3,37 kg ubesudlet Schwach

Av Kyrre Thorsnes, bibliotekar ved Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN / Publisert i Agderposten 24. juni 2016

PA_2672 Foto: KUBEN.

[PDF av artikkelen slik den så ut på trykk i avisa: Ubesudlet-Schwach]

I disse dager kappes landets arkiver, biblioteker og museer om å foreslå nye bidrag til Norges dokumentarv, den norske delen av UNESCOs Memory of the World-register. En soleklar kandidat bør i den sammenheng være Conrad Nicolai Schwachs håndskrevne originalmanuskript til «Erindringer af mit Liv»!

Ut av glemselen

I 1963 fikk Cappelen antikvariat i Oslo kloa i et stort manuskript som inneholdt Schwachs egne nedtegnelser – det inntil da ukjente verket «Erindringer af mit liv». Før manuskriptet kom for dagen i 1963 hadde det i en tid vært i privat eie i Halden. Hvor det hadde vært før den tid, vet vi ikke. Men det er grunn til å frykte at det aldri ville ha havnet i Arendal hvis ikke Cappelen antikvariat hadde tatt kontakt med Aust-Agder Arkivet da de oppdaget at 1/3 av innholdet omhandlet Schwachs liv i nettopp Arendal. Fylkesarkivar O. A. Aalholm hadde en utpreget bibliofil legning som i flere tilfeller allerede hadde bragt ham i kontakt med Cappelen antikvariat. Med pengestøtte fra Arendal forsikringsselskap ble manuskriptet kjøpt inn til den nette sum av kr. 5000.

Fattet furore

Aalholm kastet seg over manuskriptet og det gikk nok fort opp for ham hvilken kulturhistorisk klasebombe han hadde fått i fanget. I omtalen i dagspressen kan man imidlertid spore en blanding av henrykkelse og nervøsitet. Dette var jo ikke mange år etter Myklesaken, og 60-tallet hadde enda ikke helt ristet av seg det puritanske spøkelset fra tiåret før. Og når det gjelder promiskuøse beskrivelser rekker ikke Sangen om den røde rubin Schwach lenger enn til halvveis opp på leggen. Så da arkivets nye klenodium fikk behørig omtale i pressen stod underdrivelsene i kø: ”Han var ikke så lite av en friskus, den unge stiftsoverretsprocurator, full av fornøyelige innfall,” skriver Fædrelandsvennen. I Tiden heter det at Arendals innbyggere – ”får en fargerik og grundig omtale” i manuskriptet, ”som for øvrig er skrevet med lett penn; noe som gjør hans erindringer til interessant og levende lesning.”

Men sensasjonen var i hvert fall et faktum – her hadde man helt nytt kildemateriale – og ikke bare til Arendals lokalhistorie. Også på nasjonalt plan var dette en kunnskapskilde som gjennom et svært personlig vitnesbyrd gikk til kjernen av norsk historie i tiårene før og etter 1814. På flere områder skulle manuskriptet endre den etablerte forståelsen av perioden. Men før det kunne gjøre det måtte det bli gjort tilgjengelig for et bredere publikum. I første omgang skjedde dette ved at manuskriptet i 1977 ble transkribert og mangfoldiggjort i så mye som fem eksemplarer. Et kvantesprang for schwachifiseringen av norgeshistorien, men ennå var det langt igjen før verket kunne sies å være allment tilgjengelig.

Kultklassiker

Ettersom manuskriptet fikk økt tilgjengelighet begynte anekdoter fra verket å sive inn i avisartikler,  lokalhistoriske publikasjoner og folks bevissthet generelt. I overgangen til 90-tallet begynte Arild Stubhaug å sysle med tanken om å få verket utgitt. Han fant sammen med Håvard Rem og Cato Litangen og startet opp forlaget Kilden. En forestående utgivelse ble snart annonsert. Med dette fikk Schwach virkelig vind i seilene. Det ble skrevet avisartikler og på Tyholmen hotell kunne man til og med få med seg teaterstykket ”God dag mitt navn var Schwach.” Og så endelig – i 1992 ble Erindringene utgitt i et opplag på 1000 eksemplarer. Mottagelsen var enestående og boka høstet lovord i øst og vest.

At boka raskt fikk kultstatus viser seg blant annet ved at utgaven etter kort tid ble etterspurt mangelvare ved norske antikvariater. I 2008 kom verket derfor ut på ny i regi av KA forlag med Kamilla Aslaksen og Arild Stubhaug som redaktører. Ny forbedret utgave med tidligere feil rettet, og et noteapparat med forklaringer og redaksjonelle kommentarer.

Manuskriptet

Når manuskriptet ved spesielle anledninger hentes frem fra de klimastyrte magasinene på KUBEN i Arendal er det ikke fritt for at arkivaren føler en god porsjon ærefrykt. Dette er Schwachs egentlige produkt, bare ment å leses av et eksklusivt sjikt utvalgte proselytter, foruten Schwach selv. Hvis du forsiktig senker hodet ned mot sidene slik at nesen henger bare millimeter fra papiret og trekker pusten dypt, er det god sjanse for at du samtidig inhalerer etterlatte partikler etter forfatteren selv. Et lite korn av død hud eller et mikroskopisk hårstrå.

Manuskriptet har et stort format (35x22cm), veier 3,37 kg og består av 548 nummererte sider. I tillegg kommer over 50 sider bilag som er stukket inn på ulike steder. Bilagene består av dikt, partiturer, vitnemål, korrespondanse osv. Manuskriptet er trolig bundet inn i forfatterens samtid.  Selve skriften er pen og uniform gotisk håndskrift – Schwachs egen – ikke vanskelig å tyde med litt trening. Det er ingen kapittelinndeling eller overskrifter i teksten. Den flyter i en jevn strøm og blir bare avbrutt enkelte steder av sporadisk innlimte eller inntegnede karttegninger eller grunnriss.

Arbeidet er pent utført og bærer preg av å være tilrettelagt for at lesere skulle glede seg over verket i manuskriptform. Men boka ser ikke ut til å ha vært lest i noen særlig grad. Man finner ikke vanlige bruksspor som eselører, smuss eller skriblerier. Pappinnbindingen er litt slitt, noe som kan ha med tidligere lagringsforhold å gjøre. Men manuskriptet har etter alt å dømme vært en godt bevart hemmelighet inntil det ble gjenoppdaget på 60-tallet.

Skit og kanel

Innholdet i Schwachs erindringer er kjent stoff for mange. Her får leseren servert den utilslørte beretningen om sosieteten i første halvdel av 1800-tallet. Schwach gir oss anledning til å være flue på veggen både i selskapslivet og på soverommet, han deler villig vekk graverende beskrivelser av folk og fe – noe basert på sladder – men for det meste basert på egne iakttakelser og førstehånds kunnskap. Det er lett å trekke frem bordellbesøk, blodsprutende gonorésår og grafiske beskrivelser av ekstremt dårlig personlig hygiene. Men man finner selvsagt også mer prosaiske ting å glede seg over i skildringer av dagligliv, personer og miljø. Samlet sett er manuskriptet et helt unikt dokument som gir innblikk i en side av historien som ellers ville vært glemt.

For Arendals del er innholdet spesielt interessant da det beskriver byen og innbyggerne på denne tiden i detalj. Skikkelser som før bare var et navn i matrikkelen blir plutselig lys levende. Mange får av Schwach sitt pass påskrevet eller blir i verste fall avfeid som ”en indskrænket, høist ubetydelig Person”. Her er det nok mange etterkommere som har fått seg en støkk.

Bonusmateriale

En ting som kanskje er mindre kjent, er at den foreliggende utgaven ikke gir en hundre prosent fullstendig dekning av Schwachs manuskript. En av de tingene som ikke er gjengitt er for eksempel de nevnte bilagene, som altså er bundet inn sammen med resten av teksten og således sitter fast mellom sidene i manuskriptet. Schwach mente tydeligvis selv at dette skulle være en integrert del av erindringene og man må vel gå ut fra at han tilla det en funksjon i verket som helhet.

Av dette ekstramaterialet må vi trekke frem et brev fra Engebreth Finne i Arendal, som tydeligvis er skrevet spontant i henrykkelse over nyheten om at Schwach kan ventes til byen. Han lokker i den anledning med ”Theater, Musicalsk Selskab, som har opført Syngestykker, ret god Tone, dog temmelig modstridende Christianias – Selskabelighed – Klubber 3 – godt Levested – temmelig vakkert for Vestlandet at være – meget Liv og Virksomhed […] og hermed Basta – Vi vente Dig og det snart.”

Dette innstukne ekstrautstyret gir et tilskudd til den historiske koloritten og bygger bro mellom originalmanuskriptet og det øvrige mylderet av historiske arkiver som oppbevares ved KUBEN.

Fremover mot fortiden

Man kan spørre seg – hvem skrev Schwach egentlig for? Manuset bærer preg av en forbausende åpenhjertighet. Schwach legger ut om egne og andres seksuelle eksesser i og utenfor ekteskap, veneriske sykdommer og gjeldsproblemer. Manuskriptet er i det hele tatt så fullt av ærekrenkende omtaler av personer i samtiden at man vel kan anta at han ganske sikkert ikke forestilte seg at memoarene skulle trykkes og utgis med det første. Dessuten visste han godt hvor grensene for trykkefrihet gikk. Schwach-biograf Paulus Svendsen argumenterer for at Schwach skrev memoarene først og fremst med tanke på seg selv: ”Dette er hans åpenhjertige Confessiones, festet på papiret ut fra et enormt og personlig bestemt ærlighets-behov.”

Men på den annen side – hvis dette var hans eneste motiv – hvorfor all detaljrikdommen, utførlige beskrivelser av slektsforbindelser, kart, plantegninger etc? Kan det i så fall være at Schwach i en vanskelig tid hadde et ønske om å gjenoppleve sine glansdager ved ufiltrert å tyne ut alt han satt inne med i et gigantisk nostalgisk prosjekt? Eller kan det tenkes at Schwach etter utgivelsen av sine samlede dikt i 1837 og den latterliggjørelsen han da ble møtt med, særlig fra kretsen rundt Welhaven – ga faen, vendte samtiden ryggen og konsentrerte sitt litterære virke om en tekst som umulig kunne utgis i hans levetid. Heldige er i hvert fall vi, som kan oppleve teksten hans i vår egen tid.

Kilder

Arild Stubhaug: Helt skal jeg ikke dø: Conrad Nicolai Schwach, hans liv og erindringer. Aschehoug 2002.

PA-2672, KUBEN/AAMA: originalmanuskript av Conrad Nicolai Schwachs «Erindringer af mit Liv».

Da klokka klang

Av Anne Gaaserud, arkivar/rådgiver og Lena Sannæs, arkivar/prosjektmedarbeider, begge ved Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN | Publisert i Agderposten 4. november 2016

da-klokka-klang-2Foto: KUBEN

[PDF av artikkelen slik den sto på trykk i avisa: Da-klokka-klang-1 Da-klokka-klang-2]

Vi har alle satt spor etter oss i løpet av livet. Mens noen viskes vekk, blir andre bevart for all fremtid. I arkivene finnes slike evigvarende spor. Den 9. november markeres Arkivdagen på KUBEN. I år retter vi søkelyset mot en kunnskapskilde hvor vi alle er dokumentert, nemlig skolearkivene.

Det er ingen overdrivelse å si at arkivene er en viktig del av vår sivilisasjon. Uten skriftlig dokumentasjon hadde det vært umulig for Norge å fungere som en moderne velferdsstat. I dag brukes arkiver til å dokumentere alt fra søknader om byggetillatelser til ansettelsesforhold og vitnemål. Det å bevare denne type informasjon for ettertiden sikrer innbyggernes rettigheter og er en av de viktigste virkemidlene vi har for å sikre rettferdighet og etterrettelighet fra offentlige myndigheter.

Arkivene har også en historisk funksjon og er sentrale kilder til vår nære fortid. De kan brukes både til å si noe generelt om samfunnet i en gitt periode, eller de kan gi viktig informasjon om enkeltindivider. Hva lærte din oldefar på skolen? Hvor mye betalte han i skatt? Eide han sin egen bolig? Arkivene kan hjelpe oss til å forstå hva slags samfunn han levde i.

Aust-Agder museum og arkiv (AAma), som KUBEN er en del av, tar vare på både de kommunale og fylkeskommunale arkivene i tillegg til en stor mengde privat arkivmateriale fra hele fylket. Dermed er mye av det dokumenterte livet til austegdene bevart på ett sted.

Dette gjør at KUBEN selvsagt ikke kan la arkivdagen gå upåaktet hen. I år er temaet for arkivdagen «Da klokka klang» og vi vil derfor rette søkelyset mot de arkivene som har blitt skapt av skoler fra slutten av 1800-tallet og fremover. Det åpner for en overflod av bruksmåter og fortellinger.

Variert og viktig

I det nye museums- og arkivbygget på Langsæ i Arendal oppbevares arkivene etter de fleste av fylkets skoler. Dersom du var elev ved et gymnas på 1980-tallet, en folkeskole på 1930-tallet, eller vet hvilken skole oldemor gikk på en gang på 1870-tallet, er det stor sannsynlighet for at spor etter dette finnes akkurat der. Skoler både for barn, ungdommer og voksne, realskoler, husstellskoler og yrkesskoler har alle dannet arkivmateriale.

Ettersom skolene er en del av den offentlige forvaltningen, er de lovpålagt å ta vare på all viktig informasjon knyttet til elever, ansatte og skolens virksomhet. De fleste av oss tilbringer en stor del av vår tid på skolebenken, og dersom dette materialet skulle gå tapt, ville det skyve en del av vår fortid ut i et udokumentert mørke. Karakterer og fravær er kanskje det de fleste tenker på i den sammenheng, men vel så viktig kan det være med dokumentasjon på hva slags oppfølging den enkelte har fått fra det offentlige gjennom oppveksten, eller eventuelt mangel på slik oppfølging. Opplysninger i skolearkivene kan benyttes for å dokumentere rettigheter eller plikter, og på den måten bidra til å forhindre eller avdekke forsømmelser. Skolearkivene er altså viktige både ut fra individuelle og samfunnsmessige årsaker.

Så hva finnes det om deg og meg i skolearkivene? For hver skole skal det bevares oversikter over alle elevene, og for hver elev skal det bevares oversikter over fravær, karakterer eller annen vurdering. I tillegg skal eventuell ekstra oppfølging dokumenteres, spesielle tilpasninger for den enkelte elev og annen informasjon som kan være viktig senere i livet. Denne delen av arkivene er ikke tilgjengelig for enhver som ønsker å se, for slike opplysninger er sperret for innsyn i minimum 60 år av personvernhensyn. Alle har likevel rett på å få innsyn i opplysninger om seg selv.

Stor spennvidde

Skoler dukker opp både i offentlige og i private arkiver. De offentlige arkivene er lovregulert, mens private arkiver er betinget av frivillig avlevering fra privatpersoner, foreninger eller lignende.

De offentlige skolearkivene har endret seg i innhold fra 1800-tallet til i dag, rett og slett fordi den informasjonen som produseres har endret seg. I arkivene fra vår nærmeste tid finnes det gjerne store mengder papirer som belyser skolenes drift, mens eldre arkiver hovedsakelig består av elevinformasjon.

I svært liten grad inneholder de offentlige skolearkivene elevarbeid. Dette er ikke noe skolene er pålagt å ta vare på, men i de tilfellene der det finnes kan dette tilføre en spennende koloritt til fremtidens historieforskning.

I arkiver etter privatpersoner kan det dukke opp ulike former for elevarbeid og notater eller brev som forteller om skoletiden. Ofte kan slike små snutter gi et lite innblikk i skoletilværelsen på et mer personlig nivå.

En flora av nyanser

Når en snakker om skole i et historisk perspektiv, handler det ofte først og fremst om elevene. Derfor er det viktig å trekke frem at skolen også både er og var en arbeidsplass for en faglig sterk yrkesgruppe med mye engasjement. Både offentlige og private arkiver inneholder dokumentasjon av de ansattes arbeidssituasjon. Blant annet finnes det en rekke arkiver etter lærerorganisasjoner helt fra midten av 1800-tallet og frem til vår tid.

Skolen, som resten av samfunnet, er en institusjon i stadig endring. Fag som fantes for 10 år siden, er i dag forsvunnet eller endret til det ugjenkjennelige. Tenk da hvordan fagene var for 100 år siden. Hva lærte egentlig bestefar eller oldemor på skolen? Noen av fagene har fortsatt mye av det samme innholdet som på begynnelsen av 1900-tallet, selv om pedagogikken og språket i lærebøkene er endret. Men fortidens landskap er ofte fremmedartet. Mange av de gamle fagene kan i våre dager virke relativt uvesentlige.

Din oldemors kunnskap

Noe av det som gjør skolearkiv spennende er de små kommentarene og detaljene som kan komme frem i eldre skoleprotokoller. Noen ganger har læreren skrevet ned en liten oversikt over hva elevene har lært i løpet av skoleåret i karakterprotokollene. Dette gir et godt innblikk i hva slags type informasjon som ble prioritert, noe for eksempel lærebøker fra samme periode ikke gir. Hvis du virkelig vil vite hva din oldemor eller bestemor lærte i 1905, er det karakterprotokollene som vil gi de mest nøyaktige svarene.

Et eksempel på en slik karakterprotokoll finner vi fra Tveit Folkeskole i Åmli kommune. I skoleåret 1904-1905 har elevene i faget bibellesning gått gjennom både «Søndagsevangeliene samt lesning i Apostlenes gjerninger» og i regning har de lært om de fire regningsarter i hele tall og i desimaltall. Dette er informasjon som ikke alltid kommer fram i de offentlige læremålene, som viser hva barna skulle lære, men ikke alltid hva de faktisk lærte på skolen.

Den harde hverdagen

Gjennom skoleprotokoller fra 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, ser vi at skolegang slett ikke var noe alle barn kunne ta for gitt. I noen av oversiktene som viser fravær for hver elev, står det forklaringer på høyt fravær i merknadsfeltet. Grunner til høyt fravær kunne være sykdom og død, men det kunne også i en del tilfeller være uttrykk for sosial nød. I protokollene kan det stå at vedkommende elev har vært borte over lengre tid på grunn av arbeid, eller på grunn av mangel på sko eller klær.

Dette er fraværsgrunner de fleste av oss ikke har noe forhold til i dag, men som skolearkivene viser at var nokså vanlige for litt over 100 år siden. På dette feltet har arkivene endret betydning over tid. Mens de i utgangspunktet var viktige for å dokumentere forhold ved skolehverdagen, har de for enkelte grupper siden blitt viktige for å kunne dokumentere forhold ved egen oppvekst. I ettertidens lys blir de av betydning fordi de setter vårt eget samfunn i perspektiv.

Kunsten å stelle et hjem

En skole som dukker opp i flere små privatarkiver, er Nedenes Amts Praktiske Jenteskole. Dette var en skole som tok sikte på å lære opp unge kvinner i slutten av tenårene i praktiske kunnskaper. Det tilsvarte i stor grad det som senere ville bli kalt husmorskole.

En av elevene ved denne skolen, Ingeborg Pedersen, skrev i 1890 brev til sin yngre søster om noen av forholdene ved skolen. I et av disse brevene kan vi lese at elevene anla hage, hvor de dyrket forskjellige grønnsaker. Elevene bodde på skolen, og Ingeborg forteller blant annet følgende:

«Her er så gilt i dag, for i går gjorde vi rent her oppe, riktig sommerrent. Vi havde ude alle klæderne og fik nyt i alle madrasserne, så skiftede vi rene lagener og pudevar (…).»

Skolen ble startet opp i 1885 med ekteparet Ingebjørg og Kristoffer Fosse som bestyrere. Fra 1886 til 1911 holdt de til på et bruk av gården Nedenes. I et arkiv etter familien Fosse er det bevart en minnebok hvor elevene skrev minnevers til lærerinnen. Et av disse minnene lyder slik:

Her i vor skoles fred

er der et svalested

for aandens trang.

Her hvert et flidens aar

frø i vor sjel udsaar,

som til en blomstervaar

modnes engang.

–       Deres Elev, Inga Melby (1893)

Livet rundt studiene

Tradisjonen med at elevene lagde sin egen «avis» har vært kjent gjennom hele 1900-tallet. Typisk bestod dette arbeidet i at en løst sammenrasket redaksjon sørget for å samle inn historier, vitser og lignende, og skrev dem inn i en linjert bok. Dette har vært gjort på mange skoler, og enkelte eksemplarer kan finnes både i offentlige skolearkiv og i privatarkiv. I skoleavisa for Herefoss og Mykland Framhaldsskole, fra rundt 1960, kan vi lese følgende under overskriften «Etterlysning»:

«Vi etterlyser ein gutt med svart hår, blå genser, grønne bukser og svarte sko. Han er antageleg komen bort mellom klasserommet og WC. Han bærer ei tobakkseske på baklomma. Han er grov i målet og ellers ein liten kamphane. Nærmere opplysninger bes sent til Herefoss framhaldskole.»

Noen som føler seg truffet? I små glimt gir denne og lignende kilder innblikk i det miljøet som manifesterte seg i klasserom og korridorer, både mellom og etter skoletimene, og ikke minst, hvordan dette har endret seg over tid.

Arkivenes rolle

Skolearkiver fra langt tilbake kan lett sees først og fremst som beretninger om en svunnen tid, med den fascinasjon og underholdning det medbringer. Men en må ikke glemme at den stadige produksjonen og ivaretagelsen av denne typen materiale representerer en svært viktig samfunnsmessig dokumentasjon av de tidene vi lever i, både før og nå. Skolegang og oppvekst er en så stor del av det moderne menneskets liv, at dersom denne dokumentasjonen gikk tapt, ville det ha skadelige konsekvenser for hele samfunnet. Skoler er med god grunn pålagt å ta vare på mye informasjon, og etter en tid skal arkivinstitusjoner oppbevare det i trygge omgivelser, slik at elevenes rettigheter kan ivaretas også i årene etter at skolegangen er avsluttet.

Når vi nå skal arrangere arkivdagen på KUBEN onsdag 9. november, ønsker vi å rette søkelyset mot skolearkivenes viktige rolle i samfunnet og som samfunnshistorisk kilde. Vi inviterer derfor til historisk vandring i våre samlinger, opp i utstillinger og ned bak låste dører, der skolehistorien på ulike måter lever videre for ettertiden.

 

Kilder

Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN:

–        KA0928-550 Birkenes kommune, Herefoss skole

–        KA0929-PK Åmli kommune før 1985

–        PA-1068 Fossefamilien, Nedenes Jenteskole

Gründeren Sam Eyde og hans oppvekst i Arendal

Av Helle Urfjell Lofstad, bestyrer ved Eydehavn Museet | Publisert i Agderposten 28. oktober 2016

bilde-3-samuel-eyde-ung-gutt-01-boks-32Foto: Eydehavn Museet.

[PDF av artikkelen slik den sto på trykk i avisa: Norges-storste-industrigrunder-1 Norges-storste-industrigrunder-2]

I morgen er det 150 år siden Sam Eyde ble født på Malmbryggen i Arendal. Dette jubileet gir anledning til å bli bedre kjent med ham som gutt og ung mann. Langs bryggene og i havna, på skolen og i hjemmet hadde han en sorgløs barndom, og alt lå til rette for et liv med sjøen som levevei. Slik ble det jo ikke, og vi kjenner Eyde først og fremst som Norges største industrigründer.

Sam Eyde ble født inn i Arendals storhetstid som sjøfartsby og vokste opp i et handelsborgerskap med lange tradisjoner. Hans voksenliv utspilte seg derimot i en periode med store endringer både innen samfunnsliv og teknologi. Eyde gikk helhjertet inn i denne nye tiden, men suksessen krevde at han brøt med forfedrenes tradisjoner og næringsveier.

Eyde ble en hovedaktør innen utbyggingen av den kraftkrevende industrien i Norge etter 1900. Industristeder, kraftverk og et nettverk av industriselskaper, som Elektrokjemisk (senere Elkem) og Norsk Hydro, ble skapt i løpet av hans karriere.

Borgerlig ballast

Eyde vokste opp som del av borgerskapet i Arendal, som sønn av skipsreder, konsul og grosserer Samuel Eyde og Elina Christine Amalie Stephansen. Sammen med de eldre søsknene, Christian Samuel og Marianne, vokste han opp under forhold som må karakteriseres som relativt normale innen rammene av hans samfunnssjikt, i et hjem preget av harmoni. Foreldrene ga barna trygghet og faste rammer, kjærlighet og mulighet for lek og utfoldelse. Den blomstrende skipsfarten ga velstand. Krakket i 1886 lå ennå langt inn i fremtiden.

Alt i Eydes tilværelse pekte mot et liv i forfedrenes fotspor. Han valgte likevel som ung mann en utradisjonell næringsvei, og vi kan undre oss over hvorfor det gikk slik og hva som gjorde det mulig. Vi skal se at Eyde hadde egenskaper som gjorde ham rustet til å delta i datidens samfunnsendringer, og at ulike vendepunkt i livet var med på å forme hans fremtidige veivalg.

Sans for det praktiske

Allerede i tidlige år hadde Eyde en dragning mot entreprenørskap. Sammen med nabogutten lagde han et telefonanlegg mellom husene av to trådsneller og en hyssing. «Det var nok en av mine første industrielle foretagender», skiver Eyde i selvbiografien sin. Denne praktiske tilnærmingen til livet videreførte han senere i valg av utdanning.

Tradisjonelt var praktisk kunnskap viktig i Arendals handelshus, og dette var først og fremst noe man opparbeidet seg gjennom livserfaring. Det var forutbestemt at guttene skulle til sjøs etter konfirmasjonen og 4. middelklasse. Dette var også Eydes guttedrøm, slik han siden uttrykker det i erindringene: «…all den skolelærdom som ikke hadde noe med sjømannslivet å gjøre, var en helt overflødig ballast.» De som kunne minst på skolen, ble sett på som de kjekkeste guttene, og særlig hvis de var gode til å slåss. Både skolen og foreldrene fortvilte selvfølgelig over dette.

Familien, og særlig faren, hadde stor innflytelse på valg av sønnens utdanning og sendte Eyde på privatskole i Oslo. Her gjorde han ferdig middelskolen og tok gymnaset. Dette var i seg selv nokså uvanlig for en gutt fra handelsborgerskapet. Faren ønsket at han skulle ta latingymnaset, slik som storebroren. Eyde valgte imidlertid realgymnaset, med praktisk rettede fag som språk og realfag.

Sin tids Duracell-kanin

Faren syntes sønnen var doven på skolen i guttedagene, men trøstet seg med at han var energisk og ivrig nok når det var noe han interesserte seg for. Gutten innredet bl.a. gymnastikksal i bakgården med egenproduserte apparater. Han var også en ivrig seiler fra 7-årsalderen og glad i å spille teater. Storebroren Christian hjalp ham med interessen for fugler og skaffet fuglebur. Der hadde han kanarifugler, sisiker, dompaper og turtelduer. Denne interessen toppet seg en jul han fikk inn et stort grantre på rommet sitt der fuglene fløy fritt omkring.

Sam Eyde brukte sin sjarme og energi for å få innpass i nye kretser. På gymnaset i Kristiania søkte han medlemskap i gymnasiesamfunnet «De Unges Forbund». Fordi han gikk reallinjen, var det vanskelig å bli en del av denne gjengen, som alle gikk latinlinjen. Eyde løste dette ved å holde et halvannen times foredrag om solsystemet, som imponerte kameratene så til de grader at han for fremtiden ble sett på som en jevnbyrdig. I dette miljøet fungerte diskusjon som adspredelse og de øvde på veltalenhet. Slåsskampene fra barneårene i Arendal ble byttet ut med ordkrig.

Den store energien Eyde viser i barne- og ungdomsårene ser vi senere igjen i Eydes enorme arbeidskapasitet. Han var også rastløs og startet stadig nye prosjekter, ofte før han hadde avsluttet de gamle.

Nettverksbygger

Eyde viste tidlig evne til å omgås mennesker fra ulike miljøer og samfunnslag. Guttene i byen elsket havna, og mødrenes sladrespeil rakk heldigvis ikke dit ut. De klatret i riggene, og var til topps allerede i 10-årsalderen. I havna lå de store skipene, og menn fra ulike samfunnslag kunne fortelle de mest utrolige historier. Standsforskjellene ble til en viss grad visket ut, og Eyde fikk god nytte av disse erfaringene når han i voksen alder samtalte med arbeidere på industrianleggene.

Moren oppdro gutten til gode manerer. Hun lærte ham etiketten i de høyere sosiale lag, noe som betydde mye for Eydes senere innpass blant sosieteten både i Kristiania og i Tyskland.

I Arendal var det et livlig selskapsliv og Eydes foreldrene var gjestfrie, også overfor utenlandske gjester. Med en far som var tysk konsul, vanket det stadig tyske marinesoldater og handelsforbindelser i huset. Foreldrene reiste også selv på ferie til både Tyskland, Frankrike og Italia. Eydes positive forhold til Tyskland og bekjentskapene familien hadde der, påvirket ham nok da han senere valgte å studere der.

I gymnastiden i Kristiania bodde Eyde først hos en tante og onkel, sogneprest Andreas Hansen, og senere hos bestemoren, fru Marianne Stephansen. Både gjennom tanten og bestemoren fikk han nye bekjentskaper i Kristiania-sosieteten, helt inn i statsministerfamilien. Han fikk nye venner og noen ble senere også hans arbeidskolleger, som fetteren, Alf Scott-Hansen, ingeniør og direktør ved Norsk Hydro.

Eydes store industriplaner etter 1900 var avhengige av pengesterke investorer og evnen til å inspirere og overbevise dyktige ingeniører. Her brukte han sine bekjentskaper til fulle.

Smittende risikovilje

Eyde hadde den økonomiske tankegangen med seg fra handelsborgerskapet i Arendal. Han fikk en sosial trygghet og kom fra et miljø som tenkte økonomi og handel, noe han selv fikk bruk for som forretningsmann.

Faren og bestefarens virksomheter var preget av store investeringer i skip og last, noe som kunne være et sjansespill. Man tok stor risiko som reder, men samtidig ga skipene god avkastning. Rederne måtte stole på skipperne sine og hadde mulighet til å ansette de dyktigste. Denne lærdommen tok Eyde med seg i eget yrkesliv, og fikk med seg de beste ingeniørene når han satte i gang nye prosjekter.

Sam Eyde hadde gode lederegenskaper og ga medarbeiderne stor tillit og mye ansvar. Hans energi og arbeidskapasitet smittet over på kollegene. Hans nysgjerrighet og utforskertrang førte til ambisiøse planer, og Eyde utviklet evnen til å tenke stort og dristig i prosjektene han var med på å utvikle.

Skoleskipet «Nornen»

Eydes personlige egenskaper og kunnskaper var viktige på veien mot voksenlivet. Visse vendepunkter førte ham imidlertid bort fra de tradisjonelle næringene i Arendal og mot de senere industrieventyrene.

Foreldrenes bekymring for sønnens skolegang ble nok mer og mer et samtaleemne i familien. En dag oppdaget f.eks. moren at han hadde en kul i hode. Det var en lærer som bokstavelig talt ville banke kunnskap inn i hodet hans. Det gikk til slutt så galt at Eyde antakelig ville strøket på eksamen i 4. middelklasse for andre gang. Da sendte familien ham, antakelig i desperasjon, på sommertokt med korvetten «Nornen». «Nornen» var et av marinens skoleskip.

Toktet med «Nornen» ble avgjørende for Eyde, og han skriver: «… det varte ikke lenge før jeg blev klar over min egen sørgelige uvidenhet og forstod at det var andre ting i livet som kunde ha interesse enn det å være sjømann på fars skuter.» Han viste seg å være en god sjømann, men ville ikke være dummere enn de eldre medelevene. Han bestemte seg derfor for å ta skolen alvorlig. Toktet ble altså et vendepunkt og «et tokt mot land», som Ole Kristian Grimnes beskriver det i biografien om Sam Eyde.

Utdanning på tross

Eydes år i Kristiania var nok viktige for å få en avstand til den tradisjonelle tankegangen om karrierevalg. Skulle han fulgt sin «stand», så ville han blitt sjømann, skipsmegler eller reder, men i stedet tok han realartium.

I det dramatiske året 1886 ville Eyde bort fra det sjøfartsorienterte næringslivet i Arendal og til Tyskland for å studere til bygningsingeniør. Samtidig var han avhengig av at faren godkjente hans yrkesvalg og var villig til å finansiere utdanningen. Det store krakket hadde lammet byens borgerskap og faren hadde «lidt overordentlig store tap». Dette kunne slått beina under sønnens planer, men faren hadde, tross den vanskelige situasjonen, lagt til side penger for å finansiere utdanningen hans.

Til tross for Eyde-familiens dype røtter i sjøfartsnæringen, så innså nok faren at det var samfunnsendringer på vei. Endringene i siste del av 1800-tallet blir kalt «den nye tidsånden». Naturvitenskapelig kunnskap ble stadig viktigere, og ingeniøryrket var forbundet med fremskritt og utvikling mot et mer moderne samfunn. Sam Eyde så den tekniske utviklingen som skjedde og ville være en del av den. Ingeniørutdanningen la grunnlaget for karrieren som industrigründer og kraftutbygger.

Møtet med Birkeland

I de 12 årene Sam Eyde ble værende i Tyskland, var han opptatt av studiene og jobben som ingeniør, med utbygging av havner, jernbaner og broer. Tilbake i Norge hadde han med seg nye tanker, og i tiden etter 1900 var Eyde på sitt mest kreative.

I 1903 skjedde et nytt vendepunkt: Sam Eyde møtte professor Kristian Birkeland og sammen utviklet de Birkeland-Eyde-metoden for fremstilling av kunstig gjødsel. Utnyttelsen av vannkraften til elektrisitet var en av forutsetningene for den elektrokjemiske industrien, og det var stor tro på denne delen av næringslivet.

Eyde hvilte ikke på laurbærene, og satte i gang stadig nye prosjekter. Men det var også en bakside av medaljen. Han høstet stor suksess samtidig som hans forhold til Norsk Hydro og Elektrokjemisk ble dårligere. Han brukte for liten tid på de store oppgavene der, noe som førte til mistillit innen selskapene. De nye prosjektene ble dårlig forankret i bedriftene, han ble beskylt for rolleblanding og for å sette egne selskaper opp mot hverandre.

Eydehavn

Midt i denne turbulente tiden satte Eyde seg fore å skape industri i hjemtraktene. Eydehavn var mye hans verk alene, og hans arbeid hadde stor betydning for at industristedet ble grunnlagt nettopp her i distriktet.

I 1912 ble både AS Arendal Smelteverk og Det Norske Nitridaktieselskap (Nitriden) stiftet. Arendal Smelteverk ble grunnlagt som et norsk-tysk selskap og produserte slipestoffet silisiumkarbid (sika). Nitriden var et heleid fransk selskap og produserte aluminium. Høsten 1912 var store utbygginger på gang: to fabrikker på Eydehavn og et kraftverk på Bøylefoss.

Sam Eydes betydning i lokalsamfunnet fikk umiddelbar anerkjennelse ved at stedet 12. juli 1913 ble  oppkalt etter ham. Under dåpsseremonien spilte Eyde hovedrollen og ble hyllet for sine bragder. Den videre historien om dette stedet møter du på industri- og arbeidermuseet på Eydehavn.

Eydes oppvekst i Arendal ga sosial trygghet og var et springbrett ut i en verden preget av stadig  endring. Hans evner til nyskaping og innovasjon gjorde at han satte varige spor i den norske industrihistorien. Flere av bedriftene Eyde var pådriver for eksisterer fortsatt over 100 år etter at de ble stiftet.

 

Kilder

Berntsen, Harald: Trekk av Stokken historie ca. 1600-1962. Kragerø, 1981

Eyde, Sam: Mitt liv og mitt livsverk. Oslo, 1956

Grimnes, Ole Kristian: Sam Eyde – den grenseløse gründer. Oslo, 2001

Bever frå Åmli reddar Europa

Av Tonje Ramse Trædal, museumsstyrar, Elvarheim museum | Publisert i Agderposten 14. oktober 2016

bilde-2-beverutsetting-1922Foto: Nils Thomasson. Jamtli bildarkiv.

[PDF av artikkelen slik den sto på trykk i avisa: Bever-fra-amli-1 Bever-fra-amli-2]

Dei fleste sørlendingar er kjent med bever, på godt og vondt. Nokre har kanskje høyrd det kraftige plasket av ein beverhale i eit skogtjern ein skumringstime eller sett beverhytter og demningar langs bekkar og elver; andre har opplevd å få vegar og jorde sett under vatn av denne flittige byggmeisteren. Men ikkje alle kjenner beverens dramatiske kamp for å overleve dei siste hundreåra. Sentralt i denne historia står også tre menn frå Åmli.

Den europeiske beveren (Castor Fiber) er ein av urinnvånarane i faunaen vår, og fanst tidlegare over heile det Eurasiatiske kontinentet, frå dei Britiske øyene i vest, til Sibir i nord, Middelhavslanda i sør og Kina i aust. Jord- og myrfunn, gnagemerke på stokkar og restar av demningar viser at beveren har følgd iskanten og skogutbreiinga nordover etter siste istid. Men fram mot vår tid er beveren blitt borte i land etter land. I England forsvann han alt på 1100-tallet, i Skottlannd på 1200-tallet og i Italia på 1600-tallet. Det blir sagt at den siste svenske beveren blei skoten i 1871.

På slutten av 1800-talet fanst det totalt berre rundt 1200 beverar igjen i Europa, fordelt på åtte små område. Eitt av desse var i Noreg, nærmare bestemt langs Nidelva i Åmli og Tørdalselva i Drangedal. Beverbestanden her var truleg på mindre enn 100 dyr. Denne vesle stammen skulle etter kvart danne grunnlaget for heile den svenske beverbestanden, og også sørgje for tilbakekomst av bever i fleire andre land.

Hattemotar, medisin og svartebøker

At bever har vore ein ettertrakta ressurs langt tilbake i tid, kan vi mellom anna sjå av dei mange  stadnamna med samansettingar av bever, bjor, bjør, bjur osv, slik som Bjorbekk utanfor Arendal og Bjorvatn på Vegårshei. Bever er lett å lokalisere. Han er nokså hjelpelaus på land, og har til alle tider vore eit viktig jaktvilt.

Sidan beveren lever store delar av livet sitt under vatn, har han ein pels som er særdeles tett og varm, i tillegg til at han held vatnet ute. Denne eignar seg godt både til å lage jakker, kåper, hattar og anna pelsverk av. På 15- og 1600-talet var beverhattar høgste mote, noko som gjekk hardt ut over beverbestanden. Frå Sverige blei det berre i året 1574 skipa ut 3384 beverskinn frå Stockholm, og eksporten tilsvarte over tre millionar 1932-kroner. På 1840-talet kom rett nok silkehattar på moten i Europa, og etterspurnaden etter beverhattar avtok noko. Men då var beveren alt borte mange stader.

Men sjølv om skinnet var ettertrakta, var det ein annan del av beveren som verkeleg førte til rovjakt; nemleg bevergjel. Dette er to kjertlar som ligg nær beverens endetarmsopning, og inneheld stoffet castoreum, med ei sterkt karakteristisk lukt. Beveren er eit nattdyr med dårleg syn, men desto betre luktesans, og han bruker bevergjel blanda med urin til å markere territoriet sitt. Castoreum har vore nytta som medisin i århundrar. Alt legen Hippokrates i det gamle Hellas kjende til bevergjel, og i det latinske verket Castrologica frå 1700-talet finst det meir enn 200 oppskrifter med bevergjel. Castoreum var nærmast rekna som eit universalmiddel som kunne kurere alt frå tannverk og fødselssmerter til sinnsjukdom, gikt og impotens – samt brukast som prevensjonsmiddel! Castoreum er framleis i bruk innan alternativ medisin, og på det svenske Systembolagaet kan dei barskaste jegerane få kjøpt ei flaske BVRHJT (uttalt beverhojt og skal bety noko slikt som beverbrøl), som er sprit tilsett bevergjel.

Det har vore knytt mykje overtru til bevergjel, og stoffet inngår i fleire formlar i svartebøkene frå mellomalderen. Spesielt effektivt skulle bevergjel vere mot orm i alle variantar. Nokre stader meinte ein at bevergjel kunne verne mot hoggorm, og ein la det inn i sylvknappar med hol slik at lukta kunne sive ut. Dersom ein var plaga med orm i børseløpet, skulle det hjelpe å stryke munningen på våpenet med bevergjel. Det kunne også jage bort sjøorm.

På grunn av denne allsidige bruken var bevergjel eit både ettertrakta og svært kostbart stoff. I Sverige kunne ein rundt 1830 få 4-7 riksdalar for 15,5 gram bevergjel. Ei årsløn for ein gardsgut var på same tid 3 riksdalar. Ein vaksen bever har rundt 654 g bevergjel, så fortenesta kunne bli stor! I ein av Æsops fablar ser det ut for at beveren sjølv har forstått at menneskets jakt på  bevergjel kunne bety undergangen for han. I fabelen bit beveren frivillig av seg kjertlane og gir dei til ein jeger for å berge livet. Så enkelt var det dessverre ikkje for beveren i det verkelege livet.

Først freda i Nedenes

I siste halvdel av 1800-talet blei det klart for mange at framtida for beveren var truga. Verknadene etter den industrielle revolusjonen var tydelege, og i intellektuelle miljø var det ei aukande bevisstheit omkring dei skadane menneskelege inngrep hadde påførte naturen. Den naturinteresserte jernverkseigaren, jegeren og samlaren Nicolai Benjamin Aall på Næs Jernverk freda beveren i sine skogar alt i 1845. Desse skogane strekte seg langt nordover i Åmli, der det blei levert trekol til jernverket. Robert Collett, som var professor i zoologi og grunnleggar av naturhistorisk museum i Oslo, gav Nicolai Aall æra for å ha berga den norske beveren.

Collett gjorde grundige undersøkingar av beverbestandens tilbakegang landet over, og var fleire gonger i Åmli. Då togbanen frå Arendal til Åmli skulle byggast på 1890-talet, rett gjennom eitt av dei siste beverterritoria, var mange redde for at det skulle bety slutten for den norske beverstammen. Robert Collett skreiv i eit brev til Indredepartementet at: «den Fare Norges største Beverstamme er udsatt for ved Jernbaneanlæget gjennem Aamli, er efter min Mening saa stor at dens totale eller i hvert fall delvis Undergang maa anses som sikker, om den ikke paa en eller anden Maade kommes til Hjælp». Og hjelpa kom, i form av freding – først i ti år i Nedenes Amt, deretter i heile landet i 1898.

Etter at beveren blei totalfreda, tok bestanden seg raskt opp igjen på Sørlandet og i Telemark. I 1918 talde bestanden heile 7 000 dyr, og beverens aktivitet begynte å bli eit problem for enkelte skogeigarar. Men sjølv om bestanden blomstra på Sørlandet, var han fråverande i resten av landet, og også i nabolanda våre. Dette ville den svenske distriktsantikvaren og museumsdirektøren i Jämtland, Eric Festin, gjere noko med. Han tok initiativ til eit storstilt forflyttings- og utplasseringsprosjekt med levande bever frå Noreg til Sverige. Noko slikt hadde aldri vore gjort før med levande dyr offentleg regi.

Bever på flyttefot

Det første norske beverparet blei sleppt ut i Bjurälvdalen i nordvestre Jämtland 6. juni 1922. Dei to beverpionérane fekk namna Adam og Eva. Eric Festin hadde organisert ein innsamlingsaksjon der fleire privatpersonar og lokale naturvernforeiningar bidrog, og prisen for å få dei to beverane til Sverige var 3 000 kr, tilsvarande rundt 29 000 kr i dag. Adam og Eva hadde ei lang og strevsam reise bak seg. Først med tog frå Åmli til Arendal, deretter båt til Oslo, og tog igjen vidare til Stockholm. Etter ei overvintring på Skansen zoologiske hage blei dei igjen sende med tog, hest og båt fram til sin nye heimstad i Jämtland. Dyra blei frakta i ei spesiallaga trekasse, og måtte ha jamnleg tilsyn, mat og friskt vatn undervegs.

Den første gjeninnføringa av bever i Sverige blei ein suksess. Paret trivdest og stifta familie, og blei snart etterfølgd av fleire; frå Småland i sør til Lappland i nord. Til saman blei det i åra mellom 1922 og 1945 sett ut over 80 norske beverar i Sverige. Etter krigen blei det også gjort fleire omplasseringar. I dag er det rundt 100 000 bever i Sverige; faktisk fleire enn i Noreg (her er det rundt 70 000). Men kven var det som leverte dei  norske beverane?

Frå beverpappa til beverkongen

To naboar på Tveit i Åmli blei nøkkelpersonar i den første utførsel av bever; først til Sverige, og seinare til fleire andre land. Peder Martinius Jensen var bonde, men blei ofte brukt som dyrlege, og dreiv også ein omfattande geskjeft med utstopping av dyr. Han var ein skrivefør mann med ein omfattande korrespondanse både innanlands og utanlands. Tidleg på 1920-talet titulerte han seg som «preparant», men utover på 1930-talet utvida han verksemda til leverandør av «living beavers».

P.M. Jenssen blei etter kvart den mannen Landbruksdepartementet vende seg til for å skaffe levande bever til utsetting i naturen. Som del av verksemda bygde han opp fleire kunstige dammar og bekkar på garden sin, der han heldt beverane ei tid før han sende dei frå seg. Han meinte det var viktig at dyra blei vande med menneske, slik at dei ikkje rømde og kom bort frå kvarandre når dei blei sleppte fri. Fordi han la vekt på å behadle dyra med ei nærmast faderleg omsorg, blei P. M. Jensen av mange omtalt som «beverpappa». Arne Tjomsland skriv i nekrologen over Jenssen at han følgde beverane sine heilt fram til den nye heimstaden, for: «de må ha en siste hilsen på norsk når de slippes fri langt hjemmefra».

Eit steinkast frå P.M. Jensen, på garden Bakkan på Tveit, budde ingeniør Sigvald Salvesen. Han hadde studert både faglitteratur og bever på nært hald, og gav ut fleire vitskaplege artiklar om emnet. Det utvikla seg eit konkurranseforhold mellom dei to naboane, og dei fekk etter kvart kvar sin marknad. Sigvald Salvesen blei leverandør av bever til zoologiske hagar, medan P.M. Jensen nærmast fekk monopol på leveranse av  bever for utsetting i naturen. Det blei levert bever både til Finland, Latvia, Polen, Nederland, Tyskald og til ulike utsettingsstader i Noreg.

Etter krigen overtok fangstmannen Aslak Harstveit bevereksporten, og fekk etter kvart tilnamnet «beverkongen». Han heldt ikkje dyra i fangenskap, men sørgde for at dei så raskt som mogleg kom ut i fridom på ein ny stad. Aslak sette ut fleire beverpar i Noreg; det første i Sørreisa i 1953 i samarbeid med Harald Jensen, son til P.M. Jensen. Aslak sende fleire beverpar til Nord-Noreg, Trøndelag og ulike stader på Austlandet heilt fram til slutten av 1980-talet.  Han fanga bever i ein spesialkonstruert hov, som du i dag kan sjå utstilt på Elvarheim museum.

Talrik etterslekt

Elvarheim museum er no i gang med planlegginga av eit prosjekt der vi vil dokumentere beverens reise frå Noreg til Sverige og vise den store innsatsen som blei gjort frå 1920-talet for å bevare bever som ein naturleg del av den europeiske villmarka. I dag er beverbestanden i Europa på godt over 1 million. Av desse skal nesten halvparten vere av norsk eller delvis norsk opphav. Adam og Eva og dei andre beverane frå Sørlandet har med andre ord fått ei talrik etterslekt.

Og historia er ikkje over ennå. Framleis pågår det nye tilbakeføringsprosjekt. I Skottland, Belgia, Danmark og Bosnia er det sett ut bever dei siste åra, og fleire prosjekt er under planlegging. I mange land har beveren no også spreidd seg naturleg over grensene.

Utsetting av den eurasiatike beveren ser altså ut til å ha vore ei suksesshistorie, og ein kan vel seie at tiltaka som blei sette i verk rundt førre århundreskifte kom i grevens tid – først med freding og sidan utplassering av dyr. I dag blir denne metoden omtalt som rewilding, og er tatt i bruk også for andre dyreartar, som for eksempel havørn her på Sørlandet. Metoden gjeld sjølvsagt dyr som naturleg høyrer heime i faunaen. Beveren ser stort sett ut til å ha vore eit kjærkome tilskot til faunaen i fleire land, om enn skogeigarane i blant kan rive seg litt i håret. Der beverbestanden er talrik, er det då også innført jakt. Beverhistoria er uansett ein tankevekkjar om kor nær vi var å utrydde ein dyreart, og kor viktig det er med kunnskap og god forvaltning av naturressursane.

——————————–

Kjelder

Bandlien, Bjørn: Bever med baller. www.folkeminne.no art. nr. 58, 2011

Halley, Duncan et al.: Polulation and distribution of eurasian beaver (Castor fiber). Baltic Forestry 18 (1). 2012.

Vevstad, Andreas: Fangstmannsminne. Tvedestrand boktrykkeri, 1989

Nød bryter alle lover

Av Yngve Schulstad Kristensen, historiker og arkivar ved Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN | Publisert i Agderposten 27. mai 2016

Bilde 2. Politimester Nils Onsrud. Ca 1960. Arkivref_PA-2421 L0003 Sørlandske Tidende, ca. 1960. Fotograf: Ukjent. Arkivreferanse: AAma/KUBEN, PA-2421, L0001

[PDF av artikkelen slik den sto på trykk i Agderposten: Nød bryter alle lover (1) Nød bryter alle lover (2)]

Et planlagt krigsminnesmerke har skapt diskusjon i Lillesand. Helse-, kultur- og velferdsutvalget i kommunen krever at historien må kvalitetssikres før de kan gi tilslutning til initiativet om å reise et minnesmerke som skal hedre Nils Onsrud. – Politimannen som av mange anses som den som oppdaget det tyske angrepet på Norge i april 1940.

Over hele landet ble det 9. april i fjor markert at det var 75 år siden den tyske invasjonen av Norge. I Lillesand har det vært lange tradisjoner for å markere denne begivenheten dagen før selve invasjonsdagen. Bakgrunnen er at krigen i Norge nådde Lillesand en dag før tyskerne selv hadde planlagt at det skulle skje.

Da krigen stod for døren

Ved middagstid den 8. april 1940 ble det tyske troppetransportskipet ”Rio de Janeiro” torpedert av den polske ubåten ”Orzel” utenfor Åkerøya ved Lillesand. Det tyske transportskipet som var lastet med luftvernkanoner, kjøretøy, hester, drivstoff og ammunisjon var en del av den første puljen av invasjonsskip på vei til Norge. Den opprinnelige planen var at skipet med et mannskap på om lag 380 skulle til Bergen.

Flere lokale fiskeskøyter og det norske marinefartøyet ”Odin” deltok i redningsarbeidet. Brorparten av de overlevende ble fraktet inn til Lillesand. Alt i alt ble 133 overlevende, samt 10 døde brakt i land i byen. Synet av blodige, hardt sårede og døde soldater stod i sterk kontrast til den fredfulle og hvitmalte sørlandsbyen. Skadde soldater ble behandlet av byens leger, mens de hardest rammede ble sendt til sykehuset i Arendal. De øvrige ble innkvartert på byens to overnattingssteder, Hospits Norge (dagens Hotell Norge) og Bondeheimen. I avholdsforeningens lokale, Tingsalen, ble det opprettet et provisorisk lasarett. Her ble de skadde forpleiet av byens sanitetskvinner, samt medlemmer av Kvinnenes frivillige arbeidshjelp og enkelte speiderjenter.

Det var få i den lille fredelige sørlandsbyen som skjønte at krigen stod for døren. En av dem som gjorde det var imidlertid byens politifullmektig Nils Onsrud. Flere ganger prøvde han i løpet av 8. april, å få kontakt med militære og politiske myndigheter for å varsle om angrepet som var i anmarsj. Selv om varselet ikke ble fanget opp, har Onsrud senere blitt ansett som mannen som først oppdaget det tyske angrepet mot Norge. I tillegg blir han regnet som den første personen som avvæpnet tyske styrker på norsk jord.

Beslutningsvegring for minnebauta

Det er derfor blitt tatt initiativ til å hedre Nils Onsrud med en bauta i Lillesand. Initiativet er kommet fra en historieinteressert forening i Oslo ved navn Historielauget. Foreningen har sammen med byens ordfører og kulturleder gjort befaring i Lillesand og funnet ut at minnesmerket bør stå ved Tingsalen. Dette er stedet der Onsrud etter sigende egenhendig avvæpnet de tyske soldatene iført sin paradeuniform. Bekledningen skyldtes Onsruds plan om at tyskerne respekterte rang og uniformer.

Kommunens administrasjon har oppfordret Helse-, kultur- og velferdsutvalget til å støtte initiativet og tillate at det opprettes en komité som kan jobbe videre med saken. På et møte 13. april i år etterlyste utvalget imidlertid flere faktaopplysninger og en av utvalgets medlemmer, Tor Olav Tønnesen (Pp) hevdet at Onsruds rolle var noe overdrevet. Bakgrunnen var samtaler han hadde hatt med et tidsvitne. Tønnesen tok til orde for å få fakta på bordet, slik at riktige personer kunne hedres. Han mottok støtte fra utvalgsleder Siren Thorvaldsen (H) som ønsket å utsette behandlingen til det var innhentet uttalelser fra fagfolk og tidsvitner.

Utsettelsen skapte reaksjoner og Lillesandspostens redaktør Thor Børresen benyttet 19. april lederspalten i avisen til å fremheve Onsrud og hans innsats 8. april 1940. Han påpekte bl.a. at det allerede er skrevet flere bøker, deriblant av Kristen Taraldsen, som belyser Onsruds innsats, samt at det finnes skrevne kilder som underbygger dette. Redaktør Børresen fikk støtte av Lillesand og Vestre Moland historielag i et leserinnlegg i Lillesandsposten, 10. mai i år.

Det er ikke første gang at et krigsminnesmerke har skapt kontrovers. I Oslo ble det stor debatt da et minnesmerke over motstandsmannen Max Manus var planlagt ved Aker Brygge. Årsaken var at flere mente at den kommunistiske motstandsgruppen, ”Pelle-gruppen”, burde få et minnesmerke der fremfor Manus. Årsaken var nemlig at gruppen hadde utført en av sine dristigste sabotasjeaksjoner i dette området. Løsningen ble at Manus-statuen ble flyttet og ”Pelle-gruppen” fikk sitt eget minnesmerke på Aker Brygge i 2013.

Max Manus-episoden gjør det relevant å gjennomgå en sak grundig før man setter opp et minnesmerke. Det er derfor interessant å se nærmere på hvilken rolle Nils Onsrud spilte det skjebnesvangre døgnet i april 1940.

Ukjent arkivkilde

Nils Onsrud flyttet til Lillesand i november 1939, etter å ha blitt ansatt som politifullmektig ved Arendal politikammer. Han hadde påtalemyndighet både i Grimstad og Lillesand, samt ansvar for det sivile luftvernet i de to byene. Staben hans i Lillesand telte to personer. Han var kun 30 år da ”Rio de Janerio” ble torpedert utenfor Lillesand, men viste i løpet av det skjebnesvangre døgnet at han var en handlekraftig politimann og en god organisator. Som nevnt er det skrevet flere bøker og artikler som underbygger dette, men det finnes fortsatt kilder i arkivene som er lite brukt. En til nå mindre kjent historie knytter seg til evakueringen av Lillesand gamlehjem.

I fjor vår ble det funnet et til da ukjent notat skrevet av Nils Onsrud datert 6. mai 1940. Dokumentet lå i arkivene etter Lillesands formannskap, som oppbevares på KUBEN i Arendal, og har inntil nå ikke vært trukket frem i denne saken. Som kilde er dokumentet interessant fordi det gjennom Onsruds egne ord kaster lys over situasjonen i Lillesand 8. og 9. april 1940, samt de beslutninger som måtte tas og hvorfor. Det er verdt å merke seg at notatet ble forfattet samtidig som det fortsatt var kamper i landet. Den norske kapitulasjonen skjedde først 10. juni 1940.

Bakgrunnen for notatet var en klage fra Fylkesmannen i Aust-Agder. På morgenkvisten den 9. april 1940 hadde Onsrud gitt ordre om at alle elevene ved Møglestu husmorskole skulle sendes hjem, samtidig skulle beboerne på Lillesand gamlehjem flyttes til husmorskolen. Husmorskolens eier var fylkeskommunen og styrets leder var Fylkesmannen. Ingen av dem var blitt underrettet om dette og Fylkesmannen krevde en forklaring. I to brev henholdsvis datert 24. april og 3. mai 1940 ba fylkesmann Jonas Pedersen om at skolen skulle gjenåpnes, samt at politikammeret skulle dekke reiseutgiftene for elevene. I begge brevene går det frem at Fylkesmannen anser Nils Onsrud som den ansvarlige.

Nød bryter alle lover

Onsrud åpner sitt motsvar med å beskrive den kaotiske situasjonen i Lillesand denne skjebnesvangre aprildagen. ”Etter de opplysninger jeg med en gang fikk av sårede hersket det allerede den 8. ds. [april] ikke tvil om at transportskipet var på vei til Norge og at krigen var for døren”. I flere telefonsamtaler forsøkte jeg – forøvrig delvis forgjeves – å gjøre de militære oppmerksom på dette, og jeg anmodet også om å få en militæravdeling til Lillesand for å overta vaktholdet av byen. Dette fikk jeg ikke.”

Han fortsetter: ”Stemningen i Lillesand var sterkt oppskaket, da vi hadde hatt krigen på nært hold allerede før den egentlig begynte. Vi hadde også sett hva det ville si å ha så vel lett som meget hårdt sårede liggende på benker i forsamlingslokale og ikke ha et eneste sykehus eller en førstehjelpsstasjon å legge dem.”

Onsrud var, ifølge notatet, sikker på at ”Lillesand var utsett til landingssted av tropper”. Han tok derfor alle forhåndsregler og så behovet for å lage en provisorisk sykestue i byen. ”Jeg tror jeg kan si at mangelen på sykehus var det som sterkest opptok allmennheten i Lillesand.” Han anså at det best egnede stedet var Lillesand gamlehjem. I samråd med Formannskapet ble løsningen å overflytte de eldre til husmorskolen, samt sende elevene hjem.

”Dette måtte gjennomføres raskt da vi ventet angrep og å komme fram i telefonen var det jo ikke høve til. Det var krig i landet og formannskapet og jeg som hadde ansvaret for sivilbefolkningen var samstemte om at den akutte situasjonen gjorde det nødvendig – når det gjaldt et av de viktigste samfundsmessige formål nemlig å skaffe seg sykestue og samtidig få evakuert de gamle – å handle raskt. Skal det gamle munnhell om at ”nød bryter alle lover” ha noen berettigelse måtte det være da.”

En uselvisk handling

Onsrud tok imidlertid litt selvkritikk for at han ikke hadde opptrådt korrekt i forhold til å ha underrettet Fylkesmannen. Han unnskyldte seg med stort arbeidspress. ”Jeg skal villig innrømme at det ikke har vært korrekt av meg etterpå å ikke gjøre herr fylkesmannen skriftlig oppmerksom på detstedfunne, men det tilskrives at jeg, som har to byer å arbeide med selvstendig og liten arbeidsstokk, har arbeidet dels natt og dag og søndag som hverdag og derfor ikke har hatt høve til å opptre så korrekt som man under normale forhold hadde rett til å kreve av meg.”

Han følte seg videre verken forpliktet eller økonomisk rustet til å dekke transportutgiftene for skoleelevene, slik Fylkesmannen forlangte. ”Jeg tillater meg å nevne at jeg vanskelig kan tilegne meg den oppfattning at det er riktig at jeg når jeg helt uselvisk har igangsatt et foretagende av meget viktig samfundsmessig art skal betale.”

Det kan se ut som at Onsruds redegjørelse gjorde utslaget. Det finnes i alle fall ikke noen dokumenter, verken i Formannskapets arkiv eller i Fylkesmannens arkiv, som tilsier at Onsrud måtte dekke transportutgiftene.

Onsrud fikk for øvrig støtte fra politikerne i Lillesand for sine handlinger. I et møte i formannskapet 6. mai 1940 ble saken behandlet med Onsrud til stede. Og i møteprotokollen står det: ”Politifullmektigen fremla en nærmere begrunnet skriftlig redegjørelse for de til tiltak som var gjort og hvilke forhold hadde vært bestemmende for disse, og formannskapet fattet vedtak om å gi skrivelsen følgende påtegning: Formannskapet besluttet i møtet i dag enstemmig å tiltre politifullmektig Onsruds overenstående redegjørelse”.

Motstandsmann og Nacht und Nebel fange

Både dette notatet og andre kilder viser det samme. Nils Onsrud var en handlekraftig politimann som forstod alvoret og handlet da det virkelig gjaldt. Det samme kan ikke sies om den politiske og militære ledelsen i Norge i april 1940. Onsruds varsler 8. april førte ikke frem og dagen etter ble flere norske byer angrepet og hærtatt av den tyske invasjonsstyrken. I tillegg til å varsle myndighetene tok han både ansvar for å avvæpne de fremmede soldatene, samt klargjøre byen for et mulig angrep. På den måten påtok han seg både en lokal og nasjonal rolle. For selv om det var flere i Lillesand som hjalp til denne dramatiske april-dagen, er det ikke til å stikke under en stol at Nils Onsrud gjorde en enorm innsats.

Det er verdt å nevne at Nils Onsrud under krigen bidro aktivt i motstandskampen. Han var med i den illegale militærorganisasjonen Kampgruppe 3. Gruppen ble ledet av major Arne Lauland og var den første Milorg-avdelingen på Sørlandet.  I desember 1942 ble han arrestert og ført til Arkivet i Kristiansand og senere Grini fangeleir. I juni 1943 ble han sendt til konsentrasjonsleiren Natzweiler som Nacht und Nebel-fange. Dette var fanger som ble sendt til tyske fengsler og konsentrasjonsleire der de skulle arbeide seg til døde. Virkemidlene var minimale matrasjoner, hardt fysisk arbeid og henrettelser. Slik gikk det heldigvis ikke. Onsrud var en av dem som overlevde og ble evakuert av ”De hvite bussene”. Etter krigens slutt ble han politimester i Arendal. En stilling han hadde til begynnelsen av 1960-tallet. Han ble senere både direktør for Sivilforsvaret og sorenskriver i Kragerø. Onsrud døde i 1975.

Kvalitetssikring av historien

Helse-, kultur- og velferdsutvalget i Lillesand ønsker at historien om 8. april 1940 skal kvalitetssikres. Sikker viten kan man sjelden få i historiefaget. En historiker må bruke de kilder som er tilgjengelige for å prøve å gjenskape et hendelsesforløp, samt se hendelsen i et større perspektiv.

Basert på tilgjengelige kilder og det som tidligere er skrevet om aprildagen i Lillesand tror jeg Helse-, kultur- og velferdsutvalget trygt kan gi sin støtte til initiativet om å sette opp en byste til minne om Nils Onsrud. Det har han fortjent.

 

Kilder

  • Taraldsen, Kristen (1984): Da krigen kom til Lillesand: Den dramatiske torpederingen av ”Rio de Janeiro” 8. april 1940, og (1998): Ti i krig. Begge bøker: Kristiansand, Fædrelandsvennen
  • KA0926-PK Lillesand kommune, 1.6.16.F, Lillesand formannskap og bystyre. Oppbevart på Aust-Agder museum og arkiv, KUBEN
  • SAK 1271-0002, B, BA, L0135, Amtmannen i Nedenes/Fylkesmannen i Aust-Agder. Oppbevart på Statsarkivet i Kristiansand

Krangel om en elg

Av Kristoffer Vadum, forskningsleder ved Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN | Publisert i Agderposten 6. mai 2016

Bilde 1 til Vadum Foto: AAma/KUBEN

[PDF av artikkelen slik den sto på trykk i Agderposten: Krangel om en elg (1) Krangel om en elg (2)]

Den 7. mai 1425 tok en av Erik av Pommerns ombudsmenn opp vitnemål i en drapssak i Froland. Mens de fleste rettsdokumenter fra middelalderen er like knusktørre som pergamentet de er skrevet på, er hendelsene i denne saken som snytt ut av en islandsk sagatekst. I morgen har brevet som forteller om dette overlevd i 591 år.

Det finnes en slags darwinisme som forklarer hvorfor enkelt historiske dokumenter blir bevart for ettertiden, mens andre bukker under. De nedtegnelsene som overlever opp gjennom århundrene har gjerne en kvalitet som gjør at kommende generasjoner ser det som hensiktsmessig å ta vare på dem. De fleste av de skriftlige vitnesbyrdene vi kjenner fra middelalderen er derfor dokumenter som beviser eierskap til gård og grunn – og dermed også totalt uleselige. Men i noen tilfeller har eiendomsforholdene bevirket at andre typer dokumenter er bevart, slik som i dette tilfellet, der et drap førte til at gården Espeland skiftet eier.

Drap på pergament

Det er Eilif Brynjulfssøn på Asdal som forteller om disse hendelsene, etter at han på vegne av sysselmannen Eindrid Erlendssøn hadde tatt opp vitnemål i saken. En høstkveld året før hadde Hallvard Gunnarssøn vært ute i skogen og forsøkt å felle en elg med spydet sitt. Morgenen etter gikk han ut for å lete etter dyret, som antagelig var skadeskutt, men da han fant kadaveret sto det allerede to menn på stedet, Jon Nikolassøn og faren Nikolas. I løpet av noen få replikker ble situasjonen ganske betent. “Dette er min elg”, sa Hallvard. Nikolas sa nei. Da svarte Hallvard: “Har elgen sår på venstre side, så er den min.” De vendte på elgen, og såret var der Hallvard sa det skulle være. Da svarte Nikolas: “Er den din, så flå den; men flår du denne elgen, skal du aldri flå elg mere.” Etter dette gikk Hallvard fra stedet.

Saken var imidlertid ikke skrinlagt med dette. Noe må ha ulmet mellom partene. En stund senere kom Hallvard roende nedover elva forbi en eng hvor Jon og faren holdt på å slå gress. Da de to andre oppdaget dette løp de hjem og hentet våpen, hoppet i en båt og satte etter, men Hallvard klarte å komme i sikkerhet på den andre bredden. I tiden som fulgte forsøkte Hallvard flere ganger å inngå forlik med Jon og Nikolas, men uten hell.

I februar året etter eskalerte konflikten da Hallvard kom til en gård hvor Jon allerede befant seg, uten at noen av dem visste om det fra før. Jon gikk da løs på Hallvard og spurte om han var like modig nå som før. Den andre forsøkte å gå sin vei uten å svare, men Jon skjøt spydet etter ham og sa: “Nå skal Herre Gud banne deg!” Hallvard skrek til bonden og kona på gården at de måtte gripe mannen og holde ham, men de kunne ikke nå ham. I kampens hete tok han opp spydet og kastet det tilbake slik at det traff Jon i siden. Jon falt og mistet øksen. I håndgemenget som fulgte plukket Hallvard opp øksen og hogg Jon i foten. Av det fikk Jon banesår.

Et element av troverdighet

Det kan virke usikkert om detaljene i dette brevet er til å stole på. Beskrivelsen av hendelsesforløpet virker skreddersydd for den ene part i saken, og tegner muligens et noe ensidig bilde av Hallvards vilje til forsoning. Det vi derimot kan stole på, er de prosessene som ganske umiddelbart ble satt i verk for å hindre at konflikten utviklet seg til det verre.

For det første har det vært viktig å innhente kongelig beskyttelse i saken. Brevet er derfor stilet til Erik av Pommern med begjæring om såkalt landsvist, en form for kongelig nådesakt som opprinnelig ble gitt til fredløse og som innebar at drapsmannen fritt kunne oppholde seg i landet.

Årsaken til at vi vet så mye om denne saken er at sysselmannen i slike tilfeller var pålagt spesielt å innhente vitnesbyrd om opphavet til konflikten og om stridens forløp. Provsbrevet som vi her snakker om, var antagelig festet til kongebrevet som innvilget landsvist. Til tross for at provsbrevet var stilet til Erik av Pommern, befinner det seg derfor fortsatt her på Agder.

Ettersom gjerningsmannen i slike tilfeller allerede hadde innrømmet handlingen, fikk bevisopptaket først og fremst betydning for å klarlegge formildende og skjerpende omstendigheter. Dette skulle skje i nærvær av den dreptes arvinger, hvilket også fremgår av brevet, der disse omtales som tilstedeværende og lovlig stevnet. I så måte er det kanskje rimelig å feste lit til opplysningene.

Preventiv drapsbot

Det er altså grunn til å tro at kongen innvilget landsvist i denne saken. En av forutsetningene for dette har i så fall vært at Hallvard betalte bøter til kongen. Men i tillegg inneholdt landsvistbrevene befaling til den dreptes arvinger om å gå med på forlik og bøter. Et par år senere skjedde nettopp det. Hallvard ble pålagt en drapsbot på 25 mark gull, som i dette tilfellet endte med at han måtte avstå andelene sine i gården Espeland.

Dersom Hallvard faktisk var så uskyldig som brevet fra Eilif Brynjulfssøn antyder, vil det fra et moderne synspunkt virke som et ganske begredelig utfall av saken. I bunn og grunn kan vi her se konturene av et samfunn som fortsatt ikke hadde noen tilstedeværende statsmakt. Hevn og selvtekt var fortsatt vanlige sanksjonsmidler i denne typen saker. Drapsboten var et middel for å unngå dette.

På den annen side hadde øvrigheten et ønske om å hindre at hevnspiraler kommer ut av kontroll. Dette kunne dels motvirkes ved at man statuerte eksempler, dels ved at man søkte å beskytte den som uforskyldt hadde begått en voldshandling. Men kongen var på den tiden nesten like langt borte som vår Herre.

Gjenganger i Agderposten

Som del av skinnbrevsamlingen som fortsatt oppbevares ved Kuben i Arendal er dette brevet uten tvil et av de mest siterte. Så vidt meg bekjent, er dette tredje gang i løpet av en hundreårsperiode at saken brettes ut i Agderposten, først i 1927, deretter i 1984 og nå altså i 2016. Men allerede fra begynnelsen har bevet åpenbart fascinert historikere, slik det blant annet fremgår av Morten Smith Dedekams vedlagte notat fra 1838: “Dette Document har været opbevaret paa Gaarden Store Froland, hvor endnu findes en Bygning med et Elgdyrs Horn paa taget, mueligens af samme Dyr, der havde givet Anledning til ovennævnte Drab.”

Det juicy innholdet til tross, dette er bare et av mange brev som ble samlet inn i tiden etter 1832 og som til sammen utgjør en av de fineste skinnbrevsamlingene utenfor Oslo. I løpet av de første tiårene ble bygdene i Aust-Agder nærmest støvsugd for antikvariske dokumenter. Intensiteten i dette arbeidet fremgår ved at ca. halvparten av museets litt over 150 skinnbrev ble samlet inn i løpet av de første åtte årene av institusjonens historie, mens de øvrige delene av samlingen stort sett var i hus innen 35-årsjubileet i 1867. Og det var en bevisst motivasjon for dette arbeidet. Som det uttrykkes i 1835, skulle dokumentene uten denne innsatsen “have deelt Skjebne med en Mængde af samme Slags, som enkelte Forfædre med sand Interesse og stor Omhue havde sammensamlet og bevaret, men som deres Efterkommere af Uvidenhed, Ligegyldighed og Mangel på Sands igjen have adspredt og tilintetgjort.”

Ad fontes

Så kan man jo spørre seg: hva skal man med disse brevene? Innholdet er for lengst transkribert og gjort tilgjengelig i trykte utgaver. Svaret er at en transkripsjon alltid vil være uttrykk for en tolkning. Dokumenter fra middelalderen er notorisk vanskelige å lese, skrevet på et fremmed språk og fullstappet av forkortelser. Den som ønsker å benytte seg av kilder fra 1400-tallet bør derfor alltid konsultere originalen for å forsikre seg om at avskriften stemmer.

At brevene utelukkende finnes utgitt i moderne trykkskrift må betraktes som et resultat av de teknologiske forutsetningene som fantes da man begynte å utgi norske kildeskrifter mot midten av 1800-tallet. Hadde redaktørene av Diplomatarium Norvegicum hatt tilgang til vår tids digitale hjelpemidler, ville de antagelig gjort det på en helt annen måte.

I morgen har brevet fra 1425 overlevd i 591 år. Man kan håpe at det innen 600-årsjubileet er blitt gjort tilgjengelig i digital utgave.

Kilder

  • Aust-Agder museum og arkiv, avd. Kuben, AA-brev, Skinnbrev AA 98, 7. mai 1425
  • Diplomatarium Norvegicum, bd. IV nr. 827
  • Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, 2. opplag 1980

Kunsten å invitere seg selv

Av Lena Sannæs, arkivar/prosjektmedarbeider ved Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN | Publisert i Agderposten 8. april 2016

Bilde 1 til Sannæs Foto: AAma/KUBEN

[PDF av artikkelen slik den sto på trykk i Agderposten: Kunsten å invitere seg selv (1)Kunsten å invitere seg selv (2)]

Hvordan gikk du frem dersom du ønsket deg fest og moro på 1700-tallet? Lenge før mobiltelefoner og sosiale medier så dagens lys, hadde lystige sjeler med sans for vennligsinnede pek noen spennende triks i ermet.

Den 26. juli 1729 fikk Anna Oluffsdatter et helt spesielt brev. Det var nøye planlagt og sirlig dekorert ved at papiret det var skrevet på var klippet ut som en vakker knute. Mellom papirbåndene var navnet hennes klippet ut, i tillegg til både løver, blomsterranker og kroner. For å lese teksten, som var skrevet på rim, måtte hun følge de slyngende papirbåndene i knuten, og snu og vende på arket etter som teksten fløt frem og tilbake. Avsenderne hadde gjort seg stor flid med arbeidet, både med formuleringer og det kunstferdige papirarbeidet.

 

Vi vet ikke mer om verken Anna eller brevets avsendere, L. Ienssøn og A. Iensson, enn at de holdt til i Løkken på nordvestkysten av Jylland, et sted med nær kontakt med den norske sørlandskysten gjennom den såkalte skudehandelen. Brevet er likevel så flott at Arendalsgenealog, kjøpmann og skipsreder Hans Christian Foss (1786-1868) ville ha det i sin samling av antikvariske dokumenter. Deretter har det gått i arv blant hans etterkommere helt til det i 1960 ble gitt i gave til daværende Aust-Agder-Arkivet. Der ligger det fortsatt, og fortsetter å fylle dem som ser det med både undring og beundring.

 

Festlig tradisjon

Brevet er et såkalt bindebrev. Opprinnelig var dette trolig en tysk tradisjon, som fra 1600-tallet ble vanlig også i Danmark og Norge. Bindebrev sendte man til nære bekjente på deres navnedag, eller på andre faste merkedager dersom mottakerens navn ikke fantes i navnedagskalenderen. Hensikten var å forplikte (binde) mottakeren til å gi en gave eller helst holde en fest. Forpliktelsen kunne enten symboliseres ved at en uløselig knute fulgte med brevet, ved at brevarket ble dekorert med illustrasjoner av knuteformasjoner rundt kantene, eller ved at papiret var klippet ut etter tidens populære papirklippeteknikker, slik som brevet til Anna Oluffsdatter.

1700-tallets gotiske håndskrift og manglende rettskrivning gjør det vanskelig å tyde innholdet i slike brev. Språket virker både pompøst og uvant for oss, men meningen kommer likevel tydelig frem, slik det blant annet fremgår av innledningen i brevet til Anna:

 

Welkomen Iuly bliid

med ald din magt og velde

udj din yndig thid

vi Høe og gres mon felde

til os du haver ført

en yndig dag med ærre

vort sind det er opRørt

Anna dag at lærre

 

Saa dricher vi med glede

Anna fikk bindebrevet til sin navnedag. Avsenderne så denne dagen som en gyllen anledning til å invitere seg selv på et festlig lag med mye godt å drikke, noe de også tydelig gir uttrykk for:

 

Tap i for os og skienck

det øl og viin maa heede,

tag os og sæt til Bench

saa dricher vi med glede.

 

Det å feire navnedager er ikke så vanlig lenger, men på 1700-tallet hang denne tradisjonen fortsatt igjen fra katolsk tid, da navnedag var mer vanlig å markere enn fødselsdagen. Å feire fødselsdagen ville på et vis være å feire den dagen man ble født inn i synd, ifølge katolsk tro. Navnedagene som opprinnelig var merkedager til ære for helgener, var derfor foretrukket som feiring. Denne tankegangen mistet mye av sitt grunnlag med reformasjonen, men tradisjonen med å markere navnedager fortsatte til i alle fall godt inn på 1800-tallet.

 

Narrebrev

En avlegger av bindebrevtradisjonen som fortsatt lever i beste velgående, er den danske påsketradisjonen med gækkebrev. Ordet gækkebrev kan oversettes til narrebrev. Disse brevene er klippet ut omtrent som vi klipper ut snøkrystaller, men gjerne på farget papir.

Brevet er enten anonymt, eller så er det signert med prikker i stedet for bokstaver. Gjetter du ikke hvem som har sendt deg gækkebrevet, må du gi avsenderen et sjokoladeegg eller lignende når vedkommende avslører seg.

 

Tradisjonen med gækkebrev har ikke slått rot her i landet, men den rommer store muligheter for kreativ lek med papir og ord, både for små og store.

 

Saks og papir

Kunstferdig klipping av papir har vært populært i vår del av verden i flere hundre år. De dyktigste papirklipperne, eller psaligrafene, kunne skape detaljrike bilder, noen ganger sammensatt av flere lag, andre ganger av ett stykke papir. Papirklippekunsten er ikke like sentral i våre dagers visuelle uttrykk, men flere dyktige kunstnere er med på å blåse nytt liv i teknikken, blant annet den dansk-norske kunstneren Karen Bit Vejle, som har lagd alt fra små dekorasjoner til enorme kunstverk med saks og papir.

 

En annen danske som var svært dyktig med saksa var H. C. Andersen, som visstnok aldri skal ha gått noe sted uten penn og saks i lommen. For ham var klippingen en del av fortellerkunsten.

En form for papirklipping som var særlig populært fra 1700-tallet og fremover var kunsten med å klippe ut silhuettportretter. Dyktige portrettører reiste rundt på oppdrag for å klippe silhuettportretter av mange velstående personer. Ved hjelp av saks og papir tryllet de frem mer eller mindre gjenkjennelige portretter, uten den minste bruk av maling. I flere tilfeller er silhuettene de eneste avbildningene vi har igjen i dag av kjente og ukjente skikkelser fra 1700-1800-tallet.

 

Et fornemen Gilde

Bindebrev trengte slett ikke å inneholde staselig papirkunst for å imponere. Kreativiteten kunne like gjerne komme frem gjennom teksten, og båndet kunne knyttes i ekte bånd. Dette kan vi se i verset Helena Margarethe Gregerson fikk av Appelone Catrine Lassen i 1787. Her er det ingen tegninger eller papirklipp, men en knute av fargerikt, flettet silkebånd er festet fast i papiret med røde segl. Språket og formuleringene i dette brevet er om mulig enda mer svulstig enn i brevet til Anna Oluffsdatter. Det går mange verselinjer før poenget kommer, og på 1700-tallsspråk kan det være tungt å lese. Se bare på disse utdragene fra innledningen, der Appelone forteller hvordan hun kom på tanken om å binde Helena:

 

 

En Drøm mig havde fat i natt, O! Hvilket Narrerie

som mig i Drømmen havde fatt, ja hvilket giækerie

Jeg Drømte en Drøm ieg kommen var, til et fornemen Gilde,

hvor der var mange Retter Rar, hvor lovte som Hand Vilde.

(…)

I Almanakens Maaneder, den Tyvende og een vi Regned

Ja Maii Maaned Vi da skrev, og Randt da Mig i Minde

med Saadant lidet binde brev, en Lystighed at Vinde

Jeg da med største ærbødighed Vil, med Silcke Helena Binde

 

Hun våknet etter en drøm om et fornemt gilde. Almanakken viste at det var Helenas navnedag, en god anledning for Appelone til å vinne en lystighet, som hun skriver. Teksten beskriver videre nøyaktig hva slags lystighet hun ønsket seg:

 

Det Fængsel ey er Stærkere, end Hun sig løs Kand tage

Det gielder Kuns Paa Bordene en god Cop, Suckerlade

Og naar Mand den uddreket har, Frembæres Smaa Confecter

med Syltetøy en Tærte Rar, derom Mand Altid hægter

 

Helena kan altså fri seg fra båndets fengsel ved å by på en god kopp sjokolade, konfekter og en flott terte. Om dette fornemme gildet fant sted vet vi ikke, men det er ikke vanskelig å forestille seg at det kan ha vært et svært hyggelig selskap.

 

Appelone

Vi vet ikke mye om mottakeren av dette brevet. Hun ser ut til å ha vært enke etter en Christen Gregersen, men mer enn det er vanskelig å finne ut. Både manglende rettskrivning og udetaljerte oppføringer i offentlige registre gjør at det ofte er svært vanskelig å finne igjen mennesker som levde på 1700-tallet. Da arkivet mottok bindebrevet i gave i 1960, fulgte det med informasjon om Helenas fulle navn, og at hun siden giftet seg til navnet Niemand, men vi vet ikke når hun var født eller hvor hun bodde.

 

Avsenderen, Appelone Catrine Lassen, byr på andre utfordringer. Flere kvinner ulike steder i landet har hatt samme navnekombinasjon, så det er med visse forbehold vi tillegger forfatterskapet til en prestedatter fra Vestre Moland, som vi finner igjen i kirkebøker og folketellingen for 1801. Også dette bindebrevet har vært en del av Foss’ samling. Ettersom Hans Christian Foss i første rekke var opptatt av lokalhistorie, er det en god sannsynlighet for at dette brevet har hatt en lokal tilknytning.

 

Appelone Catrine Lassen var født i 1759 som datter av sogneprest og prost Niels Jensen Lassen (1724-1810) i Vestre Moland. Både Appelone og hennes yngre søster Anne bodde i farens store prestegårdshusholdning i 1801. Hun giftet seg aldri, og døde 70 år gammel i Tveit, i 1829.

Det sies om Niels Jensen Lassen at han var vel belest og fulgte med i kulturelle strømninger i tiden. Han skal ha hatt en stor boksamling, og dette kan godt tenkes å ha bidratt til Appelones poetiske talent.

 

Godbiter fra arkivene

Begge disse bindebrevene er del av en stor samling med ulike vers, som finnes i arkivet på KUBEN. I denne samlingen finnes små og store vers, til mange ulike anledninger av både offentlig og privat karakter. Her kan en komme over både gravskrifter fra 1600-tallet og jubileumsskriv, taler eller bysanger fra 1900-tallet, alt sortert tematisk. Alle livets merkedager, og mye mer, er dekket i denne samlingen.  Dette er en av flere samlinger som fylkesarkivar Olav Anton Aalholm i sin tid satt sammen av arkivsaker med sammenfallende tematikk.

 

Tradisjonen med å sende bindebrev og å klippe flotte mønstre i papir har i stor grad gått i glemmeboken her i landet. Kanskje noen nå lar seg friste til å ta den opp igjen. Med saks og papir kan en trylle frem familieportretter som på 1700-tallet, eller mønsterklippet brevpapir som skapt for å imponere enhver mottaker. Gækkebrevtradisjonen i Danmark kan vel også være verdt å ta opp her hos oss. Nå er riktignok påsken overstått for i år, men det kommer en ny påske neste år, så det er bare å øve seg og la seg inspirere.

 

På lesesalen på KUBEN vil de her omtalte bindebrev bli utstilt i en begrenset periode nå i vår, med fullstendige transkripsjoner tilgjengelig.

Kilder

  • Bindebrev til Anna Olvffsdatter, datert 26.07.1729, og Bindebrev til Helena Margarethe Gregerson, datert 21.05.1787. Vers til private merkedager. PA-1991 Vers, Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN
  • Kari Fauskanger: Kunstner med saks og papir. Bergens Tidende, 30.10.2011
  • D.S. Sundtoft: Vestre Moland kirke – Trekk av dens historie gjennom 800 år, Arendal 1983