det rimelig å anta at skriften ikke var altfor godt kjent i lokalområdet. Hensikten var jo, som det sies i brevet, at den skulle hindre uvedkommende i å gjøre seg kjent med innholdet, og ikke minst skjule opplysninger om avsender og mottaker. Det kan dessuten se ut til at Johanne har benyttet seg av chifferet for å skjule sensitive opplysninger også i andre sammenhenger. I urtemedisinboka – som trolig også må ha tilhørt Johanne – benyttes chifferet til å kamuflere termer for “maanedstider”, “blod-pis” og andre forhold som tilhører intimsfæren.

Skrevet i stor hast

Brevenes kryptiske fremtoning gjør at man automatisk venter seg noe eksepsjonelt av innholdet. Problemet er kanskje at innholdet er litt for eksepsjonelt, eller mer presist, at det setter ord på følelser som ikke kan formidles, men først og fremst må deles. I praksis dreier det seg om en serie brev Johanne har mottat fra en eller flere beilere som – til tross for at hun ikke lenger ønsker deres tilnærmelser – fortsetter å bedyre sin interesse og uforstilte oppriktighet.

Mange av brevene er skrevet i fjerne himmelstrøk, men avslører lite av det som foregår på reisen. Tankene går til hjemtraktene og til Johanne – «Du er den eneste og første iomfru jeg haver saa høyt elsket, aag du bliver ogsaa den siste, enten ieg nyder den lykke at faa dig eller ikke.» Man fornemmer en slags lidende ung Werther i disse linjene, klar til å vende pistolen mot tinningen. Med tanke på at Göthe utga sitt verk i 1774, mens brevene stammer fra mellom 1770 og 1774, er en slik kobling kanskje ikke helt søkt.

Sjøsprøyt eller støy fra fjerne havnebyer lurer noen ganger under overflaten, men kun som et apropos: «Ieg havde meget at skrive, mens ieg maa afbryde formedelst skibet som dete brev kom med ligger nu seylferdig … Vi bliver seyl klar sist denne uge. Skrevet i stor hast som vel kan synes.» Men for det meste er det et indre liv, snarere enn en ytre verden, som avspeiles i brevene.

De sorte venusbruder

Vi vet lite om hvem disse beilerne var eller hvor mange det kan dreie seg om. Kun en av dem navngis, Christen Brekka, som tydeligvis da er i nederlandsk tjeneste. De undersøkelsene vi så langt har gjort i kirkebøker og lignende har ikke gitt noen holdepunkter om hvem dette kan være. Han forventer seg forfremmelse, men skulle ønske at dette kunne skje i Norge så vel som i Holland, «thi fuglen tragter dog gierne efter det rede den er fløyet fra». Det er vel rimelig å tenke seg at han her sikter til en forfremmelse i forholdet til Johanne.

I neste brev er han på den andre siden av Atlanterhavet, utenfor havnebyen Paramaribo i den nederlandske kolonien Surinam.  Her får tonen en nesten erotisk karakter. Fra der han ligger med skipet har han en deilig utsikt til hvordan de sorte venus-bruder bader. Klær har man ikke mange av. Han spør rett ut om Johanne kunne tenke seg å komme dit.

Ut fra de sparsomme opplysningene brevene selv gir, fremstår Christen Brekka dermed som et eksempel på de mange egdene som søkte tjeneste i Nederland og som ofte endte i oversjøisk fraktfart. Kanskje vendte han aldri tilbake. At dødeligheten var høy på disse ferdene, er velkjent.

Et element av risiko

Johanne ble i hvert fall ikke gift med Christen Brekka. Det var med skipperen Peter Larssøn (1744–1819) hun skulle vies til ekteskapet. Peter og Johanne var doble søskenbarn, hvilket innebærer at de var fetter og kusine på både mors- og farssiden, på samme måte som deres yngre søsken Edel Nielsdatter og Jacob Larssøn på Merdøgaard. Sammen slo de seg ned på Torjusholmen, hvor Johanne levde resten av livet.

Men samtidig har hun altså tatt vare på disse brevene gjennom et langt ekteskap – vel forvart i hemmelig skrift, som minner fra ungdommens svermeriske tilværelse. Dette elementet forsterkes ved at brevsamlingen også inneholder en avskrift av et sterkt bebreidende brev Johanne skrev til Peter da de fortsatt var forlovet. I brevet uttrykker hun forundring over Peters oppførsel etter at han brakte henne budskap om farens drukningsdød i Waterford i Irland – «Thi føren du kom iem priste ieg meg lykeligere, ia meget lykelig i at have funden en saa oprikgti ven, mens da ieg ventet at have trøst af min ven, er han dum.» Hun kan ikke forstå dette annerledes enn at Peters tidligere opriktighet er forandret, og skulle dette være tilfellet, ønsker hun å bli fritatt for forlovelsen. Så når var Peter dum? Brevet er ikke datert, men må stamme fra tiden etter farens død i juni 1774, og rimeligvis før hun giftet seg med Peter i januar 1777.

Levningenes budskap

Johanne Nielsdatters brevsamling blottstiller henne på flere måter. Det at hun har tatt vare på dem inn i ekteskapet innebærer et element av risiko. Og nettopp dette understreker den betydningen innholdet har hatt for henne. Som levninger, i kombinasjon med sitt usedvanlige innhold, bringer brevene oss nærmere de menneskene som skrev dem.

Peter og Johanne fikk ingen barn. Etter mannens død bodde Johanne på Torjusholmen sammen med sin nevø Jacob Jacobssøn Larssøn. Antagelig var det slik urtedagboka og de hemmelige brevene gled over i en annen gren av familien, og på den måten i mer enn 200 år kom til å forbindes med søsteren Edel Nielsdatter på Merdøgaard.

 

Kilder

Jacob Chr. Lund-Larssøns samling, PA-1330 (A 18/1980), KUBEN/AAma.

Bjørn A. Devik: «Det mørske alfabetet». Nord-Trøndelag historielag, årbok 1989.

Øyvind Bibsskog: Hemmelige språk og tegn. Oslo 1945.

Natt på museet

Av Jenny Eik Pilskog og Ingvild Velure, hhv. museumspedagog og rådgiver/historiker ved Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN / Publisert i Agderposten 19. januar 2017

Galleonsfigur Merete Haslund Foto: Agderposten (2009).

[PDF av artikkelen slik den sto i avisa: Natt-pa-museet-1 Natt-pa-museet-2]

Svart senker natten seg, i stall og stue. Det er vi vant til. Men at museene også gjør krav på sin del av denne tiden på døgnet, og inviterer publikum til arrangementer i det magiske mørket, er et nytt og spennende, men – viser det seg – svært forklarlig fenomen.

De siste årene har man kunnet observere et mangfold av nattlig aktivitet i museumsverdenen. Kultur- og naturhistoriske museer i inn- og utland har åpnet dørene for publikum på tider av døgnet hvor institusjoner som dette vanligvis er utilgjengelige og mørklagte. Lyset skrus ikke nødvendigvis på når publikum ankommer i sene kveldstimer heller, for ingrediensene i arrangementene er som oftest av det mystiske og litt skumle slaget. Da Aust-Agder kulturhistoriske senter – nå KUBEN – åpnet dørene for «Natt på museet» i oktober 2009, ble publikum hilst velkommen av en skvetten nattevakt, en mystisk bibliotekar og en levende gallionsfigur.

Men KUBEN er altså i godt selskap på dette området. Slottsfjellsmuseet inviterte i fjor høst til mørk høstvandring og jakt på gamle sagn- og eventyrfigurer. Historisk museum i Oslo arrangerte natt på museet i september, med temaet «Kropp, død og begravelse».  Men også blant de store internasjonale museene arrangeres det omvisninger og arrangementer på nattestid. Flere utenlandske museer, blant annet Natural History Museum i London, har til og med overnatting for barn og voksne, til høye priser og med utsolgte plasser mange måneder i forveien. Dette populære museumsfenomenet fortjener definitivt å undersøkes nærmere.

Pop-kulturell tiltrekningskraft

Felles for de fleste av disse arrangementene, er at de eksplisitt referer tilbake til – og ofte også låner tittel fra – den amerikanske action-komedien «Night at the Museum», basert på en barnebok skrevet av Milan Trenc i 1993. I filmen fra 2006 spiller Ben Stiller museumsvakten Larry Daley, som på sine første nattevakter ved Naturhistorisk museum i New York, opplever at både voksdukker og utstillingsobjekter våkner til liv. Filmen ble svært populær og fikk to oppfølgere, hvorav den siste gikk på norske kinoer så sent som i 2015. Filmene har det til felles at de spiller på museet som et sted som innbyr til, og med sine bygninger og utstillinger egner seg spesielt godt for, magiske og mystiske opplevelser.

Bakgrunnen for museumsfenomenet er åpenbart filmens iboende kvaliteter. Men det faktum at så mange museer lager arrangementer som leker med ideen om gjenstandssamlingenes yrende natteliv, og at folk går mann av huse for å være med, antyder at det også kan være en dypere forbindelse mellom filmen og museer. Med andre ord berører filmen noe grunnleggende ved hva et museum er og oppfattes som. Dette er sannsynligvis noe av grunnlaget både for filmens suksess og de ettervirkningene den har fått i museumslandskapet. Det filmen satte på dagsorden – at det finnes noe mystisk og uutgrunnelig ved museene, som først og fremst foregår når publikum vanligvis ikke får være til stede – er selvsagt også noe av grunnen til at museene lenge har vært en arena for pop-kulturell utfoldelse. Den meste kjente figuren som gjerne bruker museet som utgangspunkt for sine spennende eventyr, må være Donald Duck. I klassikeren «Gullhjelmen» fra 1954, for eksempel, finner han i museets vikingskip et kart som viser veien til en sagnomsust gullhjelm. Gjenstandens magiske kraft skaper forviklinger og fører til stormannsgalskap, i velkjent Donald-stil.

Tingenes historier

Museene kan med rette påberope seg et spesiale på nettopp de ekte tingene, altså objekter fra en fortidig virkelighet. Likevel; å se på en mer eller mindre alderdommelig gjenstand, er for mange av oss i seg selv ikke videre interessant. Får vi derimot vite mer om akkurat denne ene tingens spesielle historie, og supplerer det øynene ser med de indre bildene informasjonen måtte gi oss, kan gjenstanden ved fantasiens hjelp dra oss mot fortiden, ved at fakta fungerer som et springbrett for fantasien.

Ta for eksempel en av KUBENs mange gjenstander: et brunlakkert treskrin med lokk og dør, brukt til oppbevaring av et eller annet, det kan man se, men ikke enkelt å aldersbestemme og uten noe spesielt fascinerende ved seg.  Hvem skulle tro at nettopp dette skrinet, som verken er imponerende eller oppsiktsvekkende i seg selv, er en av KUBENs morsomste og mest spennende gjenstander? Opplysningen om at det er et velutstyrt reiseapotek fra midten av 1700-tallet, som fulgte 15 år unge dronning Caroline Mathilde på reisen fra England til Danmark høsten 1766, til det første møtet med hennes tilkommende, kong Christian 7 av Danmark, gjør sannsynligvis at skrinet brått blir mer interessant for betrakteren.

Sper man på med fortellingen om kong Christians utagering og sinnssykdom, og dronningens kjærlighetsforhold til og barn med kongens egen livlege, kan iakttakelse av gjenstanden gi en følelse av å være tett på både fortidige hendelser og personer. Hver gjenstand har med seg et mylder av ufortalte fortellinger. Hvilke av disse som aktiveres, avhenger av retningen fakta og fantasi styrer den som iakttar, og hvilke nye tankekonstellasjoner dette igjen avstedkommer.

Forestillinger om fortiden

Kan hende er det som professor i medievitenskap Anders Johansen hevder, nemlig at er det autentiske materialet er «verdifullt først og fremst som symboler på kontakt med en eller annen fjern eller fortidig virkelighet, dvs. som garantister for at denne kontakten virkelig er der – kanskje er det i mange tilfeller som slike relikvier snarere enn som egentlige kunnskapsgjenstander at vi stiller dem ut på museum». En opplevd kontakt med fortiden, som man jo vet at man aldri helt kan klare å gripe slik den egentlig var, fremstår også i 2017 som forlokkende. Museet er dermed, i kraft av sine samlinger, et sted hvor nåtid møter fortid.

Ikke minst krever denne kontakten med fortiden via gjenstandene, en stor dose fantasi. Og slik kan man si at det alltid har vært, helt fra de gamle greske musene brukte dem som lekegrind for kunstnerisk utfoldelse. Den greske termen «museion» – opprinnelsen til ordet «museum» – betyr nettopp «tempel for musene». Som arena for disse nå litt ullne skytsgudinnene for ulike typer kunst og vitenskap, har museene altså helt fra begynnelsen vært et sted hvor kunnskap og fakta møter diktning og fiksjon. Mange vil kjenne til det berømte biblioteket i Alexandria, et av verdens syv forjettede underverker, men den riktige termen for dette som institusjon var nettopp «museion».

Nattens annerledeshet

Karakteristisk for museet er altså at det er en arena hvor flere dimensjoner møtes; nåtid møter fortid, fakta møter fiksjon og fantasi. Hva er typisk for den andre viktige ingrediensen i de populære Natt på museet-arrangementene, nemlig nattlig mulm og mørke? Kvelden og natta kan kanskje best beskrives som fantasien og mystikkens tid på døgnet. Det meste fortoner seg annerledes i mørket enn i lyset, og mange steder fremstår som mye skumlere når det er natt. Selv det hyggeligste barnerom viser seg å ha monster under senga når mørket senker seg ved leggetid. Og kirkegårder, hvor man i dagslys helt uten kvaler kan spasere mellom gravene, forvandles på kvelds- og nattestid til uhyggelige steder man helst unngår.

Tar man dette aspektet ved natta i betraktning, blir det forståelig at nettopp museene med deres gamle bygninger og gjenstander, noen utstilt, andre godt gjemt i magasinene, fremstår som det perfekte stedet å utforske på fantasiens tid på døgnet. Natta forsterker den mystikken som allerede ligger latent i museet som sted, og setter fantasien vår sving. Når KUBEN om kvelden torsdag den 16. februar beholder lysene dempet og innbyr barn i skolealder til «Natt på museet», er dette i tråd med en forholdsvis ny, men likevel etter hvert velutprøvd og svært populær museumstrend. Og slik filmen som startet det hele har vist oss; de underligste ting har det med å våkne til liv i nattlig museumsmørke …

 

Kilder

Anders Johansen: «Museet i dagens mediesituasjon». Tingenes tale, Bergen 2002.

Excellencen fra Langsæ

Av Yngve Schulstad Kristensen, arkivar/rådgiver ved Aust-Agder museum og arkiv,  avd. KUBEN / Publisert i Agderposten 19. januar 2017

SAMSUNG CAMERA PICTURES Foto: Stein Mørk.

[PDF av artikkelen slik den sto i avisa: Excellencen-fra-langsae-1 Excellencen-fra-langsae-2]

For 100 år siden var skipsreder Christoffer Hannevig jr. en av landets rikeste og mest omtalte menn. I en alder av 33 år eide han i 1917 flere skipsverft i USA og Canada, hadde egen bank i New York og London og fast suite på Grand Hotell. Dette er en historie om krigsspekulasjoner, høy sigarføring, eventyrlig vekst, økonomisk havari og kampen om en tapt formue. Dette er historien om Excellencen fra Langsæ.

Historien starter i Arendal like etter det store bankkrakket som hadde rammet byen som et lyn høsten 1886. Norges sjøfartshovedstad, Arendal, lå nede for telling og mange hadde tapt store penger. Men krakket og alle konkursene hadde også skapt gode muligheter for å sikre seg rimelig eiendom og billige skuter. I alle fall for dem som hadde tilgang til kapital.

Familien på Langsæ

Våren 1888 overtok familien Hannevig prakteiendommen Langsæ utenfor Arendal. Eiendommen som lå i Barbu herred omfattet blant annet Aust-Agders eldste sveitservilla. Familien bestod av ekteparet Elfi og Christoffer senior, samt barna Edvard, Christoffer junior, Louis og Hans på henholdsvis 4, 3, 2 og 1 år. Den nyinnflyttede familien kom fra Kristiania, der far i huset hadde drevet som skipsreder. Han hadde imidlertid øynet nye muligheter lengre sør i landet. Han sikret seg Langsæ til spottpris fra hr. Consul A. Geelmuyden. Selgeren hadde vært nestkommanderende i Arendals Privatbank, banken som på mange måter hadde blitt symbolet på Arendalskrakket.

Allerede i mai 1888 etablerte Hannevig senior eget rederikontor i Arendal. Samtidig begynte han å sikre seg skip fra kriserammede redere i distriktet. Alle innkjøpt for en billig penge. Hans eldre bror, Edvard, så også muligheter i den kriserammede sørlandsbyen og flyttet etter. Brødrene Hannevig ble neppe populære på grunn av sine oppkjøp, men det var heller ikke planen. De ønsket bare å tjene penger, og det gjorde de. I løpet av tiden i Arendal ekspanderte Christoffer Hannevig senior sin flåte kraftig. I tillegg var han villig til å ta stor risiko ved blant annet å unnlate å forsikre skipene og kun forsikre lasten.

Retur til Kristiania

Denne historien kunne fort ha endt med at familien slo seg til ro i Arendal. Det var ikke bare rederivirksomheten som blomstret. Familien Hannevig vokste også. I løpet av tre år på Langsæ hadde barneflokken økt med to gutter. I tillegg til familien på syv bodde det i 1891 også et tjenerskap på Langsæ bestående av en husbestyrerinne, to tjenestepiker og en tjener. Alt lå til rette for at familien skulle bli arendalitter. Slik gikk det ikke.

Unge Christoffer Hannevig junior rakk så vidt å begynne på første forberedelsesklasse i Arendal, før familien plutselig flyttet tilbake til Kristiania sommeren 1892. Bakgrunnen for oppbruddet er usikkert, men det er grunn til å tro at Hannevig senior slet med å få innpass i det etablerte redermiljøet i Arendal.

Familien Hannevig ble boende i Kristiania frem til 1899. Da flyttet de til Borre i Vestfold, der faren hadde sikret seg eiendommen Vestmanrød. For å kjøpe gården i Borre, solgte han samme år Langsæ til Hr. Consul G. B. Evensen i Arendal. Eiendommen ble videresolgt til Arendal kommune, som i årenes løp brukte den til ulike formål før den til slutt ble gitt til Aust-Agder museet.

 

I farens fotspor

For Christoffer Hannevig junior ble det et kort opphold i Vestfold. Faren hadde planer for han. Som 16 åring ble han sendt til London for å gå i lære hos skipsmeglerfirmaet Andorson & Becker. Firmaet var opprettet av Harald Andorsen fra Mandal og var farens faste London-megler mens han drev rederi i Arendal. Direktørene i Andorson & Becker var faste gjester mens familien bodde på Langsæ. Som sønn av en av firmaets viktigste kunder, fikk Christoffer junior grundig opplæring under sitt London-opphold. Denne læren fikk han til de grader bruk for senere i livet.

Excellencen gjør sin entré

Christoffer junior returnerte til Norge etter fem år i London og prøvde å etablere seg som skipsmegler i Kristiania. Han gjorde seg imidlertid bedre bemerket i hovedstadens uteliv enn i shippingbransjen. I svart frakk med en hvit krysantemumblomst i knapphullet var han en kjent skikkelse i hovedstadens kafeer. Han gjorde seg bemerket med sitt gode humør og i vennegjengen gikk han under tilnavnet «Excellencen», gjerne forkortet til «Exen». Navnet skyldtes hans livlige vesen og løsslupne påfunn.

Det var utbruddet av 1. verdenskrig som skulle bane veien for Christoffer Hannevig junior. Katastrofen som rammet Europa sommeren 1914 malte slagmarkene røde og medførte at flere millioner av mennesker døde. Selv om Norge var nøytrale under hele krigen fikk norske sjømenn erfare krigens redsler. Hele 647 norske skip gikk tapt og om lag 1500 norske sjømenn mistet livet i løpet av krigsårene. Men som i de fleste konflikter oppstår det alltid økonomiske muligheter. Christoffer junior gikk i sin fars fotspor og utnyttet mulighetene som bød seg i krisetid. Han var i likhet med sin far også uredd for risiko.

Krigsspekulant og velgjører

Krigen skapte et enormt behov for skipstonnasje. De europeiske landene hadde et vitalt behov for varer fra bl.a. USA. Men tyske ubåter gjorde sitt for å stoppe forsendelsene. Hannevig junior så at det her var muligheter. Den 6. februar 1915 rykket han inn en annonse i avisen der han inviterte til aksjekjøp i hans nye rederi Transatlantic Motor Ship Company. Fraktratene var på dette tidspunktet skyhøye og Hannevig lot seg ikke affisere av tyske torpedoer. Aksjeinnbydelsen anses av historikere som startskuddet for den beryktede «jobbetiden». Perioden som blant annet er kjent for en ellevill aksjespekulasjon, spesielt med skipsaksjer.

Hannevigs rederiprosjekt ble en stor suksess og året etter kunne han dele ut en avkastning på 85 prosent til sine aksjonærer. Samtidig hadde han sett muligheter i det krigsnøytrale USA. De krigførende landene i Europa hadde rekvirert skipsverftene til krigsformål. I USA hadde verftene ledig kapasitet. Gjennom storstilt formidling av skipskontrakter til Europa hadde han skaffet seg nok kapital til å sikre seg flere skipsverft i USA. I løpet av 1916 og 1917 etablerte han også banker i London og New York, samt flere sjøforsikringsselskaper. I en alder av 33 år styrte han et imperium som dekket de fleste sider ved internasjonal shipping. I 1917 var hans formue vedsatt til 3,4 milliarder i dagens kroneverdi.

Hannevig var også glad i å bruke penger og han øste villig av sin rikdom. Noen av de som nøt godt av Hannevigs gaver var Røde Kors, Vigelandsparken, Christiania Roklub, «Understøttelse av trætte sykepleiersker» og kreftforskningen. Han opprettet også et forskningsfond til minne om matematikeren og austegden Niels Henrik Abel. I oktober 1917 skjenket han sågar Oslo en opera til en verdi av tre millioner kroner. Operaplanene skulle imidlertid falle i grus. Det samme skulle hans imperium.

Imperiet slår sprekker

Det som får imperiet til å slå sprekker skyldtes at USA gikk med i krigen på Storbritannia og Frankrikes side. For å få krigsmaskineriet i gang rekvirerte amerikanske myndigheter alle skip under bygging i USA samt skipsverftene, deriblant Hannevigs, mot et løfte om kompensasjon. USAs inntog i krigen bidro vesentlig til at 1. verdenskrig ble avsluttet 11. november 1918. For Hannevig gikk det også mot slutten. Krigen hadde skapt et enormt behov for skipstonnasje. Med freden endret dette seg vesentlig. Etterspørselen etter skip og transport stupte, og i kombinasjon med sviktende tider for finansnæringen skapte dette økonomiske utfordringer for Christoffer Hannevig jr. I 1921 ble både han og hovedselskapet i New York slått konkurs. Samme år ble hans virksomheter i Norge konkursbegjært.

Kampen om formuen

Christoffer Hannevig jr. var imidlertid ingen slagen mann og gikk til kamp mot amerikanske myndigheter for å få kompensasjon for eiendomsoverdragelsene under 1. verdenskrig. Hannevig klarte å få med seg norske myndigheter i søksmålet mot USA, i det som skulle bli kjent som «Hannevig-saken». Kampen skulle bli langvarig. På 1920-tallet forsøkte Utenriksdepartementet å forhandle med USA uten å lykkes. På slutten av 1930-tallet fremmet norske myndigheter på ny et erstatningskrav på vegne av Hannevig. I 1940 ble det etter langvarige diplomatiske forhandlinger mellom norske og amerikanske myndigheter enighet om å sette i gang, men 2. verdenskrig utsatte prosessen. Hannevig-saken ble gjenopptatt etter krigen, men lite hadde skjedd i saken da Christoffer Hannevig jr. døde i New York, som en fattig og barnløs mann, 11.juni 1950.

Hannevig-saken ble først avsluttet ni år etter Hannevigs død. I 1959 ble saken brakt inn for en amerikansk domstol hvor det norske kravet ble forkastet i sin helhet. Norske myndigheter hadde da fått nok. Den 12. juni 1959 ble det satt endelig punktum. Da vedtok den norske regjering en kongelig resolusjon i statsråd om ikke å anke Hannevig-saken.

Tilbake til Langsæ

Christoffer Hannevig jr. og hans eventyrlige historie gikk etter hvert i glemmeboken. I 1971 returnerte imidlertid deler av familien Hannevig til Arendal og Langsæ. Denne gang i form av dokumenter, protokoller og arkivesker. Christoffer Hannevigs yngste bror, Thor Olaf, som selv ble født på Langsæ i 1891, avleverte da familien Hannevigs bedriftsarkiver til daværende Aust-Agder-Arkivet. Arkivinstitusjonen holdt til i sidebygningen til Hannevig-familiens residens på Langsæ. Arkivet omfattet forretningsvirksomheten til Christoffer Hannevig jr., samt hans far og flere av hans brødre.

Historien om «Excellencen fra Langsæ» har dermed returnert til der den startet. I dag er Hannevig-arkivet fortsatt å finne på Langsæ. På KUBEN, som er en del av Aust-Agder museum og arkiv, er Hannevig-arkivene trygt oppbevart i klimastyrte magasiner. Her er Hannevig-arkivet, i likhet med de øvrige arkivene som institusjonen forvalter, tilgjengelig for forskere og andre historieinteresserte på KUBENs lesesal.

 

Kilder:

Geir Imst: Christoffer Hannevig. Gull, krig og krakk. Oslo 2009.

Et museum blir til – et hundreårsminne

Av Olav Haugsevje, samlingsansvarlig og fagansvarlig litteratur ved Aust-Agder museum og arkiv, avd. Ibsen-museet / Publisert i Agderposten 16. desember 2016

bilde-01Foto: G.L.

[PDF av artikkelen slik den sto på trykk i avisa:]

For 100 år siden ble et nytt museum etablert i Grimstad. Ibsenhuset og Grimstad Bymuseum åpnet dørene den 6. juni 1916, samme dag som Grimstad by feiret sine første 100 år. Dette skjedde på tross av intern spild, som ikke kan fortelles fullgodt, ettersom det ble fjernet noen sider av Ibsen-komiteens forhandlingsprotokoll. 100-årsjubileet er likevel en gyllen anledning til å se på hvordan dette museet ble til.

Et jubileum for jubileet

Museets 100-årsjubileum faller sammen med 200-årsjubileet for Grimstad by. Men dette var delvis tilfeldig. Grimstads jubileum ga et pådriv for et museum. Med bakgrunn i at Henrik Ibsen hadde vært apotekerlærling i byen i sin ungdom, startet en selvoppnevnt komite arbeidet med et Ibsen-museum allerede i 1909. Dette ble etterfulgt av et kommunalt initiativ for opprettelsen av et bymuseum. Det var en passende politisk satsing for en by som skulle fylle 100 år.

Det hadde riktignok lenge vært museum i byen. Dahlske skole (etablert 1796) hadde sin samling. De tidligste museer her i landet hadde gjerne tilknytning til skolene og ble ansett som dannelses- og utdanningsinstitusjoner. Arendal Skoles offentlige Bibliothek og Museum som ble etablert i 1832, er et tidlig eksempel på dette.

Ibsenhuset og Grimstad Bymuseum kom til å ta over deler av samlingene til Dahlske skole, men er ellers et museum som står i en nyere tradisjon. I Grimstad er det lokal patriotisme som danner bakgrunnen for museet, løsrevet fra skolene og bibliotekene.

Å synes i verden

Arbeidet med Ibsen-minnene i Grimstad og Fjære kan settes i sammenheng med turismen. Malermester Hans Hansen, med pennenavnet «Rep», startet en turistforening for Grimstad og omegn i 1908. Han tok initiativ til å få reist Terje Vigen-bautaen ved Fjære kirke, som ble avduket i 1906. «Rep» var også med i Ibsen-komiteen som planla museet.

Det var nok interesse for Ibsens litteratur (særlig «Terje Vigen»), men i minnepolitikken var hans tilknytning til Grimstad aller viktigst. Ibsen-minnene kunne vises tilreisende, og sette Grimstad på kartet nasjonalt og internasjonalt. Det vakte begeistring i byen da kirke- og undervisningsminister Jørgen Løvland i sin åpningstale den 6. juni, uttrykte at Grimstad med sitt Ibsen-hus hadde fått et verdensminne.

Blant folk i Grimstad kunne bymuseet oppleves som en sterk identitetsskaper og bidra til å gi tilhørighet, men det lå likevel stor symbolverdi i Ibsen (på linje med sjøfartshistorien) som internasjonalt fenomen og referanseramme.

Catilinahuset

Ibsen-komiteens plan var å kjøpe og innrede Ibsenhuset i Storgata til museum. Her var Ibsen lærling under apoteker Reimann 1843/44-47. Det ble satt i gang mange tiltak for å samle inn penger til huskjøpet. Det ble bl.a. arrangert soirée i Kristiania og sommerfest på Rønnes i Fjære. Underveis i Ibsen-komiteens arbeid viste det seg at også det andre apoteket, Catilinahuset, var til salgs. Dette skapte interne konflikter. Fire blad er klippet ut fra forhandlingsprotokollen. Derfor er det ikke er mulig å finne referater mellom 24. august 1909 og 28. juni 1911.  I møtet den 28. juni 1911 refereres det riktignok til hva «den engere komite» har arbeidet med siden sist. Det var også i dette møtet at medlemmene så nær som «Rep» og muligens en mann til, tilsluttet seg planen om å kjøpe Catilinahuset. Dette var Hus 13, Østregate 2. Ibsen var medhjelper her fra 1847-50. Dagens adresse er Henrik Ibsens gate 14.

Den 31. august 1914 ble huset kjøpt for 5000 kr., hvorav 1000 kr. kontant, resten i pantobligasjoner.

Til både Ibsen- og bymuseet kom det inn gaver. Mest kjent er vel gaven fra Henrik Ibsens sønn, Sigurd. Han fordelte eiendommer etter faren til kommunene i Kristiania, Skien og Grimstad. Til Grimstad kom spisestueinventaret som hadde stått i Kristiania. I tillegg fikk Grimstad frakk, flosshatt, paraply, blekkhus, briller med futteral, duk, fotografier.

I takt med samtiden

Den 16. juli 1914 ankom Ibsens spisestueinventar med dampskipet Tvedestrand. Inventaret ble umiddelbart brakt til Catilinahuset, enda bygget ikke var formelt overdratt museet.

«Møblerne er plaseret, saavidt gjørligt, paa samme Maate, som det stod i Digterens Bolig – Arbinsgate 1, Kristiania. Man har, med Henvendelse til Eierne av denne Gaard, forsøkt at erholde Tapeterne i Ibsens Spiseværelse; men da Lejligheten senere var oppudset, var disse ikke længer at erholde.»

Ut i fra hva Anne Eriksen skriver i boka Museum: En kulturhistorie, bør museet i Grimstad forstås som tidstypisk når det gjelder forvaltning av gjenstandssamlingen. Alle gjenstander museet hadde i sine samlinger, ble stilt ut. Man hadde ingen magasiner og så heller ikke noe behov for det. I 1920-årene begynte det å bli trangt om plassen i bymuseet. Museumsstyret ønsket et nybygg. Heller ikke da var tanken å etablere magasin for samlingene. Et nybygg skulle først og fremst gi plass til flere utstillinger.

Vaktrommet

Det er fort gjort å glemme at vaktrommet i Ibsen-museet er et dikterhjem. Mange kunstnerhjem er blitt museer: kunstneren ble båret ut av huset ved livets slutt, og museet kunne flytte inn. For mange museer har det riktignok ikke vært slik. Dette gjelder også for Ibsenhuset i Grimstad.

Både i selve apotekets utsalg og i bakværelset – kalt vaktrommet – hadde det etter Ibsens tid blitt satt opp nytt veggpanel. Dette ble fjernet under forarbeidet. Det originale inventaret fra apoteket fikk man etter sigende tilsendt fra Norges Farmaceutiske Forening, som hadde overtatt det fra apoteker Arntzens enke.  Beholderne til urtene måtte skaffes fra andre steder og noe inventar måtte nyproduseres. Arbeidet med vaktrommet – hvor Ibsen hadde fått tilvist seng, stol, bord, hvor han skrev og studerte og var sammen med venner – ble for alvor forsøkt dokumentert en tid etter åpning. Det kan være verdt å stoppe opp ved rekonstruksjonen av dette bakværelset.

Hollenderen

I 1916 ble museet besøkt av en maler og grafiker av hollandsk opprinnelse, men med bopel i Kristiania. Han het Louis Lacomblé (1862-1928). Museet kom senere til å gi ham et oppdrag. I hovedstaden skulle grafikeren intervjue Ibsens gamle venn og grimstadværing Christopher Due om hvordan apoteket og vaktrommet var innredet på Ibsens tid.

Due hadde stilt vennlig opp da det i 1909 ble tale om å gi ut hans Ibsen-erindringer i bokform, til inntekt for museet. Nå i 1917 var han museet til hjelp igjen. Lacomblé forela ham mål og beskrivelser av møblene som museet mente hadde stått i vaktrommet den gang. Due skulle altså framkalle for sin erindring de to værelsene i Grimstad 67 år tilbake i tid. Det var ikke en lett oppgave, enda Due var høyst åndsfrisk. I et brev datert den 15. januar 1917, skriver Lacomblé til Karl O. Knutson i Ibsen-komiteen:

«For at hjelpe Due´s hukommelse, hadde jeg skisset vedlagte perspectiviske tegninger av værelset og innredet det som han hadde beskrevet det for mig, da jeg var sidst oppe hos ham, og javel; da han saa tegning A, saa kom der et smil i hans ansigt. Ja, akkurat saa, der stod sengene, og der pulten.»

Underbenklærne

Videre stiller Lacomblé spørsmål om skapet som var skissert i tegning A):

«Kan de ikke huske nogen anledning at han brukte skapet? Saa tænkte han et ögonblick. Javel, han hadde seet, at han satte ind kopper der; han fik jo sin frokost og aftensmad sendt op til sig, og da han var færdig, saa satte han ind i skapet.” Men hvortil mer brukte han skapet? Ja, det huskede han ikke. Jeg tænker det var vel et bergningskap for allt mulig, thi det lille Ibsen eiede; det var jo svært lidet. Men kuffert eller saadant for at lægge klær ind? “Nei, saadant havde Ibsen ikke.” Klær! Men saa kom Due frem med sin bog (han læser uden briller, og han er født 1827) og fortalte den bekjendte historien om underbenklærne. Ak ja, av klær hadde han vel ikke saa meget, at han kunde ha den luksus af ett særskildt klæderskap, kroker hjelper i saadant fald ogsaa (bemerkning av mig).»

Due leste opp historien om underbenklærne, som henspiller på at Ibsen måtte klare seg uten både dette og etter hvert også strømper. En gang Ibsen kurtiserte en pike i byen, kalte kameratene det for «kjærlighet uten strømper». Dette står i Erindringer fra Henrik Ibsens Ungdomsaar, 1909. Noe skap kom ikke inn i vaktrommet.

Lacomblé stilte også en god del ledende spørsmål til sin hjemmelsmann. Due ble spurt om vaktværelset hadde gardiner. Due benektet dette og tilføyde at gardiner heller ikke var så vanlig den gang. Lacomblé var tydeligvis ikke fornøyd med svaret:

Men saa sa jeg da: “Det hændte vel naar dere hadde møte hos Ibsen, og dere skulde spille boston, at Ibsen sa: “Træk ned gardinet, saa folket ikke  kan kikke ind” saa gik der et lys op for ham. Ja, der fandtes gardiner; rulgardiner, (…)»

Etter Dues beskrivelser fant museet en måte å ordne inventaret på. Likevel satte mann opp bilder og minner fra Ibsens eldre dager. Dette ble senere gjort om.

Utfordringer

Ut i fra fotografier fra åpningen av museet i 1916 er det tydelig hvor lite tilrettelagt det er for å ta imot store folkemasser ved museet. I bymuseets årsberetningene fra 1920-årene og framover, ble behovet for nybygg meldt inn årlig som den viktigste saken. I tilknytning til nybygget ønsket man et parkanlegg. De norske museene hadde tradisjoner for å arrangere stevner og folkefester. En slik funksjon kom Ibsenhuset og Grimstad Bymuseum aldri til å få.

Interessen for norske museers folkefester kom uansett til å dale med tiden. I dag finnes helt andre utfordringer. I 2006 ble museet gjenåpnet som et rent Ibsen-museum. Ibsens spisestue er utlånt til Ibsenmuseet i Arbins gate, hvor det opprinnelig stod.

Interessen for Ibsens tid i Grimstad er stor, men publikum stiller også forventninger til formidlingen av Ibsens litteratur, også den delen av forfatterskapet som ikke ble skapt i Grimstad. I presentasjonen av diktverkene kan konkrete gjenstander i apoteket og vaktrommet også stille seg i veien for forståelsen. Det er tross alt ingen direkte sammenheng mellom gjenstandene og litteraturen.

I motsetning til de fleste kunstner- og dikterhjem er ikke vaktrommet hvor Ibsen levde i over tre år, utformet av ham selv. Han måtte som best han kunne innfinne seg med de forholdene han ble tildelt. Likevel er vaktrommet et rom der det passer godt å fortelle om skuespillet om den romerske opprøreren Catilina. I selve apoteket får publikum se hvor sentral latin kunne være i hverdagen i 1840-årene.

I dag er museene i Grimstad del av Aust-Agder museum og arkiv IKS. Målsetningen i Henrik Ibsens gate 14 er å vise Ibsens betydning i verdenslitteraturen, uten å glemme det unike ved Grimstads lille bit av historien.

 

Kilder

Christopher Due: Erindringer fra Henrik Ibsens Ungdomsaar. [Grimstad]: Ibsen-komiteen i Grimstad, 1909.

Anne Eriksen: Museum: En kulturhistorie. Oslo: Pax, 2009.

Erik Munk og vår tid

Av Kjell-Olav Masdalen, seniorforsker ved Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN / Publisert i Agderposten 2. desember 2016

1-atlas-ortelius2Koninklijke Bibliotheek, Amsterdam.

[PDF av artikkelen slik den sto på trykk i avisa: Erik-munk-og-var-tid-1 Erik-munk-og-var-tid-2]

Erik Munk er først og fremst kjent som en av de store bondeplagere i norsk historie. På det grunnlaget har ettertida nokså unisont anklaga og fordømt ham. Men er det siste ordet om Erik Munk egentlig sagt? Kanskje var han et mer sammensatt menneske enn ettertida har villet se, og kanskje kan hans historie lære oss noe om vår eiga tid.

De fleste av oss ønsker vel mulla Krekar dit pepperen gror, noen uten lov og dom. Hvorfor var det så få som beklaga at mobben lynsja Muammar al-Gaddafi i 2011 under den arabiske våren? Et halvt år før var han innstevna for Den internasjonale straffedomstolen i Haag. Og hvorfor trur så mange fattige og vanskjøtta mennesker i USA at den styrtrike eiendomsmogulen Donald Trump er en forsvarer av deres sak? Nå blir han deres president. Det kan stilles mange slike spørsmål i dag, slik de også kunne ha vært stilt på Erik Munks tid. Det underlige er at selv om vi på mange måter har forlatt 1500-tallets voldssamfunn, så er vi ikke kommet særlig mye lenger i vår følelsesmessige rettsforståelse.

Selfmade man

Erik Munk var en selfmade man, så kanskje hadde han vært et ideal for mange også i dag. Han var en knape, det vil si en mann av lågadelig ætt som sjøl måtte slå seg fram dersom han skulle oppfylle drømmene sine. Som ung skaffa han seg kunnskap og nyttige erfaringer som deltaker i den spansk-franske krigen omkring 1550, erfaringer han kunne bruke da han omkring 1560 knytta seg til en av Norges mektigste menn, lensherren Erik Rosenkrantz på Bergenhus. Lensherren så at det var to i karen og utnevnte ham til øverstkommanderende (admiral) for de flåtestyrker som blei sendt til Trøndelag i 1564 og til Oslo i 1567 for å hive svenskene ut av landet. Erik Munk gikk resolutt til verks med de midler som sto til rådighet, og den gale Erik XIV gråt av sinne da svenskene atter måtte innse at Norge ikke lot seg skille fra Danmark.

Den krigerske Fredrik II

Men i København satt en såre fornøgd Fredrik II og gleda seg over at han atter hadde fått en kriger etter sitt hjerte. Fredrik var trulig dyslektiker og ikke særlig flink til å ta til seg boklig lærdom, til sorg for den mer fredsommelige og diplomatiske kong Kristian III. Fredrik kompenserte med å utvikle stor interesse for jakt og krig. Det første han gjorde da han blei konge i 1559, var å angripe og legge under seg den fredelige bonderepublikken Ditmarsken. Raskt begynte han og hans tyske jaktkammerater å planlegge et angrep på Sverige for én gang for alle å underkue den plagsomme naboen. Da hadde kongen bruk for menn av Erik Munks støpning. Etter seirene over svenskene blei Erik kalt ned til kongen i København, og med seg skulle han ha galeien han sjøl hadde bygd og som var hans admiralskip under angrepet på svenskene ved Akershus.

Belønninga

Kongen må ha vært svært fornøgd. Belønninga kom i form av forleninger. Først det lukrative Nonneseter klosterlen, så Onsøy len og skipreide og i 1571 Nedenes og Bratsberg. Men kongen hadde fortsatt bruk for krigeren sin når han skulle «holde sine strømmer reine». Gjentatte ganger var Erik skipssjef på et av orlogsflåtens største fartøyer, Krabaten, som var nesten like stor som svenskenes Vasa. Oppgava var først og fremst å patruljere i Østersjøen for å se hva svensker og andre mulige konkurrenter om herredømme foretok seg i det havet kongen nærmest anså som sitt, dernest å få bukt med det tiltagende sjørøveriet.

Danzigs forsvarer

Ett av de landa som yppa seg var Polen. Kongen der, Stephan Báthory, planla å bygge opp en eigen polsk orlogsflåte. Dessuten ergra Stephan seg grønn over at han ikke hadde kontroll over den blomstrende handelsbyen Danzig, der de fleste innbyggerne i tillegg var protestanter. I 1577 gikk han til angrep. Kong Fredrik, som sletts ikke ville ha en ny konkurrent om herredømmet i Østersjøen, og som heller ikke kunne finne seg i at hans protestantiske trusfeller i Danzig blei underlagt det katolske Polen, gikk til aksjon. Erik fikk jobben, som admiral for en dansk eskadre blei han sendt til Danzig med beskjed om å plage fienden så mye som mulig og samtidig bistå Danzig med råd og dåd slik at Stephan Báthory ikke makta å erobre byen. Erik Munk klarte det, og kongens gunst varte ved.

Handelen i nordområda

I nord var det også noen som trengte seg inn på kongens enemerker. Både svenskene og russerne forsøkte å flytte sine grenser så langt nord og vest som mulig. I tillegg utvikla det seg en livlig handel på Kola og i Arkhangelsk-området, der særlig Nederlandene og England var sterkt engasjert. Kong Fredrik var ikke bare redd for russere og svensker, han var også engstelig for at handelen på Narva skulle bli flytta over til nordområdene, slik at han gikk glipp av store inntekter fra øresundstolla. Igjen var det Erik som fikk jobben. Han kjente området godt som Erik Rosenkrants fogd på Vardøhus i åra 1562-64. I 1582 blei han sendt til Vardøhus og nordområdene med tre galeier for å kontrollere virksomheta der, ta avgift av handelsfartøy som seilte i «kongens strømmer» og om nødvendig beslaglegge fartøy og last. Galeiene vendte tilbake til København med flere beslaglagte handelsfartøy. Erik Munk hadde vært en nyttig mann for kongen og brakt ham mange seirer.

I krangel med bønder

Men, en hardfør kriger er ikke nødvendigvis en dyktig og tålmodig administrator. Nokså raskt etter at Erik fikk Nedenes og Råbyggelaget i len i 1571, begynte klager fra bøndene å strømme inn til kongen i København. De klaga på mest alt. Erik hindra dem i å kjøpe og selge nødvendige varer, han tok høgere skatter av dem enn han hadde lov til og han straffa dem hardt, sjøl for mindre forseelser. Dessuten flytta han på grensesteiner og tok gårdene deres fra dem. Det påsto i alle fall bøndene i klagebreva sine. Bøndene ba for sine liv og sine eiendommer, og de hadde stor tru på at den store far i København ville hjelpe dem. Men det varte og det rakk og lite eller ingenting skjedde.

Kongen var lenge fornøgd

Hvorfor tok ikke kongen affære? Og når han endelig avsatte Erik i 1585, hva var da den viktigste årsaka? Det beste svaret kan gis ved hjelp av et motspørsmål: Hvorfor skulle kongen ta affære mot en mann som hadde gitt ham så mange seirer, brakt penger inn i statskassa, skaffa ham tømmer og anna utstyr til kongens mange byggeprosjekter, båtsmenn til orlogsflåten og sørga for at bøndene slutta å tuske til seg eiendommer som egentlig hørte staten og kirka til? Ja, til og med skaffa ham østers når han skulle holde sine overdådige selskaper, og jaktfalker når hans skulle jakte sammen med sine tyske venner. Kongen var fornøgd med lensherren sin, slik han hadde vært fornøgd med krigeren. Dessuten var stattholderen i Norge, Ludvig Munk, som ikke var i familie med Erik, og som skulle se til at lensherrene og fogdene ikke sugde ut innbyggerne for mye, sjøl en bondeplager. Han blei avsatt i 1583. Det fantes tross alt ei grense.

Feil mel til feil kake

Og det fantes ei grense også for Erik Munk. Den blei ikke satt fordi kongen fikk vondt av bøndene. Den blei først og fremst satt fordi kongen fikk mistanke om at Erik var vel geskjeftig i å mjøle si eiga kake. Riktignok hadde kongen nærmest gitt ham blankofullmakt til å bygge opp godssamlinga si. I 1585 hadde Erik skaffa seg gårder på om lag 170 huder, eller om lag 40 fullgårder. I tillegg dreiv han sagbruksvirksomhet og trelasthandel. Kongen begynte å lure på hvordan han fikk det til. Kunne det være at han utnytta stillinga si som lensherre til å bygge opp godssamlinga og forretningsvirksomheta si, og at midler som egentlig skulle ha gått i kongens kasse gikk i Eriks lomme? Ikke utenkelig, og ikke uvanlig! Det aleine hadde neppe fått kongen til å reagere som han gjorde. Men kongen begynte å bli gammel, og han var ikke så krigersk lenger. Så kongen hadde ikke lenger bruk for krigeren sin. Heller ikke det hadde vært nok til å felle et medlem av en akta adelsfamilie. Men Erik Munk var bare en knape, sønn av en fallert adelsmann. Eriks framgang og velferd sto og falt med kongens nåde og unåde.

Kongen tar seg sjøl til beste

Kongen lot lensherren falle, beslagla godset hans og satte han i 1586 inn på det danske statsfengselet Dragsholm. Så fikk da vel bøndene eiendommene sine tilbake, som de påsto Erik hadde tatt fra dem på ulovlig vis. Men hvorfor skulle kongen det? For det første er det slett ikke sikkert, med noen få unntak, at Erik hadde fratatt dem eiendommene ulovlig. For det andre var det ikke bøndenes gårder kongen hadde beslaglagt, det var Eriks gods. Og når kongen følte seg svikta, telte nok hans interesser atskillig mer en bøndenes klager. Derfor beholdt kongen eiendommene sjøl. Det var lensherrens plikt alltid å handle kongen til beste. Om nødvendig, tok kongen seg sjøl til beste.

Fengsling uten lov og dom

Kongen hadde tenkt å stille Erik for retten. Derfor blei det nedsatt en undersøkelseskommisjon som skulle finne ut av hva som hadde skjedd, særlig om kongen hadde lidd tap. Men kommisjonens rapport kom aldri og rettsaka uteblei. Erik satt bortgjømt på Dragsholm, slik andre vanskelige tilfeller er blitt plassert av enerådige makthavere til alle tider. Kan hende syntes kongen det var greiest slik. Kanskje hadde det blitt ubehagelig å holde rettsak mot en mann som hadde ytt kongen store tjenester.

Forsvarstalen

Da var det enklere å ta tida til hjelp. Og kanskje hadde kongen behov for fred. Han døde i april 1588. Men Erik Munk hadde mange år igjen i tårnkammeret sitt på Dragsholm slott. Han prøvde seg først med et fluktforsøk. Da det ikke gikk, tok han pennen fatt og forfatta et forsvarsskrift. Noen har prøvd å bruke forsvarsskriftet mot ham. Det viser at han var, eller var i ferd med å bli gal, skriver Thorkild Hansen. Men Erik var ikke gal. Forsvarsskriftet viser tvert om at han var ved sine fulle fem og var godt i stand til å analysere det som hadde skjedd. Men kan du i tillegg påskrive et felt og forlatt menneske galskap, så kan du ytterligere belaste dette mennesket med skyld. Men naturligvis hadde Erik problemer med å se at han nok også sjøl var skyld i at han satt innesperra på Dragsholm. I 1594 syntes han det fikk være nok. Han hengte seg og blei gravd ned under galgen utafor slottet – forlatt av gud og mennesker.

Ettertidas dom

Og det har de fleste som i ettertid har skrevet om Erik Munk vært fornøgd med. Så også folkeopinionen. Eller som Knut Mykland skriver: «Beryktet og fordømt både i samtid og ettertid». I nasjonsfrigjøringa og nasjonsbygginga på 1800-tallet og langt ut på 1900-tallet var det comme il faut å synes at danskene var noen undertrykkere. Tida var ikke inne til å stille noen kritiske spørsmål. Erik Munk fikk sin velfortjente straff, dømt av historias domstol. Men det var Fredrik II som stakk av med kaka. Hvem trur du stikker av med kaka i USA? Og er det folkeopinionen eller lov og rett som skal bestemme hva vi gjør med plagsomme mennesker?

Jord i skoa

Folkedomstolens syn kommer ofte fram i sagn. Sagna levner Erik Munk lita ære. Men et sagn gir Erik Munk rett. I ei rettsak mellom Erik Munk og Albret Berge om et skaustykke i Holt, blei Albret tildømt retten. Albret sverga på at han sto på eiga jord. Det kunne han gjøre fordi han i hemmelighet hadde lurt jord fra eigen gård ned i skoa. Men han fikk si straff i det hinsidige. Han fikk aldri ro på seg. Nattestid blei han tvunget til å flytte på grensesteiner i forgjeves forsøk på å få steinene tilbake på rett plass.